lørdag 31. desember 2011

Avsluttning 2011

Så, i dag har jeg stått opp til anstendig tid, spist frokost med familien, vært på butikken og handlet, bakt kake, passet ovnen, skrevet blogg, vært på facebook, dusjet og stelt meg, skiftet til pent antrekk, pakket, spist igjen, tatt toget inn til byen, jobbet ekstra noen timer og så benyttet banen opp til siste fellesstasjon for samtlige baner i østlig retning, gått til Jeni og feiret nyttårsaften der sammen med Dolkedronningen og andre folk. Og vet du hva det verste er? Mesteparten av tiden har jeg bare hatt lyst til å skru på maskinen og spille Skyrim.

søndag 25. desember 2011

"Men alle andre sier jo at det er så bra!"

Det å sitte og se på at speilbildet i vinduet beveger seg i forhold til stormkastene utenfor er en delvis ubehagelig følelse, særlig når du egentlig skulle vært i seng og sovet. Beklageligvis gjør vinden det litt vanskeligere og siden jeg allerede har en tendens til å våkne rundt klokken ti på kvelden hvis jeg legger meg før den tid, er jeg oppe og fordriver gjøremål: Det vil si se på demo-klipp av Skyrim og liker det jeg ser. Planen var å gjøre ferdig Fallout 3 før jeg startet på noe nytt.
Vel, så mye for den planen.

Laiv skal det også bli i dette universet. Best å forbrede seg, er det ikke?

Bortsett fra å finne nye fascinasjoner innen spill har jeg også en ny bokidè jeg holder på med.

lørdag 24. desember 2011

...og så ble det jul igjen.

Etter å ha synkronisert synging av julesang med herr Gresskar og hatt et nytt nivå av bespisning på jobben må jeg innrømme at det å arbeide julaften ikke er så ille som det høres ut som.

The Warlockian Party er nå på Facebook.
Hadde vært hyggelig om du ville være med.


Det er behagelig å være hjemme igjen, jeg skal gladelig innrømme det. Såpass hyggelig at jeg ikke får til å blogge heller. Uansett, jeg ville bare etterlate en liten beskjed om at jeg har det bra og ønsker alle andre det samme.

God jul. (Jeg lover å ikke kaste papirlapper på de som sier det samme tilbake også.)

lørdag 17. desember 2011

Reiseblogg, del 3

Dag 5
(fortsettelse)

Vaert i Gaupedalen mesteparten av dagen, til tross for stoey fra naboens arbeidsplass. Har ogsaa besoekt Midcyru og verre steder. Dorian Frostsoenn ble foedt.

"Hundeoeyene" ble disse oeyene en gang kalt. Naa har jeg sett min foerste "el gato negro" her ogsaa.

Dag 6
Into the sea

Opplever du ogsaa av og til barnslig glede? Ikke gleden av aa gjoere noe barnslig, men gleden et barn foeler naar det er glad? Aa svoemme i havet har den effekten paa meg. Det er skremmende og fantastisk og ubeskrivelig og goey og stoeyende og stort og herlig og det gir meg lyst til aa skrike og plaske og hoppe og bakse og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde det ut aa vaere i det og jeg vil ikke at det skal stoppe for alt i verden og det gjoer meg lykkelig.

En skjoennhet lignende en jeg kjente for lenge siden hviler ved siden av meg. Hun er alene, men langt fra forlatt. I det store intet finnes liv saa vel som doed. Av de sjeleloese og sjelesvergede er jeg ei intet. Vulkanen er ikke doed, den bare sover. Sover lik en loeve av sand. Gull og Gud er ikke nok for aa holde min interesse. Gi meg heller soelv og groenne skoger. Stikk fingrene i varm sand og si det er sant. Fortell meg at det er sant.

En doerlig Western er paa TV. Tror det er Clint, men ser ikke tydelig nok til aa vaere sikker. Gjoer ikke saa mye, jeg bare ser paa skjermen for aa holde av leggetid. Faar ikke sove.
Undforgiven. Unforgettable.
Jeg tar det tilbake. Filmen blir bedre etterhvert som jeg blir mer paavirket av alkohol.

Dag 7
Jakten paa nytt lesestoff

...bringer meg selvfoelgelig ikke en gang ut av hotellet. Godt jeg skal forlate det snart og godt er det at jeg har andre planer for dagen i dag...

