torsdag 21. august 2014

Nattens skapning


Men vil du holde det under kontroll?
Vil du holde hånden min når det hele er over?
Vil din kopp med te renne kanteløs?
Jeg vet ikke om jeg får svar på disse spørsmålene.

Vil du delta i tidsforstyrrelsen?
Hvem søker sannheten du tilbyr?
Vil buksen revne før tiden er inne?
Jeg vet ikke om jeg har svar på disse spørsmålene.

Er du påvirket av forførelse?
Vil ditt hjerte hamre uventet av frykt?
Vil du noengang forbli den samme?
Jeg vet jeg kan svaret på disse spørsmålene.

onsdag 20. august 2014

Musikal

It's just a jump to the left.
And then a step to the right.
With your hand on your hips.
You bring your knees in tight.
But it's the pelvic thrust.
They really drive you insane.

tirsdag 19. august 2014

Name: Dar'zirl

Age: 23 years old or thereabout.
Race: Mirialan. Non-Human.
Force sensitivity: Yes.

Status: Sith rank unconfirmed. Monitored.

Excerpts from subjects official file, Korriban Academy:
Brought in by Lord (name withhold, security clearence level 5D og higher needed).
Trained under Overseer (name withhold, security clearence level 2B og higher needed).
One of three survivors durring a training mission, see file XD-774-89HG-4 for full briefing.

No record of a known master then subject left the Academy.
See file (top security clearence needed) for more information.

mandag 11. august 2014

Kadettens logg

Jeg kommer nå til å begynne på et lite prosjekt jeg har valgt å kalle Kadettens Logg. Dette er en liten serie som jeg kommer til å skrive over en lengre periode. Tillat meg å presantere:
Kadett Ne'mar, 27 år gammel, student ved Stjerneflåten Akademi, medisinsk avdeling.
Loggen kommer til å være ført i kadettens penn.

Velkommen til Akademiet:
Jeg ble sluppet av i god til å finne frem dit jeg skulle meg et løfte om å bli hentet når det hele var ferdig - familie er praktisk slik første dagen og en ikke skal bo i nærområdet av Akademiet. Til tross for at Akademiet befinner seg så nær San Francico som det gjør, har jeg enda ikke beveget meg inn i byen. Den oppdagelsesferden får vente, nå venter innsiden av Stjerneflåtens utdanningslokaler som venter.

Det var en god åpningssermoni - klassisk musikk, variasjon i talere og jeg ble sittende med håp da den var ferdig. De obligatoriske åpningstalene som alltid følger ved slike sermonier holdt til tider overraskende høy standard og bar på lette humoristiske innslag

Etter det offisielle oppmøte der navn og studiespesialisering ble registrert fulgte en kjapp omvisning av området - denne sto mer erfarne studenter enn oss selv for.

Jeg bestemte meg for å lokalisere den nærmeste ferjestasjonen så jeg ville være fri til å komme og gå som jeg selv ønsket til skoleområdet. Det ville også være feil å ikke søke selvstendighet i forhold til familiens transportmiddel, jeg kan ikke regne med at de skal påta seg en drosjefunksjon.

San Francico fremsto som mindre og langt mer uoversiktelig enn jeg først hadde tross. Byen er vakker og tydelig vant med å bli oversvømt av kadetter på denne tiden av året.

Set your nerves of cortosis.

It has begun.

søndag 10. august 2014

I'm in friends with you!

Nei, det siktes ikke til TV-serien. Ja, det kan tolkes dit hen hvor vennskapet var sterkt og dekkende. Er sterkt og dekkende. En klassisks romantisk komedies plot twist.

Jeg har lyst til å snakke om vennskap. Jeg har lyst til å utdype, forklare, gi ord til følelser, tanker og gjøre det forståelig. Og samtidig sier tittelen alt jeg kan si.

Bak brillene skjuler det seg en mann. Bak navnet skjuler det seg en person. En kvinne trår stille i skyggene. Min kvinne. Min mann. Har kvinnen brillene på seg?

Mer enn ord. Ord blir overgått, uvesentlige. De faller sammen om hverandre og mister sin betydning. Snu deg rundt, jeg er her. Jeg kommer ikke til å forlate deg.

I en verden langt, langt borte. En verden vi ikke kjenner til. Men den eksisterer likevel. Der ute. En gang vil vi kanskje få lov til besøke den også. Jeg håper det.

Et gjensyn, gjenhør og gråtende latter, mageregionsknuter av sommerfuglkokonger, sjelelengsel og begjær etter å bli og være beæret. Lykkelig, rett og slett.

Mer enn hva ord kan si deg. Mer enn hva mine ord kan si. Mye mer enn hva ord kan si. Våre ord. Til hverandre. Sylvarisolskinn og meditasjonsmørke i hatten.

En enslig gitar. Rett til livets hjerterot. Vokal. Toner, stemmer, sang. Sår, men ikke såret. Ekte, men ikke overdrevent. Jeg prøvde aldri, gjorde jeg vel?

