onsdag 27. august 2008

Mangel på tull.

Som ingen andre har påpekt, enten av latskap eller valg, savner jeg noe av det meningsløse i hverdagen min utenom det som allerede er (dvs, hva er en tilstedeværelse som ikke er hensiktsmessig og hvem bestemmer kriteriene for så nevnte situasjon). At jeg befinner meg i sengen nærmere halv tre på en onsdags formiddag UTEN Å SOVE kan ut i fra to synspunkter ansees som unormalt. For det første – ”hva gjør jeg i sengen midt på dagen?” vil det mest logiske spørsmål være. Svar – jeg har en arbeidstid som gjør det umulig for meg å purke om nettene. Ergo blir spørsmål nr. 2 dette – ”hvorfor sover du da ikke nå?”. Dette spørsmålet har jeg faktisk ikke et godt svar på. Jeg antar at jeg kjeder meg og vil være oppe, benytte noe av lyset. Se lyset, om ikke annet. Men bruke det til noe nyttig? Slik en henvisning finner jeg smakløs og fornærmende. Derfor er det min fulle plikt å pårope meg rettighet nr. 29 (selverklært taushet).

La meg snakke om ære en annen gang.

Fri ensomhet og ensom frihet.

En fri mann. Jeg er en fri mann. Fri fra ansvar, fri fra eventyr, fri fra venner, fri, fri som den eneste du ikke forventer å styrte ned fra himmel og haug. Haugtussa selv er ikke like fri som meg. Fri til å beskylde andre for svik, fri til å gi slipp og la det bære, la det briste, fri til å dra andre steder, fri til å slippe unna med mord. Fri, ganske enkelt. Fri og ensom. Men en god ensomhet. Ensom og lykkelig. Lykkelig ensom. Duma Keys fri/ensom/lykkelig.
Forstår du?

...

Nei.

mandag 25. august 2008

Hallo! Er det noen her?

Etter å ha gått igjennom en prosses som krever mer enn å flytte kasser og esker er jeg endelig stasjonert på et sted jeg velger å kalle Location X. X som i ukjent og X som i romertall. Begge deler gir den betydning jeg ønsker å fremme.

X kan stå for så meget.

Det er ingen hverdag mer.
Det er fascinerende å oppdage at verden fortsatt har daglige rutiner, selv om du har meldt det ut av den. Frivillig og godt betalt for det. Men mystisk forklarlig er det likevel.

Det er ingen hverdag mer.

torsdag 14. august 2008

Det er Moskvavær ute…

Det vil si at det regner, er kaldt og uten streif av sol. Skjønt, så stille i Moskva vil det ikke være før etter en atomeksplosjon. Tross alt er den russiske hovedstad meget større enn vår egen. Men det betyr ikke at de er heldigere stilt med været sitt.


New York har sikkert sol. Det har de også, men ikke før senere på dagen, for om morgenen skal det hølje i byen. Nei, da er nok Moskva mer heldigere enn sin nabo i Amerika. Litt regn om morgenen, så følger et par dager med lette skyer, sol og god temperatur. Også var det klart for en uke med regn her i landet…


Jeg har ikke bestemt meg for hva fremtiden skal medbringe, men jeg vet en ting: Og det er at jeg kommer til å gjøre det beste ut av det. I det minste for min egen lykke.

Mute; M ut.

mandag 11. august 2008

Stjernekveld uten krig, omskrivining og utdypt fascinasjon.

Marte, Rebecca og undertegnede hadde funnet ut for lenge siden at vi skulle besøke en galakse langt, langt borte... Ergo måtte det gjennomføres en gang, til tross for at vi endte opp med å bruke Jedi-uttrykket "Vi har ikke mye tid på oss nå" i forveien. Det vi derimot ikke tok i vår munn var setningen "I got a bad feeling about this", selv om den ble sagt flere ganger under kvelden/natten. Jepp, det var STAR WARS som sto på plakaten natt til søndag.

