Dagbok Andrew T. Wingfield

18. Juni, 1863. Torsdag.
Victoria kunne ikke se meg i øynene i dag, selv ikke etter at jeg ønsket henne god morgen.

Jeg fortalte Victoria om planen om å flytte til London. Først var hun ikke særlig glad for tanken, det var langt vekk fra familien hennes og venner og bekjente, men etter å ha beskrevet krigen, den ødeleggende krigen som herjet og forandret barndomshjemmet hennes, tok livet av hennes familie, såret hennes venner og bekjente, tok hun til fornuft. Uansett får dettte vente til jeg tilbake fra London igjen.

Våre stolte tropper returnerte i dag, til stor glede for mange. Victoria løp ut og tok dem i mot sammen med flere av de andre kvinnene. Da jeg spurte henne om det etterpå påsto hun at det var Amber som hadde "revet henne med". En plausibel unnskyldning, dog fortsatt en unnskyldning.

Thomas og tante Sally June fikk spikret sammen spikerklubben etter en heldig tilfeldig og ytterst forbausende talefeil. Francis briljerte, som alltid. Mannen ser seg også etter en kone og har tydeligvis et godt øye til Lucy. Han har god smak og han vil finne henne meget tilferdstillende - det kan jeg garantere.

Tristan fremsto som skadet. Tante Olivia og tante Sally June lagde et lite styr rundte det, skjønt, menst tante Sally June.

Jackson fremstår ikke som skadet, bare sliten. Forhåpentligvis er det bare alderen.
Alexander James var også med. Trykket hånden hans for syns skyld.

Sukkerbit: + 2, - 1 = 1

Sensommer, tildlig høst, blir det ball. Og veldedighet.

19. Juni, 1863. Fredag.
Både Victoria og jeg våknet tidlig. En stund ble jeg liggende og lytte til pusten hennes, vitende at hun trodde jeg sov. Jeg liker ikke det at hun bare slenger et pledd rundt seg før hun går ut til morgenstellet. Det ser ikke anstendig ut. Hvis dette fortsetter, så må jeg snakke til henne om det.

Ubehagelige nyheter i dagens avis. Først West Virginia, deretter kritikk mot blokkadebrytere og så Brigarder Cromwells egne ord, alt sammen på trykk. En beklagelig start på dagen.

Regnskapet tok kortere tid enn ellers. Overskuddet har oversteget mine villeste forventlinger. Etter neste tur vil min formue overstige selv Brigarderens.

En av Guds gaver har gitt oss regn i dag. Det regnet kanskje ikke da Jesus døde for våre synder, men Gud er i regnet. Gud er i regnet.

Den lille negerhunden gjør fortsatt sin nytte. Om den lille negertispa er smart, vil hun også gjøre seg selv verdifull. En hund og snart også en liten tispe.

"Wingfield er et nødvendig onde." Jebediah, sagt blant slaver, natt til i dag.

Victoria gav skjorten til Tristan i mitt påsyn.

20. Juni, 1863. Lørdag.
Kl. 00:30. Ca.
Hvilken himmelsk dag! Hvilken fantastisk kveld! Hvor heldig og lykkelig kan en mann være?! En plan ble født i mørket av to konspiratører under en samtale med Emmeline om Jacksons fremtid og et alternativ til slagmarken. Etter fokosten skal Francis, Jackson og meg selv snakke med onkel Bill. Privat, selvsagt.

Gårsdagen foreløp med mange turer, hovedsakelig med en ung frøken i armen. Et tungsinn forhindret meg å delta i poker med resten av gjengen. Tristan sa jeg var savnet.
Også hatt en givende samtale og tur med Lucy. La oss se om Francis tåler litt konuranse...

Den lille negerjenta skal bli min. Hennes potensiale skal stå til hennes fulle. Jeg har allerede bestemt meg: Jeg vil ha med henne til England.

Etter et behov for en nattelig dukkert fikk jeg først skremt en ung soldat, deretter vekket en tilfeldig slave, ruslet ned til vannet i morgenkåpe og pysjamas, badet, tørket meg, ruslet opp igjen, fått slaven til å hente en øl og som takk gitt slaven en sukkerbit. Ingen skal si at Andrew T. Wingfield ikke belønner tro tjeneste!

Sukkerbit: 1 + 1 = 2     + 1 / = 3

Etter en strålende morgen blir det annonsert ved frokosten at Brigarderen skal komme i ettermiddag. Ved samme frokost mottar jeg et telegram som informerer meg om tapet av SS Leigh Anne II. Og etterpå har Victoria nerver til å spørre om telegrammet ende hun tydelig kunne se at det var dårlige nyheter. Om hennes motiv kan jeg ikke spekulere, men hun kom bort til meg og la hendene sine på skuldrene mine. Victoria sa at dette er en prøvelse til å vise hvor sterk jeg er, ikke en straff fra Gud. Dette er ikke en straff fra Gud. Jeg må huske på at dette ikke er en straff fra Gud. Jeg må be.

Brigarder Cromwell har ankommet.

Brigarder Cromwell vil snakke med meg.

Brigarder Cromwell gav meg en kompliment for "måten jeg tenker på"! Hva som har fått den mannen til å hate havet og det våte ellement er et mysterium jeg håper jeg aldri finner svar på.

