onsdag 28. juli 2010

Dette skulle egentlig vært ute klokken to i natt, men jobbpc'en arbeidet mot meg.

Å, vær så snill! Dette hender selvfølgelig når man har sittet og tatt seg tid til å finpusse setninger over lengre tid. Du klikker på rett sted og får med opp en feilmelding som sier at dette ikke går an å legge ut. Deretter er det F5-knappen som blir brukt et par ganger. Ingen resultat. Bla bakover et par sider og håpe på det beste, da? Vel, siden du skrev på kommer frem, men dine brukne bokstaver og ordentlige ord har vandret heden. Å huske seg frem har aldri vært min sterkeste side - jeg mistenker å ha gullfiskens sans for å gjøre ting om igjen som den aller første gang oftere enn jeg burde innrømme offentlig. Skjønt, jeg tror ikke dette er mer offentlig enn at jeg kan ønske meg horn og vinger på den hesten jeg ikke har. Men en ponny hadde vært hyggelig å knaske høy sammen med.

Warlock? Step on up! Lestat must not weep. Pity.

And I said fly on, my sweet angel

Fly on through the sky

Fly on, my sweet angel

Tomorrow I'm gonna be by your side

Dette fungerer ganske så utmerket siden det nå er onsdag. Resten er hemmelig...

tirsdag 27. juli 2010

Kanskje det bare var rollen?

Men det indikerer ikke at jeg ikke vil sette pris på en utvikling i den andre retningen heller!

I choose to steal what you choose to show
And you know I will not apologize
You're mine for the taking

mandag 26. juli 2010

Å droppe en tanke i tanken..

Jeg har kommet tilbake fra laiv, og som så mange andre har jeg vansker med å legge fra meg rollen. For mitt vedkommende betyr dette at jeg gesikulerer mer enn jeg prater, en hardt sammenpresset kjeve, bitre øyekast og en følelse jeg ikke er helt sikker på tilhører rollen eller meg selv. Om det er rollen, går dette over av seg selv. Er det meg, vil dette bare bli sterkere. Men på nåværende tidspunkt vet jeg ikke hva jeg ville ha foretrukket hva det er. Uklart? La meg lyse opp.

Min rolle var ikke født under de beste omstendighetene og ble under en hendelse meget redd for sitt liv, så han la sitt liv og skjebne i hendene på en av de mektigste (hvis ikke DEN mektigste) på laiven. Og smigret som hun ble, akksepterte hun til mitt tilbud til min rolles store glede. Og resten av laiven fotefulgte jeg henne som en slags kombinasjon av personlig oppvarter, livvakt, stumtjener og hva nå enn det var hun kunne bruke rollen min til. Ikke merkelig hadde dette en meget betryggende effekt på min rolle, som nå med ett var under beskyttelsen av en få våget å gå i mot. Rollen ville vise seg verdig og jeg tror med stor sikkerhet at genuine følelser ville vokst frem fra rollens side ovenfor sin herskerinne uten å forvente at noe slikt skulle returneres - det ville vel ha tatt livet av rollen min. Og det her her mitt problemet har sin klangbunn.

Pretty ones can't look away
Pretty ones can't look away
Pretty ones can't look away
Pretty ones can't look away

Usikkerheten rundt en slik kondisjon gjør det ikke særlig lettere å klargjøre, gjør det vel?

Well, I'll wrap myself in cities I travel
I'll wrap myself in dreams
I'll wrap myself in solitude
But I wish I could wrap myself
In thee.

Kanskje best å ikke gå der i det hele tatt. Men jeg ser ingen hindringer fra min side som burde ringe rødt, i alle fall ikke i nåværende situasjon. Mulighens det var hennes versjon av å la meg bli lagt ned varsomt. Bare synd jeg har en tendens til å overse, og ikke med vilje heller, slike sublime signaler som av pur høffelighet blir utsendt.

Å, møkk, etter å ha satt såden sang på repeat og gnidd meg i øynene noen ganger for mye så de er blitt såre og på jakt etter væske. Blunke blunke blunke gisp.

Love it makes strangers of us all
When we part
Oh so thoughtlessly

Ikke gå der, jeg sverger, ikke gå der!

But pride it makes stars of us all
Until we fall
For everyone to see.

Burde jeg?

Tonight it's hot, without you
Tomorrow'll be cold

Sant, det der. Veldig sant, det der. Men det betyr ikke nødvendigvis endring heller. Og det fysiske så vel som psykiske er en måte setningen kan tolkes på. Knel i regnet.

Once we breathed the breath
Of sweet surrender

La det som skjer, skje.

Well, I'll wrap myself in cities I travel
I'll wrap myself in dreams
I'll wrap myself in solitude
But I wish I could wrap myself
In thee.

lørdag 10. juli 2010

Ondskapens karriere

Virkelig ikke sikker på om jeg burde gjøre nettopp det. Vil helt sikkert ikke lønne seg i lengden. Omtrent like trygt som bomber i lasten.

Uten alvene ville det ikke gå bra, ville det vel? Stormdragen eller to pinner i kryss? Hvem ville du tro skulle seire? Det er presis det, tro, som er problemet. Å tro, eller å fordømme andres retninger lik snegler og slanger i gressende galskap som ikke skyldes graviditet eller mangel på sønner. Selv sangen eller boken vil ikke kunne forklare det "Kjenn Din Historie" kan gi deg. Tross alt er det flere enn krigere til stede her, øynesanker eller ei.

Den såre stemmen jager de andre på frivillig flukt i frykt av hva som kan hende skal den nå noen av dem igjen.

Der solen aldri brenner vil jeg muligens en gang kunne se ditt ansikt og le, smile, samt fortelle deg at jeg elsker deg.

Til og med moll vekker møllkulene og hushommeligheten. Hun, den evige, som Avalons fredfulle, vil rive ned dronningens blått uten skam eller hevntanker i minnet. Ah, hvor du vil bli minnet om hva som faktisk hendte, og akk, hvor mye som blir fortalt av andre enn den som selv har sett det, bevitnet det og latt seg påvirke av sådan syn. Måtte alle Guder og Gudinner se nåde i slik en sjel, bortreist og bergtatt av alvenes magi.

Brist ikke, min måne, for brisen vil ikke skyve deg vekk fra mitt hjerte, ei heller i mitt sinn vil jeg glemme deg. Bring meg dine gaver så jeg kan takke deg for dem. Og måtte mine minner gå til deg som alle andre.