tirsdag 29. mars 2011

Jeg fant det!

"Verden ville vært et bedre sted om månedskortet mitt lå i garderobeskapet.” Tenk, at etter å ha grått mine tårer over tapet, bittert akseptert det og godtatt at jeg hadde en ubehagelig samtale med NSB i vente, lå det i den høyre jakkelommen på dressen min (arbeidstøyet mitt, altså). Det er de små tingene som gjør deg lykkelig, er det ikke? Egenverdi. Etter hvert som jeg blir eldre, vil denne synke eller stige? Hvor høy er egenverdien min nå? Burde jeg være bekymret? Årene går. Pengemengden vil (forhåpentligvis) bli større, familie og barn vil (mest sannsynlig) dukke opp, utseende vil (ikke uforståelig da cellene stadig kopierer seg selv og det oppstår ørsmå variasjoner hver gang – tenk på det som å stå ved en printer og kopiere kopien et utall ganger hvor du da vil ende opp med et ganske så ulikt utgangspunkt med den siste nesten uleselige kopien mot den så å si plettfrie originalen) fortape seg og hukommelsen vil (til tross for håp om det motsatte) stadig bli verre. Okey. Som plusspoeng har vi bedre økonomi og egen flokk. På minussiden har vi evnen til å huske samt kroppens ytre. Hm. Vanskelig, det der. Jeg tror vi lar den stå åpen for nå, jeg. Status que… Hm. Kjæreste. God helse. Ingen nød. Økonomisk uavhengig. Ingen store konflikter med jobb, familie, venner, uvenner, kjæreste eller andre som jeg vet om. En hobby som jeg elsker. Et utseende som kan minne om en kombinasjon av Mick Jagger, Luke Skywalker, Harry Potter og Rommelskaft godt blandet sammen i kjøkkenmikseren. Middels paranoia, sterkt kontrollbehov, elendig hukommelse og gleden av å kunne irritere andre betyr tre minus og en pluss. Konklusjonen blir at egenverdien min er høy nok. For nå. Så langt ser jeg ingen grunn til å være bekymret, da slikt trekker ned totalsummen på egenverdien min. Altså forblir jeg glad og positiv, fornøyd og smilende. Fordi bloggredigeringsystemet ikke vil spille ball med meg, er dette løsningen. Jeg har satt hvert avsnitt i en annen skrift og kan bare krysse fingrene for at det ikke har vært for ille å lese gjennom og at ja, avsnitt er undervurdert. Enjoy.

fredag 25. mars 2011

“The Death Star will be completed on schedule.”

95ggk5

Det var
det jeg trodde også. Dessverre viser ting seg å ikke alltid være slik en hadde forventet seg at de skulle være, men det er en del av reglene.

Den siste tiden har jeg vært opptatt, noe den som leser dette vil kunne ha kommet frem til på mangel av innlegg. Det er en av de tingene jeg liker med bloggen min (at jeg skiver så uberegnelig, mener jeg). En annen ting jeg setter pris på et at folk leser den. Men, siden en del av det å følge en blogg er å være anonym, vil jeg ikke få vite dette før noen ”tilfeldigvis” dropper kraftige hint eller informerer meg om dette i løpet av en samtale. Uansett, til leseren som vedkjenner seg, takk for at du befinner deg på denne delen av edderkoppspinnet når du selv følger for det. Og til leseren som ikke vedkjenner seg, så har jeg ikke noe å si, mest fordi jeg ikke vet hvem du er.

xkcd gir råd om blogging. Av åpenlyse grunner velger jeg bevisst å se bort i fra denne regelen når jeg skriver? Hvorfor? Fordi det er bare en person jeg hovedsakelig blogger for. Meg selv. Alltid vært det, kommer alltid til å være det. Selvsagt er ikke dette like sant om alle innlegg jeg har gjort eller kommer til å gjøre, men likevel følges dette overordnede målet så godt som mulig. Og vet du hva? Målet er snart nådd.

På gjensyn, min leser, og måtte du vende trygt tilbake igjen.

mandag 21. mars 2011

Kort versjon av å føle en følelse

Jeg vil ikke påstå at jeg er lykkelig eller si meg tilfreds. Men glad, det er jeg.

Etter en noe unik uke har jeg underlig nok endt opp på rødsiden av laksen, til tross for a omstendighetene har villet det motsatte. Merker det skal bli godt å sove noen netter nå og nyte mørket mens vi enda har det.

Å la fingrene fly over et tastatur er et begrep jeg har så smått startet å forstå meg bedre på, samt praktisere kunsten så vidt det er. Jeg tror faktisk ikke det vil ta så lang tid som seks måneder heller før ferdigheten er i boks. Og det, min lille venn, er en veldig god ting. Heldigvis.