Rebecca stilte med hus, Martin stilte med filmer, og Marte... Hva var det Marte stilte med? Mener å huske at det var ideen å se Ringenes Herre; Ringens Brorskap (langversjonen) når vi var ferdig klokken tre på natten.
Med andre ord var vi kraftfullt opptatt med mesteparten av mørket, både på skjermen, utenfor vinduet, i koppene våre og i flaska mi. Det var verken vodka, kallinka, rulett eller kaviar. Det var krig, men ikke sett gjennom røyk av sigar. Ikke svinge vi oss i valsen, men vi var hele Ressistansen; Frøken Kaizer, hennes Constanse og meg.
Beundring av Mark Hamills hår, stor diskusjon om Carrie Fishers rollemodell i dagens samfunn og skjult og mindre skjult sikling over Harrison Ford. Da vi Dødstjernen var ødelagt for andre gang sa Rebecca takk for seg og krøllet seg godt inntil en av dynene vi hadde med oss i sofaen mens vi to på M bestemte seg for å gå fra en type fiksjon til en annen. Og når det var unnagjort sto lyset for døren, i koppene våre og i flaska mi (skjermen ble derimot helt sort som i en ren og pur protest). Da fant vi drømmeland for godt til å holde seg borte fra.
Søndag hadde det vært i mange timer, men det teller ikke, for søndag er det først når en våkner. Dagene blir ikke regnet med mindre jeg har hatt søvn i mellomtiden, skjønner du. Jo, uansett, etter latter over parodier på youtube (gjett tema selv, det burde virkelig ikke være så vanskelig) stakk vi ut for å gjøre det en annen allerede har beskrevet i sin blogg (klikk på denne linken http://hebbekost.blogspot.com/ eller se i margen). Det hun glemte å ta med var at Ressistansen pluss gjest fant et pansret fartøy på festningen etter morgenkaffe på det stedet der de hadde byttet ut noe personell.

Tidligere på uka har jeg ryddet og pakket klart til det som en gang måtte komme - forlatelsen av hovedstaden. Men ta det med ro, kjære leser, du vil sikkert finne ut av hvor det er jeg kommer til å bo videre. Dessuten drar jeg ikke fra min hyggelige jobb, jeg bare skaper litt lenger reisevei.

So say we all!

Battlestar Galactica er ved å få med seg om en liker paranoia, sci-fi, maskin VS mennesker, verdensrommet, panikk, utryddelse av den menneskelige sivilisasjonen, avhengihet av TVserier eller bare er meg. I det minste er jeg over Sex and the City og kan komme tilbake til nerdestatus med ny hekt på sci-fi.

Fakta - det eksister godhet.

Carrie's siste monolog.

"Well… Maybe it’s time to be clear about who I am. I am someone who is looking for love. Real love. Ridiculous… inconvenient…consuming… “can’t live without each other” love. And… I don’t think… that love is here…in this expensive suite… in this lovely hotel in Paris. It’s not your fault. It’s my fault. I shouldn’t have come here. Please, don’t. I’m fine. Thank you."

Hvis det eksister håp om kjærligheten er dette et av dem. Hadde tårer i øynene og et trist-happy-ending-smil om leppene da den var ferdig.

Will you love me enough to make up for the fact that I didn’t have a baby?

Det å ha bare 5,20 kroner igjen på kontantkortet ditt kan lett få deg til å føle som noe du ikke vil føle deg. For midt vedkommende var det greit. Tross alt ringer en ikke så mange etter klokken 23.00, men det gikk i et par meldinger. Meldinger fra folk jeg ikke hadde forventet å høre så mye fra. Men de er mine venner, og da skal en ikke bli for overrasket, skal en vel.

Det finnes så mange vakre ord. Ikke nødvendigvis hva de betyr eller i hvilken sammenheng de blir ytret, men ordene i seg selv. Veik. Desillusjonert. Vain. Dust. Komfort. Ord som Silkesvarten, Mørkerød, Deep, Purple, Power, Maktovertredelse, Titta, subconscious, sjarmerende, extraordinary, fabulous, wakeupcall, Matrix, Edinburgh, girlygirl, love, Frankie, Monday. Hovedsakelig ender jeg opp med ord som begynner enten med s eller med M. Det kan være en sammenheng der også. Spørsmålet er med om en tror på tilfeldige sammenhenger eller er tilhenger av det store bildet. After all, does the universe look after you? I mean, really really?

Honey? I got your message. So… the dog’s knock up?

And he tasted like black cherries.

