tirsdag 26. oktober 2010

Reaksjoner etter Strømbrudd

Okei, la meg starte med å repitere det som faktisk hendte mellom kl 12.14 og kl 12.48 søndags morgen den 24. oktober.

Kendra får et illebefinnende, og som den gode broren jeg utgir meg for å være stikker jeg selvfølgelig rett til legen. Denne kommer så fort som mulig med hele legetasken drassende. Det er nå problemene starter. Doktoren strekker frem en sprøyte med noe skummelt i og setter den mot strupen til Kendra før han skriker til meg "Hent Lizzie, hent Lizzie!". På meg virker det ikke som det beste tidspunktet å argumentere mot en såpass tydelig forstyrret person, så jeg springer ut for å hente Lizzie uten å ane hvorfor. Lizzie vekkes og blir dratt ut av sengen før hun i halvsøvne følger med meg. Da jeg åpner døren ser hun hele tablået fremfor seg og rygger bakover. I frykt for hva legen kunne komme til å gjøre om jeg ikke etterkom hans befaling slår jeg Lizzie ned og sleper henne med meg inn. Halvt i øyekroken observerer jeg at Rachel og Palmer-søsknene har sett meg gjøre dette. Doktoren kaster seg over Lizzie med skapell og kutter strupen hennes med ett eneste hugg. Både forferdet og med redselv i blikket ser vi at han snur seg mot oss og gliser. Med felles innsats klarer Kendra og jeg å overmanne legen og binde han fast. Dessverre vil ikke dette se særlig bra ut for oss da ting kan mistolkes, så vi bestemmer oss for å rømme fra byen. Kendra og jeg hopper ut av vinduet og er på vei opp mot legens bil hvis nøkler befinner seg i Kendras veske da David Palmer roper stopp. Han trekker frem en pistol og beordrer Rachel til å sjekke huset. Det er ingen tid for lange forklaringer, så jeg trekker en kniv for å forsvare meg da Chrystal Palmer beveger seg stadig nærmere meg med mord i blikket. Så glemmer David at han har en pistol og går løs på meg. I kampens hete må noe ha gått galt, for med ett ligger David blødende på bakken. Chrystal er hysterisk, og da jeg forsøker å roe henne ned blir hun helt bananas. Med ett er også Chrystal nede for telling etter et lite kutt i halsregionen fordi man ikke kan holdes ansvarlig for å holde styr på en skarp gjenstand i den ene hånden og ei gal jente i den andre. Uansett, vi står der, Kendra og jeg, og skjønner at dette også kan misforståes. Av frykt for å bli utsatt for justismord tar vi beina på nakken og rømmer til skogs, all tanke på fornuft lagt bak oss.

lørdag 9. oktober 2010

For what it's worth, you have my sympathy

Please allow me to introduce myself, I'm a man of wealth and taste. I've been around for a long, long year, stole many a man's soul and faith. And I was 'round when Jesus Christ had his moment of doubt and pain. Made damn sure that Pilate washed his hands and sealed his fate. Pleased to meet you, hope you guess my name. But what's puzzling you is the nature of my game. I stuck around St. Petersburg when I saw it was a time for a change. Killed the Czar and his ministers, Anastasia screamed in vain. I rode a tank, held a general's rank when the Blitzkrieg raged and the bodies stank. Pleased to meet you, hope you guess my name. Ah, what's puzzling you is the nature of my game. I watched with glee while your kings and queens fought for ten decades for the gods they made. I shouted out "Who killed the Kennedys?" when after all it was you and me. Let me please introduce myself, I'm a man of wealth and taste. And I laid traps for troubadours who get killed before they reached Bombay. Pleased to meet you, hope you guessed my name. But what's confusing you is just the nature of my game. Just as every cop is a criminal and all the sinners saints. As heads is tails just call me Lucifer 'cause I'm in need of some restraint. So if you meet me, have some courtesy, have some sympathy, have some taste. Use all your well-learned politesse or I'll lay your soul to waste. Pleased to meet you, hope you guessed my name. But what's puzzling you is the nature of my game. Tell me baby, what's my name? Tell me honey, can ya guess my name? Tell me baby, what's my name? I tell you one time, you're to blame. What's my name? Tell me, baby, what's my name? Tell me, sweetie, what's my name?

