mandag 28. juli 2014

Permission to disembark, Captain.

I går var siste dag på en arbeidsplass jeg har frekventert i nesten to år. (Eller ett år og 11 måneder, hvis du ønsker å være pinlig nøyaktig.) Med unntak av skole-er-jobb-regelen, så er dette min nest lengst holdte arbeidsstilling. Okei, den setningen ble kronglete. Jeg har bare jobbet på et annet sted lengere enn det jeg har gjort på jobben jeg forlot i går. Bedre, men ikke helt bra. Nest lengste jobb jeg noen gang har hatt og sluttet i nå! DET tror jeg for holde.

I mitt arbeid har jeg vært så heldig å tjenestegjøre med en mengde fantastiske personer. I mitt sinn har jeg døpt dem mannskapet på USS Pier. Siden jeg ikke har funnet callsign (som visstnok skrives call sign, har jeg funnet ut, men det ender opp i samme kategori som facinerende hos meg) på samtlige, så får det holde å bruke graden de har på USS Pier samt delvis tilfeldige initialer.

Kaptein Jek - du vil for alltid forbli min kaptein, både i og utenfor hjertet. Du er alt en førsteoffiser kan be om og mer til.

Løytnant Cami - våre samtaler, delte måltider og vandringer utenom arbeidstid, du har gjort en kollega til en venn.

Kaptein-løytnant Cezzelizze – din entusiasme, sprutende og smittende arbeidsglede gjør at jeg med trygghet kan vite at skipet fortsatt er i gode hender.

Kaptein-løytnant Tabakk - en kvinne er kan hende en kvinne, men en mann kan også være en mann. Våre meningsutvekslinger  og vennskapelige uenigheter har gjort oss begge sterkere.

Junior-løytnant Knuma - det er nå din tur til å skinne, til glede både for meg selv og USS Pier.

Kommandant Ratve - du er en inspirasjon, både nå og til senere.

Admiral Teima - det har vært meg en ære å tjenestegjøre sammen med deg.

Personlig oppvarter Fri’gda (andorian av rase, så altså blå hud) - for oppriktighet, vennskap og holdte hemmeligheter kommer jeg til å minnes deg.

Sikkerhetssjef Mar’k’ek - alltids en glede. Stø kurs videre, selv i turbulente farvann. Jeg har troen på deg. /

Chief of Security Mar'k'ek - always a pleasure. Steady as she goes, even in turbulent waters. I have faith in you.

Skipslege Flebb - ah, hvor jeg kommer til å savne vår flørtende kommunikasjon, halv-frekke blikk og snertne kommentarer.

Sangfugl er kanskje passasjer ombord, men likeså ser jeg på henne som en del av skipets besetning. En kvinne hvis kompliment fikk meg til å smile med hjerterøttene og gledelig dele av meg selv.

Andre av mannskapet: Telena, Rohordra, Hayhay, Fattitten, Ki’an, Perni, Robba, Elamble, jeg kommer til å savne dere også.

Og så til sist: eier av Amor. Hva jeg har gjort som har gjort meg fortjent til ditt vennskap setter jeg fortsatt spørsmålstegn ved. Sannsynligvis kommer jeg aldri til å få et tilfredsstillende svar, men enn så lenge er jeg bare takknemlig for du eksisterer og at verden derfor er et bedre sted å være.

Gjett hvem som ruslet innom min siste dag? En person jeg ikke har sett siden jeg først flyttet ned fra hovedstaden, men som stadig også var innom mitt tidligere, ærverdige hotell. Han og en annen fra samme by var en stor motivasjon for at jeg plasserte meg selv her i utgangspunktet.

Hvis dette hadde vært en film, så har nå vi gått full sirkel.

En avskjed trenger ikke alltid være vemodig, selv om en blir rørt.

torsdag 17. juli 2014

Slaves, Cotton and Arrogance - etterpåtanker, minner og bilder

La meg starte med å si at det verken fra arrangørene eller min side var planen at Andrew T. Wingfield skulle bli den store styggen på laiven (nest etter Brigarderen, selvsagt). Det sagt, så var han en arrogant, slesk drittsekk. Først da laiven var ferdig innså jeg han var psykopat, noe jeg ikke hadde kunnet ta stilling til mens spillet pågikk. "Gratulerer, mamma, din sønn kan spille psykopat."