Det aa see venner som du med sikkerhet vet ikke kan vaere der du ser dem for deg til aa tenke paa dem og savne dem. Det minner meg ogsaa paa at jeg snart skal hjem. Jeg kan knapt vente.

Dag 8
Hjemreise

Det er snart jul, selv om det ikke foeles som det.

Mitt neste innlegg blir forhaapentligvis skrevet paa et norskt tastatur. Ikke det at mangel paa vaare norske bokstaver har vaert uoverkommelig, men jeg har merket at de ikke har vaert tilgjengelig for meg. Mer lettere irritasjon enn noe annet, egentlig. Naa vil dette endre seg, selv om jeg fortsatt er glad jeg ikke brakte med meg min egen maskin ned hit.

Vel, til neste gang, trofaste leser.
Reiseblogger ut.

torsdag 15. desember 2011

Reiseblogg, del 2

Dag 3
"Do you think comming here was a bad idea? I`m beginning to think so to."

Hele stedet ser ut (og foeles som) Los Angeles. Ikke det at jeg selv har vaert der, men det minner. Litt som Miami og San Fransico ogsaa. Naa kan jeg ikke huske hva tivolibyen midt ute i oerkenen heter, men stedet har kvaliteter derfifra ogsaa. Og alt jeg kan tenke paa er Casablanca.

Det poetiske blodet synger.

Dag 4
By the power of the books.

Boekenes makt er en forundelig sak, selv om du ikke leser dem.

I dag har jeg vandret, helt til byen jeg ble beskrevet paa flyet. Lukten av fisk i vinden gjoer det verd turen. Endelig kan jeg smile avslappet igjen. Det er streskuter ute i bukta. Seilskuter, som fra en annen verden. Jeg glemmer hvor jeg er og droemmer meg vekk. Goodbye, mister Todd. Bortenfor bukta ser jeg taket til huset Saito bygde foer Cob ble skylt opp paa stranden hans. Et fly med flere haapefulle lander. La oss haape de vil gjoere det bedre enn de som landet foer dem. Jeg har biet her for lenge. Avsted, avsted, mine venner. Maatte veien baere meg vel.

jeg foeler meg fredfyllt. Kirker og boelger har den effekten paa meg. Deilig. Behagelig. Fredlig. Jeg venter en stund paa vulkanisk sten foer jeg reiser meg for aa finne en spesiell en. Men ikke i dag.

Moerket tar meg. Men det er et moerke jeg kjenner og stoler paa, saa jeg lar det ta meg. naar jeg vaakner er det til et nytt moerke. Heller ikke det nye moerke er meg ukjent, saa jeg vet hvordan aa te meg.

Dag 5.
Soevnloes.

Jeg faar ikke sove, derfor blogger jeg.

mandag 12. desember 2011

Reiseblogg, del 1.

Dag 1.

Gate 42. Sete 28. Turen virker lovende saa langt. Dessverre blir jeg sittende foran en person av sorten som, hvis vedkommende hadde vaert representant for menneskeheten, faatt oss utryddet for lenge siden. Den norske verdensmesteren, stordrikkeren, altviteren og gudenes gave, da spesielt til de av hunkjoenn. Mitt sovende Terminator-uttrykk dukker opp. En maske av kjoerlig likgyldighet. Dette er ikke dagen aa vaere flyvertinne. Neste destiansjon maa vaere mindre attraktiv for allmenhetens berme.

Min sidemann, av noe jeg anslaar som et eksempel paa vennskapelig sympati, forsoeker aa faa meg aktivisert i small-talk. Etter noen faa fraser om reisemaal, planer og losji stopper samtalen opp. Min skyld. Selv om mannen er opprinnelig hyggelig og proever gjentatte ganger aa fortsette vaar kommunikasjon, forholder jeg meg kort og lite meddelsom. Los Cristianos blir nevnt som et mulig turistmaal. Jeg er trett. La meg hvile, om ikke annet for en liten stund.

Etter en lettere lur lenger fremme i flyet foeler jeg meg forfrisket nok til aa returnere til mitt opprinnelige seteselv om et fravaer var av behagelig art. Om stearinlys er den raskeste maaten aa reise paa, er soevn den desidert deiligste.