Boom de yada!

søndag 20. mars 2011

Red 5, standing by.

Advarsel. Det følgende innlegget er skrevet i en ukes tidsom. Overgangene kan være både krassere og mer forvirrende enn ellers. Nå som du har fått denne beskjeden det bare å fortsette på eget ansvar.

...

Nå hadde jeg allerede begynt på et godt og fint innlegg, men så ble det borte for meg. Sukk.

Strømbrudd?

Kjære? Det er enkelte ting vi burde holde oss unna

Det er ikke helt smart at man fører på et skjær av en politisk mening som blir borte, argumentert og latt sitt syn være ganske så klart, men deretter ikke gå videre når denne informasjonen forsvinner. La meg bare si at jeg som dataspiller ikke liker det kollektive angrepet på gruppen jeg tilhører som rollespiller. Jeg får rable videre om dataspill, avhengighet og frustrasjon ved en senere anledning, får jeg vel ikke?

Kortversjonen av glede – den nye dragen er kosete, godlydlagende og generelt sett meget ufarlig.

Tyvenes Brorskap vil dukke opp igjen, denne gangen i Skottland. Gleder meg, gleder meg, gleder meg.

Første utkast følger.
”Så var det oss to igjen, da. Du og meg. Alene.

Dette var dagen da arbeidsplassen min symbolsk gikk fra PC til MAC. Overgangen har så langt vært grusomt smertefri. Merkelig, egentlig. Jeg forventet meg noe mer, for å være ærlig. Mer hva? Tja, det vet jeg faktisk ikke. Men at det skulle være så lett å hoppe inn og bare starte på nytt. Og vet du hva? Jeg gleder meg faktisk til denne uken. Jeg tror den blir fin, jeg. Ingen grunn til bekymring eller panikk. Dra en japaner, kan du si.

Kjære? Dette er kanskje noe vi burde holde oss unna?

Aftenposten hadde en artikkel i går om dataspilling og avhengighet. Dessverre sa de ingenting nytt, men bare terpet videre på hvordan statistikken tilsier at unge gutter er sterkt i faresonen og at så mange som en av seks spillere sliter med angst og depresjon. Dette er en sak som allerede er i vinden, så i stedet for å gjenta de gamle argumentene om ”dette må vi informere om”, kunne de heller valgt å være litt mer løsningsrettet. Som dataspiller synes jeg at det er et alt for stort negativt fokus på aktiviteten samt at det har blitt så uholdelig mainstream å rakke ned på. Det fremstår jo som om dataspillavhengighet er den nye AIDS, den nye kreft, den nye Svartedauden. Dude, stress ned, sier jeg. Dette er ikke noe som kom over natten. Dette er ikke noe som blir løst i en vending. Det er en situasjon, men den er ikke uløselig. Som så mange andre avhengige må de bare selv se at de har et problem.

Strømbrudd…”

En av de tingene som gjør det lettere å holde ut på jobben er en særegen versjon for humor. Denne formen er min, altså er det ingen andre som ler av den. Merker jeg liker og foretrekker å ha det slik. La oss heller
synge med, eller hva?

Det er så når det hender at ord faller fra meg.

Det er deilig når det vokser frem et nytt lag fett(?)/hud(?)/beskyttelse(?) på leppene. Skal gjøre mitt beste for å ikke bite det av.

Igjen denne usammenhengendeheten som gjør seg fremtredende. De små blå som blinker mot meg, hvite for anledningen, kledd opp så pent, men ikke i uniform. Felles bekledning er så vanskelig å få til, er det ikke?

Min mestringsfølelse har steget. De dager hvor forandring forskrekker, forvirrer og gjør deg forgjeves tok ikke sted i mer enn absolutt korthet. Nå er løvestyrken på plass for nå. Dette hjelper når en har en flokk som befinner seg foran deg og alle sammen vil det samme. Men, hodet kaldt, smilet på plass, nervene i stand på stål, så ordner dette seg. Og det beste av alt? Dette er slik det skal være også. Jeg kunne ikke finne på nå i ettertid en annen måte som det kunne blitt gjort bedre på fra min del. Vel, jo, en ting, men ut i fra omstendighetene er det en ”feil” (om man kan kalle hendelsen for deg) på maks 1,7 prosent av 100. Ergo er det bare forskjellen på 98,3 mot helt perfekt og den marginen er noe jeg kan være meget fornøyd med.
Arbeidsglede? Check.

Er det så vesentlig om det er 150 eller 50 meter når du skal til en minibank? Jeg tror ikke det, nei.

Herr Stillhet er i Sannhet herr Snillhet. Hvorfor må jeg få det bekreftet hver gang jeg har noe med han å gjøre?