Før laiven var min store panikk å få orden på kostyme. Sånn i ettertid, så er jeg egentlig litt fornøyd med hvordan jakten på klær førte meg til sluttsproduktet. På bildene er det dessverre bare dagsanntrekket jeg har på meg (siviliserte mennesker skifter da selvsagt før middag), men til gjengjeld er det dette også antrekket jeg brukte hver dag.

- Andrew Tailor Wingfield (under debrief)
- familiebilde uten Emmeline, del en

- familiebilde uten Emmeline, del to 
- brødrene Wingfield med kone og forlovede
- svirbrødrene Francis og Andrew
- Andrew og Lucy
- Andrew og slaven Ahira (som han kalte negressen med det ville navnet)
- den mystiske hodeskallen på Andrews rom (bakgrunnshistorie følger senere i innlegget)
- laivslutt

For min del har det vært en ganske så ensom og hardtarbeidende laiv. Det at over halvparten av rollene hater deg og aktivt går inn for å motarbeider deg gjør noe med en som person, både som rolle og spiller.

Jeg tror ikke jeg hadde så mange allierte eller behagelige rollerelasjoner på SCA. La meg se om jeg kan liste opp noen av dem, så kan du lese for deg selv (merk, ikke skrevet i noen som helst rekkefølge annet enn hukommelse og tilfeldigheter):
- tante Olivia Cromwell, verdens beste svigermor
- tante Sally June og Thomas Cromwell, en kilde til glede, smerte, fantastisk dansing (bare med tante Sally June, selvsagt) og de eneste Cromwell'ene Andrew så på som en del av Wingfield-klikken
- Ahira, slaven Andrew daglig lekte med (ikke seksuelt: Andrew så på slaver som dyr og det å ha seg med et sånt vesen var noe han holdt seg for god til) hvis relasjon ble tilfeldig skapt rett før laiven mens vi ventet på bussen
- Francis Stanwood, hans beste venn, bror i hor og svir, vennskapelig konkurrent og juridiske beskyttelse
- Lucy Anne Kent, en tidligere seksuelt hendelse og flørt
- far Jackson Wingfield, både blind og godtroende ovenfor sin eldste sønn som satte seg selv høyere enn sin far
- stemor Emmeline Wingfield, venninne frem til han slo sin kone offentlig på besøk hos Cromwell
- Victoria Wingfield, ulykkelig kone siden giftemålet for litt over to år siden, koneplageremnet, distansert, skyld i deres barns død (under fødselen), Andrews håp og fasadeholder
- Ezekiel, Andrews lille negerhund og "skjulte" snushare blant slavene som etter kort tid ikke lenger kom med informasjon til Andrew
- onkel Bill Cromwell, intellektuell motstande og en av de få som var verdig Andrews respekt
- brigarder Cromwell, hvis støtte gjorde Andrew forhatt av så å si alle andre på laiven
- bror Alexander James Wingfield, den uambesiøse dritten som skulle arve familieplantasjen før førstefødte Andrew (med 14 år)
- tyven Virgina Reed, lillebrors forlovende og nr. 1 på Andrews svartliste lenge før tyveriet av boken

Siden jeg ikke har samtlige spilleres godkjennelse, så linker jeg ikke til bilder av dem. Sorry.