Våre veier krysses. Våre veier vil krysses igjen. Igjen og igjen. Dette er ikke en gang begynnelsen på slutten. Nei. For vår begynnelse vil nok aldri slutte.

fredag 8. august 2014

Inspirasjon;

eller mangel på sådan.

Jeg er langt i fra et perfekt menneske. Det er jeg egentlig ganske så glad for også.

Far og sønn.
Mor og datter.

Mad mother, screaming sister. Fallen father, slaughtering son.

Slaughtering sun. My sun. Twin sun. Twin suns.
  My sun, my sun, where art thou, my sun?

Alltid solen. Gi meg solen.

Som øl i vinglass. Vingeglass. Vinger av glass. Glass uten vinger. Vingeløs. Et lass med vinger som ingen vet hva de skal gjøre med.

Oppgulp fra en stor baby. Nyfødt. Uskyldig. En grunn til å gå. Dra av sted. Langt vekk.

Det er ikke tid for å skape forandringer av stor art. Livsendrende kursomleggelse, selvpålagt ødeleggelse, alt sammen blander seg sammen og blir til et sort, medativt mangel på fokus og balansesvimmelhetssyndrom.

Slakt. Slakt av seg selv. Selvflåing. Kaste skinnet. Ytterhammen. Den ytterste hammer. Godt redskap gjør god nytte, sa mannen - han flådde merra med navaren.

Hatefull katt. Brennende linser. 

Å, du ser meg på rom nummer fem null fem.
Jeg håper du snart kommer igjen?
Du ser meg på rom nummer fem null fem.
Velkommen inn.

Mann mot mann. Men ikke på den måten.
Kvinne mot kvinne. Ei heller på den måten.
Meg mot meg. Deg mot deg.
Deg mot meg og meg mot deg.

Og på et tidspunkt er du min - mitt alt og ingenting. Elskling.

torsdag 7. august 2014

Navngiver

Det er merkelig å ha skrevet flere dager sammenhengende her. Kan hende det er en gledelig forrandring. Personlig ønsker jeg ikke at det skal bli et krav at det dukker opp dagelige ord fra min side - det har jeg verken tid eller kapasitet til. Det har jeg vært ganske så klar og ærlig om tidligere også: jeg skriver dette for meg selv og ingen andre. Vel, nesten.

Som tittelen påpeker, så er dette en tittel. Nei, det er ikke en tittel jeg bruker selv, men ja, det er en tittel jeg har gitt. Og ikke bare til dette innlegget heller. Bak denne tittelen skjuler det seg en person. En person jeg foretrekker å holde skjult her, både av min og nevnte vedkommendes egne grunner. En person jeg uten å gå i for mange detaljer skal fortsette å skrive om nå.

Vi traff hverandre rent tilfeldig. Vårt første møte tok sted på en buss, du er deg og jeg er meg, et kjapt blikk og nikk som sa at ja, vi har begge lest rollene våre og burde kanskje ha snakket sammen tidligere, men nå er det litt for sent. Jaja, vi får ta det i spill.
Og i spill tok vi det.

Etter laivslutt var det en annen og andre som la meget beslag på min tid. Kvelden ble full av historier, latter og stemning. Sent gikk folk til sengs og jeg må innrømme, jeg var en av dem.
Dagen etter var det nedrigging, pakking og vasking av lokalet. Men når det var tid for oss begge, tilbrakte jeg stadig mer av mitt fokus og min oppmerksomhet rettet mot navngiver. Ah, navngiver. Det var før tittelen ble gitt og en busstur ved hverandres side, et hode i et fang, en afterlaiv hvor så mangt og mange skulle rekkes, sannheter fortalt og et vennskap dannet.

Det er nå en uke siden vi traff hverandre utenom laivsammenhengen. En uke og en evighet siden. Navngiver hadde allerede fått sin tittel da, skjønt vi hadde hatt kommunikasjon gående allerede.
En park ble besøkt. Et tak ble sittet på. Løfter ble holdt. Mer enn vennskap ble lagt til grunn.
Og så, fire dager senere, et nytt møte, både tidligere og lengere enn det før. Et møte litt utenom det vanlige, men navngiver og undertegnede har aldri vært normale i forhold til hverandre. Hvis vår måte å forholde seg til hverandre hadde vært normalen, så hadde det selvsagt vært en veldig annerledes verden - en intens, god og behagelig verden. Hva vi er vet vi best selv. Men det er intet behov for å beskrive det, forklare det. Vi er hva vi er. Og det gjør meg lykkelig.

...

Den 13. juli var da jeg forsto og navngiver fikk sin tittel. Tillatelse ble innvilget.
Og så, i frykt for å fremstå som pompøs: All ære til navngiver.

onsdag 6. august 2014

To tomater og en agurk.

Jeg kom på en idè om hva jeg kan skrive i går kveld etter at jeg hadde lagt meg. Dessverre er ikke det særlig egnet på denne siden, så du finner det på et mer passende forum. Etter at jeg har skrevet det hele ferdig, selvsagt. Alt jeg kan røpe er at det omhandler likestilling og forfatterens egne holdninger.