De tomme emnene som ikke lenger fester seg ved den lange grensen ut mot tankene slår kraftig inn mot hodets hule og halshammer i kor. Snart, sier de. Aldri noe mer. Snart.

De ti mangler mangt og meget, men ikke på grunn av meg.

Dette er noe jeg bare er nødt til å gjøre
en gang.

Romeo har måttet ta over for Fightingbird og herr Snillhet kvelden før det. Ingen isbjørner som er ute og går heller. Jeg liker det. Mobeus fungerer med så mange, virker det som. Det gjør meg glad. Heldigvis.

tirsdag 15. mars 2011

More than this?

In the cold heart of Winter
A
lonely teardrop falls alone

...

"Det har gått åtte år siden sjørøverkaptein Billie ”Bill” Albion ble valgt til Dronning og dermed knuste forbannelsen som truet hele Broderskapet med utryddelse. Mye har hendt siden den tid, men det skal ikke berettes her.

Da Gaupene fikk beskjed om hva som hadde tatt sted i Sortskog (Aella som byttet laug og ble pirat, Asha og Andora som begge ble med Swølkerne av to ganske så ulike grunner, Argus/Eggen som dro med Den Røde Skjøge for å finne sin tapte kjærlighet et sted i Den Nye Verden, samt Angus og hans eventyr blant de kiltløse kvinner), blåste de sørgende og glade vindene både sterkt og lenge. Likevel, livet i Gaupedalen ville aldri bli det samme igjen, verken på godt eller ondt.

Mange år gikk og de tilhørende Broderskapet fant ut at det fantes en trygg plass i Skottland for dem (så lenge de ikke holdt med engelskmennene). Relasjoner ble pleiet og oppsto der ingen hadde tidligere vært. Den plagsomme landeveisrøverbanden ble utryddet og Gaupene erklærte de skotske skogene for sine egne og resten av Skotland for Broderskapet. Så langt har det vært sparsomt med andre laug som har vært særlig lyste på å etablere seg her, men dette vil sikkert endre seg med tiden.

En gang Aella var i dalen bestemte noen unge Gauper seg for å utforske den hjemsøkte borgen. Hva som hendte med dem skal heller ikke utbroderes her, bortsett fra at det ble funnet en side som ble muligens kunne være en del av Broderskapet Bok. Gaupene sendte bud og ord om dette vidt og bredt for å samle representanter fra alle laug til så Broderskapet selv kunne avgjøre om siden var en del av Boken eller ikke.

Fra fjern og nær kom røvere av alle slag til Skotland for å delta på det som er det første store møtet siden sist gang alle de fem laugene ble samlet. Gaupene har valgt et sted ikke langt unna dalen, noe som har sørget for delte meninger blant resten av røverne.

Hva vil Broderskapet bestemme seg for? Hvilke hemmeligheter skjuler seg på dette mystiske arket? Er det en ekte side av Boken eller bare en dyktig forfalskning? Dette vil være bakgrunnen for
Broderskapet: Gaupedalens hemmelighet."

...

Vil du vite mer?
Dette er en laiv som (forhåpentligvis) vil skje en gang i løpet av sommeren 2012. Kontakt arrangør for mer informasjon.

torsdag 10. mars 2011

I'm awesome.

Tenke seg til at jeg klarte å få ned dette innlegget uten at det stinket søvn (eller noe annet) av meg. Må si at målet er nådd.

Etter å ha vandret fra Sandvika til Røyken med bue i hånden og pilkogger (med piler) over skulderen har jeg forstått at om man skal skille seg ut, så er det lurt å bringe våpen. Forutsetningene er selvsagt at det er en helt vanlig dag uten en drøss med laivere som bringer med seg hva nå det enn er de trenger for å drepe drager, for det fjerner litt av fokuset på deg som individ, selv om effekten av en bande likesinnede alltid er gøy å ha med i det offentlige rom.

I ble Chuck Norris 71 år og jeg deltok på The International Day of Awesomeness. Bortsett fra det har verden gjort som verden gjør, men det kan vi snakke mer om senere.

Nevnte jeg at jeg hadde lært noe nyttig i dag? Åpen kommunikasjon er gull verd.

mandag 7. mars 2011

… og den syvende dagen hvilte han.

Eller dro tilbake til arbeid, som det også heter.

Jeg kan ikke snakke
jente. Men jeg lærer.

Fredag var det en fyr på Facebook som inviterte meg til å delta på noe jeg ikke kan beskrive på andre måter enn en ”vær positiv”-dag. Dette vil jeg si jeg klarte å overholde, selv om kollegaer mistenkte meg for å fly på små, sirkelformede spiseligheter som ikke er særlig gode for noen og den eneste som trodde meg da jeg sa at dette var naturlig var sjefen min. Jeg kan nå, med hånden på hjerte, si, for første gang, at jeg gleder meg til Opera.