Noen hendelser jeg synes det er greit å nevne:
- Scenen på bilblioteket der vi diskuterer Kent-plantasjens fremtid. Stor takk til Thomas som gikk i mot sin egen bror og slekt for å argumentere heftig for vår side - etter det så Andrew på deg som en Wingfield.
- Dansingen. Jeg som spiller er ikke særlig entusiastisk i forhold til dans, men Andrew trengte noe han kunne glede seg til og være glad i. Beklager for alle skjørt og tær jeg tråkket på.
- Knockoutscenen ved treet med Alexander James. Masse spill skapt for alle i ettertid (slik jeg har forstått det) og en nydelig fortsettelse på Andrews rom, først en oppriktig og ektefølt samtale med Francis, etterfulgt av en hjertelig scene med Lucy (både in- og off-laiv).
- Alle gangene Andrew kom uanmledt inn på kjøkkenet og slavene skvatt livredde til alle kanter.
- Den nattelige badeturen. Andrew som vekker en tilfeldig slave midt på natten for at hun skulle holde håndkle og klærne hans mens han er ute og svømmer.
- Spasserturene med Victoria. De var med på å forme Andrew, både på godt og ondt.
- Alle stundene alene med Ahira på Andrews værelse. Disse daglige hendelsene var noe både rolle og spiller gledet seg til og som rent off var med å å holde meg gående.
- Samtalene om hodeskallen. Først spurte Jackson om hva dette var for noe, så Emmeline. Andrews svar: en scenerekvisit fra et stykke (Hamlet) han og Victoria hadde sett i Richmond før de første gang delte rom på Cromwell. Helt uskyldig og en intern spør ekteparet i mellom, selvsagt.
- Sjakkspillet med Jackson. Dette var første gang på laiven (og ganske langt uti også) Andrew brukte ordet "far".
- Doktorens ordre. Andrew var blokkadebryter og smulget inn både det ene og det andre til stor personlig profitt. Da doktoren kom til han med en liste over "nødvendig" krigsutstyr leste Andrew gjennom saken, blunket to ganger før han så opp på doktoren og spurte nonchalant om han (doktoren) vil ha samtlige gjenstander på listen fordoblet i antall og om han skal legge ved en eske sigarer. Baktanke, sa du? Neeei, virkelig?
- Samtalene med onkel Bill i bilbioteket. Jeg har sjelden opplevd lignene politisk spill.
- All åpenlys flørting med Lucy og tante Sally June. En gentleman fokuserer da tross alt på damene først - dere gjorde samtlige komplimenter og gester verd det og vel så det.
- Lunsjen ved brigarder Cromwells side. Andrew satt stiv som en pinne og ytret knappe to setninger under hele måltidet.
- Opplesning av Jacksons testamentet. Vi (Jackson selv, hans kone Emmeline, hans sønner Andrew og Alexander, Andrews kone Victoria, Alexanders forlovende Virginia og advokat Francis Stanwood) er samlet på bilioteket. Først får Andrew masse ros og skryt (jeg tror samtlige bet tennene sammen for å ikke le av Jacksons replikk om Andrew og Victorias lykkelige ekteskap) og mindre skryt om Alexanders ambisjoner og lignende. Testamentet leses og Wingfieldplantasjen går til Alexander for at han skal ha noe å falle tilbake på. Dette er selvsagt helt horribelt - Andrews rett som førstefødt forbigås og... Vent nå litt. Jackson vil SPLITTE Wingfield og gi Andrew hestene, plantasjens sjel?! Kan dette faktisk bli verre?!
Etter at testamentet er ferdig er det stille en liten stund for Andrew lener seg frem: "Hva med familieformuen?" Denne skulle han heldigvis ende opp med. Likevel, Andrew nekter å ta imot sin del av arven på Wingfield (alle hestene skulle selges til militæret uansett) - Wingfieldplantasjen skulle bestå. Nydelig isfrontscene mellom Andrew og Alexander etterpå der lillebror blir informert om dette i Jacksons nærvær.
- Marinen. Denne ble skapt for å dra Andrews far vekk fra felten på hans stemors ønske og for økonomisk vinning. Helt tilfeldig, men det skapte enda større forstyrrelse når skriveboken til Andrew kom på avveie og det var "militære hemmeligheter" og "potensiellt høyforæderi" - alt sammen for å få boken raskere tilbake.

Jeg er helt sikker på at det er masse andre saker som kan og burde nevnes, men nå må jeg sende en epost til arrangørene vedrørende den potensielle oppfølgeren neste år. Ah, ideer!

Forresten, hvis du ikke fikk det med deg, så er altså Andrews dagbok mulig å lese her.

mandag 14. juli 2014

Reaksjoner

For de som kjenner meg, så vil ikke dette komme som en avslørende hemmelighet. Dessverre er det ikke mange som kan si at de kjenner meg. La meg forklare før du blir fornærmet - jeg vet at du kjenner til sider av meg; enkeltheter, personlighetstrekk, fascinasjoner, lyster, tanker, håp, drømmer, mørket, utseende og så langt mer enn hva jeg har nevnt. Og jeg setter pris på at du kjenner til dette. Jeg er glad for at vi har fått dele det vi har delt, på alle mulig måter.
Likevel, nå som det er sagt, så er det enkelte ting ikke alle vet. Heldigvis. Det å ha et annet liv enn sitt eget såpass nært tror jeg ville vært mer enn hva en vanlig menneske vil kunne klare å leve med. Jeg vet at jeg ikke ville klart det. Hva du tenker om saken, lar jeg forbigå i stillhet.