Mitt foerste inntrykk av rommet er positivt. jeg har kjoeleskap med drikkbart og kaldt vann, ovn, mikroboelgeoven, kaffetrakter, tekoker, bestikk, stue, veranda, soverom i andre etasje (to senger satt sammen til en dobbeltseng), stort klesskap, walk-in closet, eget bad (dusj holder, sjoen, er like ved) beliggenhet, luftig plass, god romloesning og toppetasjen (rom 55D, for aa vaere eksakt). Personalet fremsaar som behagelig og hjelpsomme etter beste evne.

Dag 2.
"Som vampyren sa: det blir kaldt saa fort."

Den andre dagen har vaert hendelsesloes da jeg bare forlot hotellet for middag. Selvsagt kunne jeg ikke finne stedet de reklamerte for i hotellinformasjonen, saa det var heller ikke av eget valg jeg gikk ut. Tilfeldigheter foerte meg til en ung servitoer av den asiatiske, androgyne sorten. Da vedkommende loep etter en gjest som hadde glemt vesken sin hadde jeg egentlig ikke lenger noe valg. Dessuten er jeg svak for pent antrukkede personer, da spesielt med vest. Maten er, boede dessverre og logisk nok, tilpasset nordiske ganer. Den serveres raskt, feilfritt og med et smil. Det minner meg ogsaa paa at det er en halv evighet siden jeg jeg sist saa, langt verre snakket med, Soelvtunge.

Bare synd kelneren ser ut til aa vaere gift. Vel, bra for kleneren; jeg haaper det er lykkelig og jeg er ikke saa smakeloes at jeg legger an paa servicepersonalet mens de er paa jobb. Bakgrunnsmusikken minner meg om en bar i Serenity, omtrent rundt der River ankommer. Ettersmaken av maaltidet er bitrere enn jeg liker (selv om jeg bestilte kylling med annanas) da jeg ikke har noen aa dele dette med. Ansiktene og navnene til Dolkedronningen, Jeni, Soelvtunge og den navnloese dukker opp i tankene mine. Bare kvinner. Der er foerste dag i en uke og jeg er ensom allerede.

Selv maanen er annerledes her nede. De nordiske spraakene er overalt. Roeykeloven er for liberal etter min smak. Uttrykket smertefullt. Vinde kjoerlig.

Mr. Long Island Ice Tea, hva? Sorry, Killmaster, ikke min stil. Omtrent som Stevie Wonder med panfloeyte. I det minste er de rundt meg glade og jeg sparer lesestoff p`denne maaten. Men er melankolien verd det? Jeg tror ikke det.

Og naa klager en av hotellets gjester paa noe som har blitt stjaalet paa rommet mens hun har vaert ute av det. En Ipad. Resepsjonisten er proffesjonell. Heldigvis. Og slutter til samme tid som oss.

Prates.

søndag 11. desember 2011

Strømbrudd, fullmåne og oppdatering av status på Facebook

Det første er en tekst jeg skrev som jeg tenkte et publikum kanskje ville sette pris på. Om det hadde vært meg, ville jeg likt å lese den for første gang. Passende å slippe den en natt med fullmåne også. Resten av bloggingen fortsetter etter denne teksten.

"Jeg skriver dette i skjæret av to stearinlys. Strømmen har gått. Det er midt på natten, midt i mørketiden, tidlig vinter. Det er under to uker til jul. Snøen, som kom i går, kaster et gråhvitt skyggelys utenfor og gjennom vinduene. Vinden gjennom pipa og knirkingen i veggene er de eneste lydene utenom pennens skraping på papiret. Klokken var 00:42 sist jeg så på den. Jeg er alene, våken, og lurer på når strømmen vil komme tilbake.