Fri er slitsomt når det snart er tid for laiv og listen over saker som må ordnes er lengre enn ønskelisten til et lite barn med stor fantasi. Heldigvis har min søster blitt bedre igjen, men formen til undertegnede og Dolkedronningen har ikke vært helt stabil. La oss ikke gå nærmere inn på det.

For laiv skal det bli. Først ut er det
litt info om Broderskapet. Denne tar sted første halvdel på 1700-tallet og vi befinner oss i en verden ganske lik vår egen, bortsett fra at skaperne har valgt å legge til litt mystiske og overnaturlige elementer. Settingen er en stor samling av de fem røverlaugene (skogsrøver, landeveisrøver, pirat, sosietetsrøver og sigøynere) der de skal velge en Konge (eller Dronning) for hele Broderskapet. Siden det ikke har vært noen som har hatt denne stillingen på nærmest hundre år, er dette altså en enorm endring med flere om maktbeinet. Min rolle er en skotsk skogsrøver og valgt av lauget som regentkandidat.
Varighet – fra fredag 11. mars til søndag 13. mars.

Deretter står
Silver Woods for tur. Dette er et fiktivt hotell i staten Washington, USA. Hit kommer det folk av ulik art av minst like mange ulike grunner. Laiven er satt til ett parallelt univers med alt dette fører med seg av ondt eller godt. Min rolle er Robert Jones, en til tider litt eksentrisk type som arbeider på kjøkkenet, men som alltid mener det vel for andre og egentlig er ganske fornøyd med tingenes tilstand. Verd å nevne er at dette er Dolkedronningens første gang bak kulissene.
Varighet – fra fredag 1. april til søndag 3. april.

Videre går veien til en prolog. Denne saken er mitt eget første forsøk på å være arrangør, så jeg er spent som en hane. Vi befinner oss nok en gang i en lignende virkelighet som minner sterkt om vår egen, bare at noe som ikke har skjedd før holder på å finne sted. Mer om dette på
hjemmesiden.
Varighet – fra ettermiddagen til kvelden lørdag 21. mai.

Jeg tror det får greie seg for nå, synes ikke du?

onsdag 2. mars 2011

Morgenstund

I dag var det tåke ute da jeg våknet. Jeg kunne så vidt høre skudd og eksplosjoner i ytterkanten. Kråkene var nærmere. Tørt og kaldt, men det varer aldri. Selv om vinteren er slagene varme.

Flammene fortærer trevirket inne. Glad veden virker som den skal. Ullgenser og det ekstra paret med sokker gjør ikke nytte for seg alene. Selv stemningen er kald på en dag som denne.

I går vandret jeg gjennom den mørke dalen og klatret den bratte bakken for å komme meg dit jeg er nå. Glad jeg slipper å gjøre det i dag. Men det må jeg vel uansett, kjenner jeg meg selv rett.

Alt er som gjennom et tynt slør av hvitt. Langt borte, utydelig, nesten drømmelig. Det uroer meg litt. Skremmer meg selv om jeg fortsetter slik. Kanskje på tide å stoppe nå.

Vi mennesker har vel alltids flere forsvarsverk, har vi ikke?

tirsdag 1. mars 2011

True, that.

En bekjent av meg sa indirekte at jeg minnet henne om Numb av Linkin Park. Jeg er fortsatt usikker på om det var et kompliment eller ikke. Personlig hadde jeg foretrukket In The End. Men, ingen av oss er perfekte, er vi vel?

De tretten ubesvarte anropene på telefonen min kjennes tyngre enn ellers. Hvit vår og allting. Sukk. Best å ikke tenke på det, eller hva? Isbjørn, som det tidligere ble avtalt.

Jeg prøvde, i det minste. Kanskje de sier det senere også. Men jeg vet ikke.

Gjentatte sko over sand og blomster. Fotspor. Spør etter Jess eller James. De kjenner navnet mitt, gjør de ikke?

To a distant land I am crawling. Crawling om my belly. Sore, hurt and hungry. Yet I cannot stop. Is it under my skin? Face. Lie. Fuck it. Sinking. Swimming. Look it over. Stop it. Papercut, anyone?

Jeg savner bandet. Og jeg savner det å kunne spytte i en linje. Stripe. Absurd, men jeg kan ikke noe for det. Beklager.

And here we go again...

Hands are held high. But why? I don't know why. I do not know why. True, honestly and honorable. I swear.
The sky is the limit, is it not?

I am the storm.