Jeg har skrevet i dette lille hjørnet av nettet i flere år. Hovedsakelig har jeg skrevet for meg selv, uten tanke på hvem som ville lest mine ord, hvordan det vil påvirke videre eller hva hensikten er utenom min egen. Dette innlegget er ikke slik.

Jeg ønsker å tildele dette innlegget en annen person enn meg selv.

Ja, jeg vet hvor pompøst det lyder. Ja, jeg vet hvor skremmende og ubehagelig implikasjonene kan være. Likevel, denne personen fortjener å bli nevnt og æret. Det betyr ikke på noen som helst måte at vedkommende er unik, spesiell eller ekstraordinær. Nei, det er andre som har kommet til andre dybder, sinnssteminger og smerte på langt andre måter og nivåer. Jeg ønsker ikke å redusere tidligere bragder, offer eller tidskrevende oppgaver som befinner seg i min, din og vår felles fortid. Nei. Dere har fortsatt min respekt, min tiltro og mitt håp om alt det beste i verden. Nei, dette er av en ganske så annen art.

Tillat meg å presentere en nå navngitt side av meg selv.

Hva navnets opphavsgiver ønsker å bli nevnt under er ikke opp til meg å bestemme. Jeg kommer heller ikke til å røpe navnet her eller andre steder annet enn muntlig kommunikasjon. Liksom Horatio, måtte han hvile i fred, er skallen en rekvisit, ei ekte, men en illusjon, skapt for å behage, glede og bringe velsignelse inn i en ellers så fargeløs tilstand. Akk, hvor ille det er å ikke kunne ha kjent vedkommende personlig.

Mitt navn har ingen ting med Shakespeare å gjøre, det tilhører vår verden og vår tid. Men jeg følte det var på sin plass å sitere avsnittet i sin helhet like så.

Alas, poor Yorick! I knew him, Horatio; a fellow of infinite jest, of most excellent fancy; he hath borne me on his back a thousand times; and now, how abhorred in my imagination it is! My gorge rims at it. Here hung those lips that I have kissed I know not how oft. Where be your gibes now? Your gambols? Your songs? Your flashes of merriment, that were wont to set the table on a roar?

Navngiver, du vet hvem du er, men kanskje ikke hva du har gjort. Dette er for deg.

"I love you, too, M."

søndag 13. juli 2014

Dagbok Andrew T. Wingfield

18. Juni, 1863. Torsdag.
Victoria kunne ikke se meg i øynene i dag, selv ikke etter at jeg ønsket henne god morgen.

Jeg fortalte Victoria om planen om å flytte til London. Først var hun ikke særlig glad for tanken, det var langt vekk fra familien hennes og venner og bekjente, men etter å ha beskrevet krigen, den ødeleggende krigen som herjet og forandret barndomshjemmet hennes, tok livet av hennes familie, såret hennes venner og bekjente, tok hun til fornuft. Uansett får dettte vente til jeg tilbake fra London igjen.

Våre stolte tropper returnerte i dag, til stor glede for mange. Victoria løp ut og tok dem i mot sammen med flere av de andre kvinnene. Da jeg spurte henne om det etterpå påsto hun at det var Amber som hadde "revet henne med". En plausibel unnskyldning, dog fortsatt en unnskyldning.

Thomas og tante Sally June fikk spikret sammen spikerklubben etter en heldig tilfeldig og ytterst forbausende talefeil. Francis briljerte, som alltid. Mannen ser seg også etter en kone og har tydeligvis et godt øye til Lucy. Han har god smak og han vil finne henne meget tilferdstillende - det kan jeg garantere.

Tristan fremsto som skadet. Tante Olivia og tante Sally June lagde et lite styr rundte det, skjønt, menst tante Sally June.

Jackson fremstår ikke som skadet, bare sliten. Forhåpentligvis er det bare alderen.
Alexander James var også med. Trykket hånden hans for syns skyld.

Sukkerbit: + 2, - 1 = 1

Sensommer, tildlig høst, blir det ball. Og veldedighet.