Når jeg ser ut, ser jeg langt. Detaljer som vanligvis ikke er synlige, fester seg på netthinnen. Nå som jeg sitter i skredderstilling mellom to tente flammer, opplever jeg omverdenen som mer truende. Gleden over stemningen som kommer av fravær av elektroniske hjelpemidler har forduftet. Tilbake er den stigende uroen og fareindikatoren. Jeg har blitt lysblind. Jeg tør ikke reise meg eller bevege meg fra denne plassen, langt nærmere legge meg. Ingen av naboene har en alternativ lyskilde. Altså vil de forsøke å ta min. Scenarioer av uhyggelig art springer frem på innsiden av øyelokkene. Den begynnende verdens ende virker mer troverdig enn ellers og mitt eneste våpen er pennen jeg skriver med. Enten så mørkner det, eller så blir jeg mer og mer lysblind. Jeg vet ikke hva som er verst. Følelsen i magen vrir hender nå. Treet, som var opplyst tidligere, kan nå så vidt skimtes gjennom vinduet. Strømmen kommer tilbake i et glimt, blender meg og forsvinner igjen. Kort etterpå høres en lyd som minner om et dumpt fall. Den selvsamme lyden kom etter de andre gangene også. Et blått lys blir hengende igjen litt lengre enn de andre. Lyset forsøker å komme på igjen. Jeg liker det ikke. Jeg er bekymret for hva jeg kan komme til å se når det vender tilbake. Den smellende lyden blir høyere og skarpere. Jeg er redd. Redd for at lyset skal komme på, redd for at verden ikke går under like vel, redd for hva som kan skje, redd for å sitte badet i lys, ubeskyttet og uforsvarlig. Jeg trekker ut kontakten til lampen i rommet før jeg vender tilbake til plassen min på gulvet. Toget tuter. Et livstegn jeg kan relatere til, både kjært og familinært i sin normalitet. Det hjelper på å roe meg ned.

Lyset har var borte lenge nå. Jeg begynner å lure på hvordan maten vil holde seg. Jeg begynner å lure på hvor lenge jeg har igjen å leve. Jeg begynner å lure på hvordan jeg vil dø.

Klokken er 01:23 og jeg har fortsatt ikke lagt meg, selv om jeg har begynt å gjespe, hovedsakelig av trøtthet, tretthet og mangel på søvn. Jeg er våken og på vakt. For nå.

Det tryggeste stedet man kan være under tordenvær er i en bil. Lyner det, er dette prosedyren å følge hvis man er redd. Hva som er standar prossedyre for å fjerne redsel under ett strømbrudd vet jeg ikke. Eller kanskje jeg gjør det, men har glemt det. Det lyder mer troverdig enn å si at jeg er lammet av frykt, tross alt sitter jeg og skriver, og folk som kjenner meg er vant til gullfiskevne. Jeg klemmer meg selv og stryker skjeggstubbene over knærne. Raspelyden er en vant lyd. Akkurat nå er jeg glad jeg ikke er nybarbert. Jeg vugger litt frem og tilbake mens jeg klemmer meg selv. Komfort er viktig. Klokken er nå 01:34 og lyset har fortsatt ikke kommet tilbake.

Det begynner å halge og drumle i vindkastene. Det knitrer i veggene og på rutene.

Noe kommer for meg nå. Noe kommer for meg nå. Noe kommer for meg. Noe kommer.

Det er her."

Må også oppdatere status på Facebook. Men ikke før jeg returner hit igjen.

onsdag 7. desember 2011

The Winter of the North

Så, jeg hadde det perfekte blogginnlegget forbredt i dag. Skrev det på toget, til og med. Passet enda bedre da jeg fikk vite at Hero's mor hadde drømt noe lignende, bare enda verre.*
Hero, spør du kanskje. Å. Det er en på jobben, det. En av de herligste personer jeg har møtt. Bare trist at hun skal slutte.

Det opprinnelige innlegget så sånn ut:

Jeg drømte om zombier i natt.
Fancy that.

Av rang var vi høy og lav
Selv om zombiene var mange.
Til vest var jeg selv plassert
Med status høy og verdig
Skjønt, da angrepet kom
Befant jeg meg raskt blant andre.

Vest holdt sine holdninger
Øst og jeg fant overlevelse viktigst.

Etter å ha ryddet opp i diskusjonen
Skulle vi flykte gjennom en havn.
Der hvor udøde var
Ledet jeg min flokk trygt.
Av tall mistet vi få
Men opptøyene før felles mål
Satte stopp for mang en ungdom.

Knuste neser
Knuste skaller
Og verre
Brukne ben og apatiens spinn
Dette var feller vi måtte passere
Uten å snuble i tråder av stål.
Et tåkehorn hjallet
og zombiene kom.
Selv holdt jeg dem på avstand
For min gruppes trygghets skyld.

Ingen skramme
Ingen sår
Bare glefs og skumle øyne
Drevet av sult for mørt kjøtt
Som fortsatt levde (enn så lenge).

Jeg er nok ei forbredt
Når zombiene kommer
Men det er kanskje andre.


*I tilfelle du ikke forsto, så var tema altså zombier.