mandag 30. mai 2011

I den grad det onde er et problem‏.

Jeg tror, at en grunn for å være god, er for å hindre egen ondskap. Å leve i fornektelse, å nærmest gå i mot sin natur. Dessverre sier ikke dette noe om hvor sterkt den andre natur er, men da jeg har fått inntrykk av at det er flere gode mennesker enn mindre gode mennesker. Altså må jeg trekke den konklusjon at enten er ikke denne ondskapsfulle trangen stor nok til å overleve og overkomme tvangen folk utsetter seg selv for eller at denne onde siden rett og slett mangler i flere mennesker enn jeg tidligere har trodd. I det første eksempelet betyr dette at vi alle har en viss porsjon ondskap i oss, men at ikke forholdene alltid er lagt til rette, så fritt utløp blir som oftest hindret. Det andre eksempelet viser til at ikke alle trenger å kjempe for enten det gode eller onde da de mangler den ene siden. Av åpenlyse årsaker velger jeg å tro at eksempel nummer en er det som er reelt da litteratur, populærkultur og egne erfaringer bygger opp under denne forklaringen. Dessuten ville verden vært et langt mer grusomt sted om den andre forklaringen skulle vise seg å være sann.

Som en kan se ut i fra denne teksten er det dessverre ganske så klart hvor jeg selv befinner meg på denne skalaen.

En annen som befinner seg på denne skalaen er en person jeg velger å kalle Druidetresjel. Duidetresjel er en personlighet i omgangskretsen min hvis ord jeg har en tendens til å sette pris på. Vedkommende kjemper det radiostemmen Three Dog kaller ”the good fight” på flere områder, blant annet da god versus ond. Hvordan Druidetresjel har det i hverdagen vil jeg helst slippe å tenke på, men faktum er at vedkommende fortsatt har krefter til å stå i mot sine egne demoner er både fascinerende og inspirerende. Personlig ville jeg foretrukket å se en slik kamp tapt en gang. Ikke nødvendigvis hos meg selv eller Druidetresjel da jeg er enda redd for hva et slikt tap vil ha av betydning, men den vitenskapelige og nysgjerrige delen som ikke trenger å tenke på, eller leve med, konsekvensene i etterkant.

Noen andre som kan sammenlignes er Sølvtunge og Spacebar som har sine egne kriger. Jeg mistenker også Revemesteren og Ekorn for å oppleve det slik, men jeg er ikke sikker på om det er sant.

Den eneste grunnen til at jeg ikke avviser forklaring nummer to helt og holdent er sjefen min sin fortjeneste.

onsdag 25. mai 2011

Jeg burde virkelig ikke blogge nå...

Jeg kledde meg tydelig meg åpenlyst nok da tre ulike personer fra jobben tok referansen samt min mor og hun jeg holder på med. Himmelen er rød, men det burde ikke gjøre noe annet enn at jeg ser, observerer og lagrer det faktum her. Uansett. Det er første gang på virkelig veldig lenge at noen har kommentert og sett hva det er jeg forsøker å sende ut, så klesmessig har denne dagen vært tilfredsstillende. Og matmessig. Og ildmessig. Ismessig. Eder og galle har også sin plass her. Mestringen av alternativ informasjon gjorde Fightingbird langt høyere stilt enn Minion denne gangen. Timmy, darling, hvor sant er ikke hva du sa. Bli bedre, Romeo, og god helg. Og herr Gresskar? Tusen takk. Selv om jeg ikke viser det betyr det ikke at jeg ikke setter umåtelig stor pris på det. Hvit Audi.

En fugl flyr over himmelen.

En jente som vlle bli kjent med meg fordi hun syntes jeg virket interesant linker til meg, så da burde jeg gjøre det samme (selv om det teknisk sett ikke er det siden jeg bare legger henne ut i denne posten her og ikke som en konstant link, men vær så snill å ikke gå bananas over dette).

mandag 23. mai 2011

Jeg trenger å være pensjonist for en liten stund.

Så, helgen er nå offisielt over og jeg har overlevd, vel, egentlig alt.

Fredag måtte jeg snu døgnet fra natt til dag, noe som alltid tar på kreftene. Fredag fikk jeg gjort rent hele leiligheten og justert møbler til beste plassering laivmessig.
Lørdag skulle verden ende, noe den ikke gjorde. Lørdag klarte jeg å ikke gå helt opp i sømmene. Lørdag hadde jeg en forsmak på ekte redsel i form av en
zombiesituasjon.
Søndag fikk jeg gjort rent mesteparten av stedet mitt igjen. Søndag hadde jeg private hendelsesforløp av dramatisk art som heldigvis endte godt. Søndag ventet jobben igjen.

Det er mange ting som står i hodet på meg nå, men størst av dem er tanken om å hvile ut, godt og lenge. Beklageligvis måtte jeg ofre "femdager'en" for å få helgen unnagjort, noe jeg virkelig ikke burde klage over. Særlig ikke når en leser slike ting som
dette. Og vet du hva det verste er? Vi har allerede gått hen og proklamert nyheten om prolog nummer to før hovedlaiven. Gærne mennesker.

Natten blir kortere og blå.

fredag 20. mai 2011

Og i morgen går verden under (igjen).

