tirsdag 28. januar 2014

Dette er en historie som stammer fra en laiv for mer enn et par år tilbake. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg følte det var passende å dele den.

Først og fremst må vi dra tilbake i tid. En gang på 1700-tallet, litt usikkert helt presist når. Arrangørene tenkte at spillerne skulle bli inspirert av Pirates of the Caribbean, Brotherhood of the Wolf og Sleepy Hollow. Dessverre har jeg bare sett første og siste (Jeg leter fortsatt etter en link, okei?), men jeg går ut i fra at du får et bilde av tidsalderen, teknologien og settingen. For Broderskapet, som laiven så fint het, var en laiv litt utenom det vanlige. I alle fall for min del.

Vi befinner oss i Skottland, på vestkysten. Det er tåke, snart grålysning. Kanonskydd kan høres der ute på sjøen. Et skip nærmer seg land. Piratflagget er synlig flagrende. Tre skip med engelske flagg følger. Det første skipet er tydelig i fare for å falle fra hverandre. Robåter, fulle av pirater, ror inn mot land. Engelske kanoner skyter mot dem. Piratene når land. Det er flere av dem som ikke kommer så langt. Forgjeves samles piratene til et siste og forgjeves forsøk på overlevelse i kamp mot de kommende engelskmennene.
Med ett høres det et brøl fra skogen. Nedoveråsen ruller lyden av hat og raseri. Piratene stopper opp, uviss om hva som kan true dem fra mørke skygger under trærne. En engelsk båt når land, men manskapet får aldri satt føtter på skotsk jord, for piler har gjennomboret dem først.
Skogen våkner til liv.
Gaupeklanen har våknet til liv. Det springer ut tallløse folk fra trærne, alle sultne på engelsk blod. Med pil og bue, økser og spyd driver de båtene tilbake til skipene før en kanon fra klippen senker de flyktende rødjakkene ute på sjøen. Skipene forlater bukta. Piratene blir.
Festen som følger forblir legendarisk, både blant piratene og Gaupene.

Da laiven startet, var dette starten på et langvarig vennskap mellom Gaupeklanen og mannskapet ombord på Den Røde Skjøge (piratenes skip, ikke spør meg hvorfor) som fortsatt var ved godt like: de robbet Karibien og hadde en trygg havn i Skotttland hvor hele skipsbesetningen konstant var fulle mens vi (Gaupene) skulte dem, beskyttet dem, reparerte skipet deres etter beste evne og fikk vår del av byttet. Alt i alt en meget grei avtale. Den Røde Skjøge fungerte også som transport for Gaupedalens utvalgte til laiven, som foregikk i Tysklands dype skoger. Byttehandel: piratene fikk oss over sjøen, vi veiledet dem på land. Grei skuring, som en kan si.

...

Det er verd å merke seg at dette er bare en beretning av hva som hente. Sjørøverne fra Den Røde Skjøge forteller gjerne sin versjon hvis du bare får litt rom i dem og hva engelskmennene raporterte vedørende hendelsen... Vel, det er en helt annen historie.

mandag 20. januar 2014

Fordi jeg er lei av å ha disse liggende i feeden min.

Derfor deler jeg dem med deg istedenfor.

QC nr. 1483.
QC nr. 2443.

Sandra and Woo, nr. 23.
Sandra and Woo, nr 213.
Sandra and Woo, nr. 381.
Sandra and Woo, nr. 382.

The Who - Who Are You?

tirsdag 14. januar 2014

Jeg har funnet min indre Timon!

Så, det hele startet for en uke siden. Jeg husker det godt. Det var en onsdag i Oslo. Det var laivpils, med både kjente og ukjente i mengden mennesker. Min dansepartner i skyggedansen og en av hans flere grunner til nåværende lykke ønsket å engasjere meg i forhold til en Disneylaiv. Personlig var jeg lettere skeptisk da jeg vet at det er langt flere enn meg som har et kjærere og nærere forhold til Disneyfilmene og derfor ville kaste seg hodestups og haleveis over denne muligheten til å være en av sine yndligskarakterer en hel helg sammen med andre som deler denne begeistringen. Nettopp av denne grunnen har jeg vært avventende i forhold til påmelding - det var liksom ikke helt min greie, følte jeg. Da vi så kom innpå tema (min skyggedanserpartners lykkepersonifisering er arrangør av denne laiven) ble jeg forsøkt, middels aggressivt, rekrutert som spiller. Etter litt forklarende ord og avklaring viste seg å ikke være helt det jeg hadde forestilt meg denne potensielle opplevelsen ville bli. De lurte på hvilken Disneyfigur jeg kunne tenke meg å være. Rafiki, foreslo jeg, til stor begeistring blant bordet. Etter litt om og men, frem og tilbake, ble en avtale gjort: En annen skeptiker ved vårt bord skulle melde seg på under to forutsetninger - jeg skulle også være med og vi skulle komme som tospannet Timon og Pumbaa. Som sagt, så gjort.

Etter dette (delvis) usannsynlige hendelsesforløpet har jeg ikke klart å få Timon ut av hodet. Jeg har søkt opp kostyme på nett og kommet frem til hva jeg skal ha på meg, funnet relevante sanger på youtube og sunget til flere av dem, studert kroppsspråk, ansiktsuttrykk og kopiert dem etter beste evne, planlagt dansenummer og allsang rundt et leirbål vi sikkert ikke kan ha innendørs, tenkt kosthold (insektsnacks skal medbringes) og matvaner. Men mest av alt har jeg latt meg blitt inspirert av gleden, positiviteten og pågangsmotet till karakteren. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at jeg har funnet min egen indre Timon. Og det er egentlig overraskende fantastisk. Langt bedre enn å være Sith også.

Hakuna Matata, min venn. Hakuna Matata.

Fun fact: Jeg skrev dette etter ca tre timers søvn tre timer etter at jeg våknet og ikke fikk sove igjen.

fredag 10. januar 2014

Hvis livet er nådeløst, er mennesket med på å underbygge eller undergrave det?

Et filosofisk spørsmål som kommer av kombinasjonen gammel musikk og tilstedeværelelse på tog. Ikke et jeg kommer til å svare på selv, fordi jeg tror det er person, situasjon og ellers andre tilfeldigheter som spiller inn i ligningens betingelser. Likevel er jeg sikker på at jeg kan både være med på å gjøre det enten verre eller bedre, alt etter som omstendighetene. Dessverre. På en annen side, så betyr det at jeg kjenner meg selv, men også at jeg har forbedringspotensiale.

Nettet falt ned torsdag. Synd. Dette skulle vært tilgjengelig fra den niende. Min niende. Den niende. De ni.

Nettet er prisløst. Selv som barbar er en nødt til å annerkjenne denne sannheten, uansett språk og hula.