19. Juni, 1863. Fredag.
Både Victoria og jeg våknet tidlig. En stund ble jeg liggende og lytte til pusten hennes, vitende at hun trodde jeg sov. Jeg liker ikke det at hun bare slenger et pledd rundt seg før hun går ut til morgenstellet. Det ser ikke anstendig ut. Hvis dette fortsetter, så må jeg snakke til henne om det.

Ubehagelige nyheter i dagens avis. Først West Virginia, deretter kritikk mot blokkadebrytere og så Brigarder Cromwells egne ord, alt sammen på trykk. En beklagelig start på dagen.

Regnskapet tok kortere tid enn ellers. Overskuddet har oversteget mine villeste forventlinger. Etter neste tur vil min formue overstige selv Brigarderens.

En av Guds gaver har gitt oss regn i dag. Det regnet kanskje ikke da Jesus døde for våre synder, men Gud er i regnet. Gud er i regnet.

Den lille negerhunden gjør fortsatt sin nytte. Om den lille negertispa er smart, vil hun også gjøre seg selv verdifull. En hund og snart også en liten tispe.

"Wingfield er et nødvendig onde." Jebediah, sagt blant slaver, natt til i dag.

Victoria gav skjorten til Tristan i mitt påsyn.

20. Juni, 1863. Lørdag.
Kl. 00:30. Ca.
Hvilken himmelsk dag! Hvilken fantastisk kveld! Hvor heldig og lykkelig kan en mann være?! En plan ble født i mørket av to konspiratører under en samtale med Emmeline om Jacksons fremtid og et alternativ til slagmarken. Etter fokosten skal Francis, Jackson og meg selv snakke med onkel Bill. Privat, selvsagt.

Gårsdagen foreløp med mange turer, hovedsakelig med en ung frøken i armen. Et tungsinn forhindret meg å delta i poker med resten av gjengen. Tristan sa jeg var savnet.
Også hatt en givende samtale og tur med Lucy. La oss se om Francis tåler litt konuranse...

Den lille negerjenta skal bli min. Hennes potensiale skal stå til hennes fulle. Jeg har allerede bestemt meg: Jeg vil ha med henne til England.

Etter et behov for en nattelig dukkert fikk jeg først skremt en ung soldat, deretter vekket en tilfeldig slave, ruslet ned til vannet i morgenkåpe og pysjamas, badet, tørket meg, ruslet opp igjen, fått slaven til å hente en øl og som takk gitt slaven en sukkerbit. Ingen skal si at Andrew T. Wingfield ikke belønner tro tjeneste!

Sukkerbit: 1 + 1 = 2     + 1 / = 3

Etter en strålende morgen blir det annonsert ved frokosten at Brigarderen skal komme i ettermiddag. Ved samme frokost mottar jeg et telegram som informerer meg om tapet av SS Leigh Anne II. Og etterpå har Victoria nerver til å spørre om telegrammet ende hun tydelig kunne se at det var dårlige nyheter. Om hennes motiv kan jeg ikke spekulere, men hun kom bort til meg og la hendene sine på skuldrene mine. Victoria sa at dette er en prøvelse til å vise hvor sterk jeg er, ikke en straff fra Gud. Dette er ikke en straff fra Gud. Jeg må huske på at dette ikke er en straff fra Gud. Jeg må be.

Brigarder Cromwell har ankommet.

Brigarder Cromwell vil snakke med meg.

Brigarder Cromwell gav meg en kompliment for "måten jeg tenker på"! Hva som har fått den mannen til å hate havet og det våte ellement er et mysterium jeg håper jeg aldri finner svar på.

21. Juni, 1863. Søndag.
Victoria fikk husarrest i går kveld etter å ha gått ned i ølkjelleren sammen med doktorens yngste datter, som også er Alexander James' forlovede. Vi, onkel Bill og jeg, mente begge hun måtte snakkes med. Victoria kommer ikke til å gjøre noe lignende igjen.

Aftenen foreløp stille og rolig. En viss melankoli hang i luften. Til og med tante Sally June merket det, selv om hun ikke sa noe.

Middagen var en fascinerende opplevelse, Thomas og jeg satt nederst på pinnestoler sammen med våre fruer, men det var mye latter ved vår enda av bordet.