En gang for lenge lenge siden eksiterte det eventyr. En gang var vi alle unge, lovende, uerfarne, spente på livet og det livet hadde å tilby oss. Årene gikk, og noen av oss lærte at ting ikke var slik vi hadde forventet at de skulle være. Enten de var bedre eller verre spilte det ingen rolle, for våre forventinger ble ikke imøtekommet. For noen er dette veldig viktig; å vite hva det er en går til.
Vi var unge. Noen av oss utviklet seg til å bli kyniske, mens andre lærte seg å sette pris på tilværelsen sin. Gjøre det beste ut av det hele. Se, oppleve, være der, være tilstede, leve og, forhåpentligvis, være lykkelig. Hvem er mest fornøyd, vedkommende som ikke lenger strever for å forbedre sin situasjon eller personen som konstant er på vei oppover? Jeg vet jeg ikke kan svare på spørsmålet, for jeg vet ikke hvem av de to menneskene jeg vil være, enda mindre hvem jeg vil bli.
Når filosofiske emner blir berørt er det som regel en mengde å si om det. Det er mye en kan komme med: utdannelse, spesialisering, tonn av bøker og avhandlinger, diskusjoner, hypoteser, teorier, kontrateorier, påstander, motargumenter og årevis med fokus rettet på tema. Jeg derimot, har ingen av disse tungvekterne i bagasjen min, ikke en gang et ferdiggjort kurs innen ex phil kan jeg skryte på meg. Vil det bety at om jeg forsøker meg på eksistensielle spørsmål uten noen som helst annet redskap enn mitt eget hode, vil jeg ikke da være på et helt annet sted enn de som har strevd med å avdekke all denne kunnskapen? Vil ikke da mine patetiske små spørsmål dekke en mer hverdagslig form for svar hvor du ikke trenger en professorgrad av ekspertise og forståelse?
Vinklet slik som dette kan det virke som jeg mener at vi ikke trenger utdannelse, ikke trenger utvikling. Det er ikke det jeg sier heller. Det jeg vil, er å sette spørsmålstegn ved hva det er som gjør folk lykkelige. Er noen av de mytene vi blir opplært til å tro på, slik som julenissen, den perfekte partner, påskeharen og tannfeen på lik linje med ”happely ever after”, suksess i arbeidslivet, romanse og evigvarende sunnhet? Hva om enkelte mennesker ikke passer til å gjøre dette? Hva om enkelte mennesker er fornøyd med en liten jobb uten de store mulighetene for å stige i gradene? Hva om enkelte mennesker er fornøyd med en tilværelse ikke alle ser på som sunn og fornuftig? Hva om lykke er det vi gjør den til å være?

And the sun will set for you. And the shadow of the day, will embrace the world in grey. And the sun will set for you.

And the shadow of the day, will embrace the world in gray. And the sun will set for you.

En dag vil det kanskje være sant også. Tross alt eksisterer det en skygge av dagen, uansett hvordan en ser på det. De fleste er avhengi av lyset, og lyset er først på dagen. Vel, om du er våken hele natten vil jo teknisk sett solen begynne sin reise for deg.


Denne natten har jeg ikke vært våken. Jeg har nemlig fri en periode. Et par dager av, bare. Et par dager til å gjøre hva jeg vil. Eller, det hadde vært et par dager jeg kunne bruke etter eget hjerte og hode hadde det ikke vært for at jeg har et flyttelass hengende over meg. Et flyttelass som må pakkes ferdig. Venner jeg skal treffe. En dag skal jeg kjøpe vekkerklokke, selv om det ikke er til meg. Musikk skal jeg ha denne dagen. Og mye av det. Musikk skal være min kaffe, min wakupcall, mitt middel for å holde seg våken, min musikk. Min musikk.

I’m okei. Truly, I’m all right. No, serious, I’m really okei. Give it a rest. Not resting, just give it a rest. For some time, right? Yes, for some time now.

Kan du huske den dagen hvor du lekte ute og det viktigste du kunne huske var å være inne til klokken åtte? Den tiden sandkasse var vesentlig, og andre unger betydde noe. Den gangen du syklet forbi huset og vinduet til jenta som du trodde likte deg litt lenger ned i gaten om og om og om igjen. Den gangen du hjalp til med å flytte all sanden over på den ene siden i sandkassen i bakgården for å telle om dere hadde glemt noen av lekene ved bunnen. Den tiden skole ikke fokuserte mer på utdannelse enn å lære deg å regne, lese og skrive. Senere ville de forsøke å lære deg å gjøre det så feilfritt som mulig, begynne med engelsk, o-fag (samfunns- og naturfag), gangetabellen, gymøvelser. Men ansvar kom hjemmefra.


Dam, dadadada, dadam, da,,,,da,,,,,da,,,,,dada.

tirsdag 5. august 2008

Jeg savner egentlig ikke noe nå selv om jeg ikke er helt fornøyd.

Kjennsgjerninger tilsier for mitt vedkommende at jeg ikke lider. Tvert om vil jeg påstå jeg har det ganske bra. Likevel er det liten glede i min tilværelse disse små dager. Leiligheten ser ikke ut med alle sakene som nå ligger halvpakket i esker og lignende, men forandringen plager meg nevneverdig ikke. Skriving fyller mitt øye mer enn mitt hjerte. Er det mandag? Føler meg som en søndag, going Monday.

Min kollega er stille i aften.