Noen dager er musikk påvirkende. Noen dager er det enkelte sanger som griper deg sterkere enn ellers. I dag er en sånn dag. Sangen jeg tenker på er noen år gammel og vel så det. Sangen jeg tenker på, hører på og prøver å unngå å lytte til er en jeg ikke kommer til å røpe. Den ble gitt til meg av hun som ble min første søster av valg og ikke av blod. Hendelsen tok sted kort tid etter bruddet med det jeg ser på som mitt første seriøse forhold. Mange ganger har jeg spilt denne sangen. Og nå spiller jeg den igjen. Jeg fikk lyst til å høre den igjen. Smerten, sårheten og nydeligheten er fortsatt i sangen. Likevel klarer jeg å være mer distansert. Jeg blir påvirket, selvsagt, men jeg har selv valgt det å sette den på og jeg velger selv hvor mye jeg skal la meg bli påvirket av den. En onsdag morgen og hvem skulle tro at jeg søker en tid hvor jeg faktisk gråt. Nei, det blir feil. Jeg søker ikke selve tiden, men jeg annerkjenner dens eksistens, dens minner og at alt er annerledes nå. På en måte. Og nå tar jeg heller ikke sangen ut av sin setting. Nei, jeg er ikke kjærlighetssyk. Nei, jeg har ikke gått gjennom et brudd igjen. Nei, jeg har ikke... La meg stoppe meg selv der. For nå, la meg tillate å si at sangen har sin plass og jeg respekterer det.

SCA! Oppfølgerlaiv! Hurra! Mer info kommer! Jippi!

tirsdag 5. august 2014

To skritt bak og ett til venstre.

Om det å forsvinne sørover:
Farvel, Meresti. Velkommen, Prinsesseværelse.

I de dager før min reise tok til på ny, tilbrakte jeg nesten en uke i hovedstaden. Min hensikt var å si adjø, på gjensyn og farvel. Av de mange jeg ønsket å møte, prate med og klemme var det flere. Avtaleboken ble så alt for fort full: skyggedanseren, Disneyprinsessen, min førsteoffiser, SCA-deltakere, navngiver, den fantastiske skapningen, Minx, Rytterinnen, alle sammen som isbiter i et glass med vann. Dagene gikk så alt for fort. Men for at et vennskap skal bestå... Sukk.
Jeg kommer til savne dere. Alle sammen.

...

Onsdag var vask, dusj og laivpils; fascinerende mennesker, hyggelige mennesker, kjente mennesker og nye mennesker.

Torsdag var det wok på kjøkkenet til skyggedanseren og Disneyprinsessen før navngiver lot kvelden ta oss to på et tak. Henrevet fulgte jeg, henrevet ble jeg fulgt, henrevet overga vi oss til hverandre i det som både er nytt, skremmende og mer fantastisk enn mine ord noen gang kan beskrive. Å sitte her å skrive om det er nok til å bringe frem klumper i halsen og hurtigere blunking hos meg. Jeg er ikke en gang det minste lei for det heller!

Fredagen introduserte jeg Rytterinnen til et sted jeg har gått til i syv år. Sammen gikk vi smilende inn i solnedgangen.

Lørdagen ble tilbrakt i fortiden. To år og seksti-ni år siden, for å være kryptisk. En tur blant sort/hvitt-bilder, håndskrevne brev, gamle, hatefulle avisutdrag og lave barnevogner. Alt i alt et mørkt og lukket kapittel som fortjener å diskuteres, reflekteres rundt og opplyses om.
Vi var fire.
Etter en sterk opplevelse dro tre av oss videre til et stort, åpent museumsområde som verken førsteoffiseren min eller jeg hadde vært tidligere. Fantastisk sted. Gode samtaler.

Søndag tuslet Minx og undertegnede rundt langs steder vi kanskje ikke var helt velkommen til, men sommer og turistsessong overstyrer slikt i denne sammenhengen. Et fire måneder gammelt lån ble også tilbakelevert.

Mandag var en perfekt avsluttning på det som har vært en hovedstadsferieopplevelse.

... 

Hele helgen har jeg vært under press. Selvpålagt, variert og melankolsk press. På et tidspunkt vurderte jeg å hive mobilen ut av vinduet. Men jeg gjorde det ikke denne gangen heller.
Siste trøst, siste sjanse, siste dans.
Siste press. For nå.

På et annet hotel i Bergen satt jeg en gang for nesten åtte år siden ved et åpent vindu og så ut. Erfaringsmessig tilsier det at jeg har endret meg siden den tid. Dette er samtidig sant og en løgn.
Mad and sane, lost and found.

“And he who wields white, wild magic gold is a paradox
For he is everything and nothing
Hero and fool
Potent, helpless
And with one word of truth or treachery
He will save or damn the earth
Because he is mad and sane
Cold and passionate
Lost and found” 


...

Noen av de andre der ute er nok smartere enn meg. Større og sterkere også. Men ingen av dem vil elske deg slik som jeg gjør.