21. Juni, 1863. Søndag.
Victoria fikk husarrest i går kveld etter å ha gått ned i ølkjelleren sammen med doktorens yngste datter, som også er Alexander James' forlovede. Vi, onkel Bill og jeg, mente begge hun måtte snakkes med. Victoria kommer ikke til å gjøre noe lignende igjen.

Aftenen foreløp stille og rolig. En viss melankoli hang i luften. Til og med tante Sally June merket det, selv om hun ikke sa noe.

Middagen var en fascinerende opplevelse, Thomas og jeg satt nederst på pinnestoler sammen med våre fruer, men det var mye latter ved vår enda av bordet.

Etter en lengre samtale med Brigarderen i regnet har jeg fortalt om mine planer om å bli finans- eller utenriksminister etter krigen. Å si at disse ideene hadde hans velsignelse er å gå for langt, men han sa seg ikke uenig i dem. Han kritiserte Alexander James (HURRA!) og sa høyt og tydelig at det var håp for en av oss i vitners nærvær. Han misliker selvfølgelig alt jeg gjør på, med og det som er tilknyttet sjøfart og lignende, men av de som holder på med sånt, så er det ikke forretningsteften det står på. Og det er lovord fra Brigarderens munn, vel verd sin vekt i gull.

Sukkerbit: 1 + 3 = 4

Brigarderen dro avsted, høylytt og fornærmet. Kubspill i solskinnet. En slave solgt til doktoren. Nevnte mitt ønske om å kjøpe en av onkel Bill. Ingenting avtalt enda. Sigar og glass i havens penvær. Sen kveld, sent i seng, både Victoria og meg selv. Victoria kveldsbadet med Lucy og lillesøster og brukte god tid på det - nesten for god tid også.


22. Juni, 1863. Mandag.
Ingen god start på dagen. Våknet med stiv nakke og fikk ikke sove nok. Tenker å gå til tante Olivia for å snakke om slavekjøp. 3-4 kan være egnet: Sara, Mary, Judith og Ashja - negerjenta med det ville og eksotiske navnet. Og nå har den lille, ulærte tispa den frekkhet å vekke meg med kaffe! Nei, hun har fortsatt en lang vei å gå før hun er utlært. Men kan jeg ri inn en hest, kan jeg dressere en slavepike. To kopper kaffe ble sendt ned, et glass vann kom tilbake. Bedre.

Dette er ikke en dag å være tålmodig på. Dette er ikke en dag for å tilgi feil og mangler. Dette er ikke en dag å gå imot Andrew T. Wingfield på. Ikke på noen som helst måte.

Boken har kommet til rette igjen. Nå vil den ikke under noen omstendigheter forlate mitt åsyn.
Gud er nådig.

En karriere innenfor politikken lyder stadig mer fristende. Brigarderens besøk har fungert som en ildprøve, og jeg kom meget godt ut av den.

23. Juni, 1863. Tirsdag.
Ble forsinket til frokost da Tristan og jeg sto i stallen langt lengre enn beregnet. Unnskyldt meg for onkel Bill vedrørende gårdagens uheldige konfrontasjon med Alexander James og forklart hvordan jeg oppfattet hendelsesforløpet. Så langt har Jackson, Emmeline og Tristan sagt seg enig at det var en usmakelig og upassende fornærmelse.

Alexander James skal ikke under noen omstendigheter gifte seg før han drar tilbake til krigen. Det er den eneste muligheten jeg kan med sikkerhet bevare barndomshjemmet i mine hender. Med mindre Kent-plantasjen viser seg å være egnet.

Marinen vil nok vike sted for en ny type blokkadebryterskip. Mine nye blokkadebryterskip.

Dans, Virginia Reel, inne. Først med Victoria. Så tante Sally June. Deretter med Lucy.
Reel ble etterfulgt av vals, danset med Victoria. Tante Olivia. Tante Sally June. Og Amber. Etter det tok pianisten en velfortjent pause.

Da jeg skulle legge meg, la jeg merke til en enslig blomst på puten min. Knappehullstørrelse, hvite blader, grønn stilk og gult ansikt. Det så ut som den hadde ligget der en stund. Men hvem la den der? Og hvorfor?

Kanskje det er på tide å skille seg. Jeg må snakke med Francis om dette. Og det nå med det samme.


24. Juni, 1863. Onsdag.
Marsjordre kom ved lunsj. Victoria var sent ute til klokken ett-turen igjen. Fikk sitte ute i solen en stund og nyte freden alene. Nå er det tid for forretninger.

Møtet med onkel Bill ble en konfrontasjon. Frem til Cyril bestemmer seg, er det enda usikkerhet rundt Kent-plantasjens fremtid. Og hvordan kan ikke onkel legge merke til at han tråkker hele Wingfield-slekten på tærne? Sagt til Lucy at det smarteste hun, broren og plantasjens fremtid kan gjøre er å velge familie først. Altså Wingfield. Altså oss. Og med Jackson borte vil jeg bli familiens, og slektens, overhode. Da vil det bli litt kontroll på sakene.

Telegram. Grayson sherriffkontor. Innkallelse. I morgen. Noe må gjøres.