Å ta selvstendige avgjørelser har jeg ikke trening med, så derfor varmer det å vite at noen synes mitt første store valg var godt gjort å ta (merk, vedkommende gav skryt for selve valget, og bestemmelsen ble ikke nevnt).

Kaldt med andre vesener om natten. Få personer som er ute og får. Kan for så vidt forstå dem.

Litt. Bare litt til. Litt til nå. Bare litt.

mandag 4. august 2008

Mitt navn er noe dere kanskje kjenner til.

Forhåpentligvis. For navn er noe av det som gir oss makt til å definere oss selv, og makt over andre. Et navn kan være hemmelig. Et navn sier mye om hva vi mener om oss selv hvis vi kan velge det selv.

De aller fleste jeg vet om har ikke endret sine foreldres valg av navn. Et par stykker har gjort det. Men betyr det at de gjør det for å vise hvem de egentlig er, eller er det for å unnslippe en de ikke er?

Mitt navn er noe du som leser har hørt før. Men jeg har mange navn. Mange navn. Ett av dem er Skikkelseskifter. Et annet er Dragonite. Et tredje er Rasolin. Så følger Sarijera, Ravn, Torgrim, Martin, herr Styx, Wiltersen, herr Høst, mr. Martinius, Mini, herr Støvlespiser, Lille Venn og så videre, alt i en eneste stor usammenhengendehet. Listen er lengere enn hukommelsen, så mye er sikkert.

Enkelte navn er hellige. Navn som GUd HErren, Allah, Jehove, Jesus, Ibriham, Napoleon, Hitler, Bush, Pave Johannes Paul, Humlesnurr og Satan er for noen mennesker mer enn bare skrift og lyder. Det BETYR noe for dem. Så langt er det ingen av de nevnte navn som ringer en lignende bjelle midt i mitt dypeste sjeleavkomsmørke. Nei, det eneste navnet som betyr noe vesentlig for meg er hva jeg velger å kalle meg i øyeblikket.

Navn er overalt. Jeg ser rundt meg og oppdager en BOK ved tittel FATHERLAND, forfattet av ROBERT HARRIS og anbefalt av THE TIMES. Ovenfor meg på en STOL sitter FREDRIK, min kollega denne natten. Et GLASS står ved siden av meg. På DATAMASKINEN min hører jeg THE DOORS fra HØYTALERNE på PC'EN min. Kikker jeg på SKJERMEN ser jeg at det står INNLEGG og TITTEL på det jeg skriver. Navn er overalt. Det er nesten litt MATRIX over det hele. Skjønt, jeg forventer ingen AGENT SMITH eller NEO i nærheten utenfor HOTELLET. Som du ser, navnene er overalt, og de følger etter oss hvor enn vi drar, om det er til TIBET, USA, DOWN TOWN, HJEMME eller BORTE VEKK vi reiser til.

Navnene er overalt. Ikke rart det er vanskelig å påpeke en person med enkelnavn. Ikke rart folk tror de hører navnet sitt når det blir sagt et annet. Ikke merkelig at med så mange GJENSTANDER og VESNER som trenger navn at en lett blir forvirret og navngir samme vesen og gjenstand med et ikke ulikt navn. Er det rart det er forvirring?

Navn for navnets skyld? FRP ville sikkert ristet på hodet om det hadde stått i valgprogrammet til et annet parti.
Navn. En kan ikke leve uten det eller flykte fra dem.
Navn. Snart biter det deg i baken.

Natt til 30/7

Statusrapport.
Svetter som en gris, håret begynner med midtskill igjen og jeg har kortermet skjorte. Tidligere på natten, usedvanlig varmt. Nå, bedre, vifter som fungerer, vann med isbiter.
Nesten hodepine. Deilig trang skjortekrage og slips. En tanke trøtt. Glad jeg har en seng som venter hjemme.

Newsflash:
Jobben som nattevakt varer til midten av august da jeg dekker en som er syk. Etter det får vi se hva som skjer.

Newsflash x2:
Jeg har takket nei til Trondheim og blir på Østlandet på ubestemt tid.

Newsflash x3:
Mye på en gang.

Newsflash x4:
Flytting.

Newsflash x5:
Enhver form for argumentasjon mot eller for min bestemmelse er nytteløs – jeg har fattet min beslutning.

Newsflash x6:
Jeg står ved min beslutning.

Newsflash x7:
Jeg liker vaktlista mi for august.

Newsflash x8:
Og jeg er lei av å publisere nyheter. Nå er det deres tur til å overraske.

fredag 1. august 2008

Ytring

Jeg blir på Østlandet et år til. Ergo blir det ikke Trondheim.

Reaksjoner, anyone?