Jeg skapte et monster av momentum. Men ikke helt uten blogging heller. Det lever. Dessverre kan jeg ikke deler detaljene med deg. Ikke enda. Kanskje senere.

mandag 16. mai 2011

Tomgang

Noen ganger, bare noen ganger, ikke hele tiden, stopper det opp. Det spiller ikke så stor rolle om hvor du var først, like brått som å tråkke på bremsen i panikk eller å langsomt skru volumet ned, så går ting over til minimalt med bevegelse. Et slags frysepunkt, kan du nærmest si.

Vi har ikke tid til å gjøre det vi har lyst og det vi har lyst til burde ikke gjøres heller. Det etterlater oss ganske utenfor, skulle jeg tro.

I et forsøk på å forbedre stemningen gir jeg deg Måneskinnssonaten. Og beklager.

søndag 15. mai 2011

"Jeg foreslår forsiktig å gå tre skritt til høyre og du klatrer opp i et tre på venstre side."

Å bruke bilder i samtalene mine har jeg gjort, vel, lenge. Hvor lenge vet jeg ikke, men jeg mistenker at det er år, hvis ikke tiår, det er snakk om her. Av åpenlyse grunner finner jeg denne metoden å føre en samtale på tilfreds, hvis ikke hadde jeg endret den for evigheter siden. En halv evighet, i alle fall. Og nå har mennesker rundt meg startet å ta til seg min form for kommunikasjon. Lære seg mitt språk, nærmest. Jeg setter pris på det, selv om det senker standaren på mystifisert og usammenhengende for min del. Likevel er det godt å kunne bli forstått.

En mild hopepine sprer seg langs oversiden av skallen min og hindrer tankebanene å optimalisere oppgavene foran meg fra tid til annen. Blodårene burde ha nok å arbeide med fra før av.

Å ha et sett bestående av nyaktig to ferdigheter er ikke helt verdens ende. Dessverre får du ikke velge de to ferdighetene selv.

Uansett. Ikke viktig. La meg tomle med småsyken min i fred, så skal jeg ikke forstyrre deg.

onsdag 11. mai 2011

Bang, bang, go, go.

Soloeventyr er ikke alltid like undeholdende, er det vel? Omtrent som kaos og flaks, men et behagelig og deilig kaos og masse flaks. Så da var det greit.

Greit, nå gikk det ikke helt geit hele natten, men geit, hvor flaks vi hadde! Ut i fra omstendighetene kan jeg sette tittelen "den heldige" bak navnet mitt med god samvittighet.

Det har, og er, mye som oppholder meg for tiden. At denne siden lider av det kan jeg gjøre lite med. Muligens at hver gang folk kommer og sier at det er en stund siden jeg har sendt ut et nytt innlegg er det to ting som skjer - jeg liker å få vite at vedkommende leser hva jeg skriver og vil ha mer, men samtidig trigges den ondskapsfulle siden som vil vente en stund med å publisere en ny post. Dessverre er begge sider veldig meg. Altså, folkens: dropp, om du føler at det er greit for deg, hint om at du får med deg hva jeg fører ned her, men ikke gå aktivt inn for å overtale meg til mer!
Omvendt psykologi har en tendens til å fungere, ser du.

tirsdag 10. mai 2011

Når en rolle dukker opp

For nesten ett år siden lagde jeg en karakter jeg kalte Crowfoot. Hun er en udød sverdsvingender som kjemper for menneskene og deres allierte. Ikke så lenge etter at hun hadde kommet seg gjennom de første spillsekvensene, mistet jeg interessen for henne. Men det var først da jeg satt på en buss for tog i går kveld at jeg virkelig forsto bakgrunnshistorien hennes. Tanken var å dele noe av den med deg.


The Mad Mother (Siden selve spillet foregår på engelsk har jeg valgt å ikke oversette teksten.)


"I stad before the High King, sword in hand. Blood drips slowly on the floor. He's telling me what he want's me to do. I kneel down before him, eager to obey. My King. Your will is my guide. My light. My sole purpuse."


The Mad Mother, she was called. The High King had named her so himself. A fitting name after what you did, he said. No other names held any meaning to her. Not any more. She was his now. And she wanted it to stay that way.


The Mad Mother removed the blade from the dying man. There was no use trying to interregate him any futher. She had heard what she needed to know.


The screams from the enemy held little distraction to her as she rode past the horde of ghouls, wraiths and fiends. Her side was winning. The High King expected nothing less of the total annihilation to those who opposed him.


- You are late, the field commander snapped at her.
The Mad Mother did not anser, but simply handed him the documents she had recoverd. The field commander spat.
- Get back out there! I don't want to see your slimy in my sight again. Now, move!
She left without saluting. The Mad Mother had other more pressing tasks at hand. She was already late.


- Hold the doors! Keep them outside!
- Oh, gods, they are going to make us fight for them after they kill us!
The voice rang with fear. They were trapped, and the enemy knew it. The priestess had no illusions. She and every one of the wounded would die. Hacked to pieces, torn and eaten, if not worse. Then it suddently was all very clear. The priestess felt it. The answer was quite simple, really. In a shift motion she had dropped the candles. Everyone was still focusing at the door. The fire startet un-noticed.
- The un-dead shall not have neither our bodies or souls! Let the fire of the Light clense and purge!
- Stop!
- Stop her!
- She's mad!
The doors smashed open. The un-dead had broken through.