Etter en lengre samtale med Brigarderen i regnet har jeg fortalt om mine planer om å bli finans- eller utenriksminister etter krigen. Å si at disse ideene hadde hans velsignelse er å gå for langt, men han sa seg ikke uenig i dem. Han kritiserte Alexander James (HURRA!) og sa høyt og tydelig at det var håp for en av oss i vitners nærvær. Han misliker selvfølgelig alt jeg gjør på, med og det som er tilknyttet sjøfart og lignende, men av de som holder på med sånt, så er det ikke forretningsteften det står på. Og det er lovord fra Brigarderens munn, vel verd sin vekt i gull.

Sukkerbit: 1 + 3 = 4

Brigarderen dro avsted, høylytt og fornærmet. Kubspill i solskinnet. En slave solgt til doktoren. Nevnte mitt ønske om å kjøpe en av onkel Bill. Ingenting avtalt enda. Sigar og glass i havens penvær. Sen kveld, sent i seng, både Victoria og meg selv. Victoria kveldsbadet med Lucy og lillesøster og brukte god tid på det - nesten for god tid også.


22. Juni, 1863. Mandag.
Ingen god start på dagen. Våknet med stiv nakke og fikk ikke sove nok. Tenker å gå til tante Olivia for å snakke om slavekjøp. 3-4 kan være egnet: Sara, Mary, Judith og Ashja - negerjenta med det ville og eksotiske navnet. Og nå har den lille, ulærte tispa den frekkhet å vekke meg med kaffe! Nei, hun har fortsatt en lang vei å gå før hun er utlært. Men kan jeg ri inn en hest, kan jeg dressere en slavepike. To kopper kaffe ble sendt ned, et glass vann kom tilbake. Bedre.

Dette er ikke en dag å være tålmodig på. Dette er ikke en dag for å tilgi feil og mangler. Dette er ikke en dag å gå imot Andrew T. Wingfield på. Ikke på noen som helst måte.

Boken har kommet til rette igjen. Nå vil den ikke under noen omstendigheter forlate mitt åsyn.
Gud er nådig.

En karriere innenfor politikken lyder stadig mer fristende. Brigarderens besøk har fungert som en ildprøve, og jeg kom meget godt ut av den.

23. Juni, 1863. Tirsdag.
Ble forsinket til frokost da Tristan og jeg sto i stallen langt lengre enn beregnet. Unnskyldt meg for onkel Bill vedrørende gårdagens uheldige konfrontasjon med Alexander James og forklart hvordan jeg oppfattet hendelsesforløpet. Så langt har Jackson, Emmeline og Tristan sagt seg enig at det var en usmakelig og upassende fornærmelse.

Alexander James skal ikke under noen omstendigheter gifte seg før han drar tilbake til krigen. Det er den eneste muligheten jeg kan med sikkerhet bevare barndomshjemmet i mine hender. Med mindre Kent-plantasjen viser seg å være egnet.

Marinen vil nok vike sted for en ny type blokkadebryterskip. Mine nye blokkadebryterskip.

Dans, Virginia Reel, inne. Først med Victoria. Så tante Sally June. Deretter med Lucy.
Reel ble etterfulgt av vals, danset med Victoria. Tante Olivia. Tante Sally June. Og Amber. Etter det tok pianisten en velfortjent pause.

Da jeg skulle legge meg, la jeg merke til en enslig blomst på puten min. Knappehullstørrelse, hvite blader, grønn stilk og gult ansikt. Det så ut som den hadde ligget der en stund. Men hvem la den der? Og hvorfor?

Kanskje det er på tide å skille seg. Jeg må snakke med Francis om dette. Og det nå med det samme.


24. Juni, 1863. Onsdag.
Marsjordre kom ved lunsj. Victoria var sent ute til klokken ett-turen igjen. Fikk sitte ute i solen en stund og nyte freden alene. Nå er det tid for forretninger.

Møtet med onkel Bill ble en konfrontasjon. Frem til Cyril bestemmer seg, er det enda usikkerhet rundt Kent-plantasjens fremtid. Og hvordan kan ikke onkel legge merke til at han tråkker hele Wingfield-slekten på tærne? Sagt til Lucy at det smarteste hun, broren og plantasjens fremtid kan gjøre er å velge familie først. Altså Wingfield. Altså oss. Og med Jackson borte vil jeg bli familiens, og slektens, overhode. Da vil det bli litt kontroll på sakene.

Telegram. Grayson sherriffkontor. Innkallelse. I morgen. Noe må gjøres.