mandag 4. oktober 2010

Den bekymredes bekjennelse

Jeg er redd.
Redd for å ikke våkne når jeg skal det og våkne når jeg ikke skal det.
Redd for å titte i speilet og se et vesen fra en annen verden stirre tilbake.
Redd for at uforutsibare hendelser vil finne sted.
Redd for mitt eget sinn og hva som befinner seg i det.
Redd for å la kroppen min forfalle.
Redd for at vinduet skal knuse og at noe kommer inn gjennom det.
Redd for det ugjenkjennelige.
Men mest av alt er jeg redd for det mørket som finnes i andre*.

Man kan lese seg til at frykt er en god ting. Uten frykt ville vi ikke tenkt gjennom ting to ganger før vi faktisk gjorde dem. En liten porsjon redsel er sunt å ha, omtrent som på samme linje som en dose respekt og et knippe med ydmykenhet. Frykt er noe av det som definerer oss som menneske.

Jeg er redd. Dette er ikke noe jeg skammer meg over å innrømme. Vi er alle redd for noe; hva vet vi best selv. Mareritt finnes av mangfoldige grunner og det er ingen som er så flinke til å bringe frem redsel som deg selv. Fire stykker som sitter i et stearinopplyst rom og forteller hverandre spøkelseshistorier mens mørket langsomt senker seg utenfor. Det oppstår en lyd. Denne lyden har en kilde, og for sin egen redsels skyld må personene finne årsaken til dette ukjente de hørte. Gruppen består av tre fra samme folkehøyskolehus og meg. Før vi har klart å lokalisere vårt mål kommer noen inn døren. Vedkommende blir ganske nervøs da vi reagerer som vi gjør: skremte og skrikende av en, mildt sagt, såpass hverdagslig hendelse. Men nå var heller ikke omstendighetene normale i denne situasjonen, var de vel?

Jeg er redd.
Dr. Reid sier det sjelden.
Rebecca/Newt forteller Ripley det på LV-426.
Musikken sier det.
Vi er alle redde.

Alt jeg sier er at frykt, redsel og skremt ikke nødvendigvis er av det onde. Det jeg sier er å ha for mye av den, er ikke særlig bra.

*Hvorfor jeg er livredd for andre mennesker? Du vet aldri hva som foregår i en annen persons hode eller hvilket mørke vedkommende bærer på. Dette sier jeg til tross for en relativt velutviklet fantasi og argumenter som "på seg selv kjenner man andre". For jeg har lært en ting her i livet. Du vet aldri, aldri hva andre levende skapninger kan finne på. Og den tanken skremmer meg langt inn i sjelen.

fredag 1. oktober 2010

18 år gammel japansk jente

Hvorfor er det så sport oppstyr rundt konseptet 18 år gammel japansk jente? Kan forstå det, skjønne det, ønske det selv, men likevel! Et konsept samtlige fire kollegaer på vakt så å si samtidig takket ja til og smilte lurt av (vel, egentlig bare tre av dem da en foreslo det til å begynne med, med det har ingen ting med saken å gjøre). Greit, greit, om jeg ble tilbudt en 18 år gammel japansk jente ville jeg helt sikkert ikke sagt nei nå som jeg har fått tid til å tenke meg om, men at det var såpass stor oppstandelse og enighet rundt tema gjør meg nesten litt skremt, altså. Jeg er ikke vant til at folk er enige om ting og tang. Konflikter, ulikheter, hver sin lyst og alt sammen, ikke sant? En skulle knapt tro at ristet brød hadde blitt funnet opp på mine medarbeidere bak skranken. Nå, det er selvsagt omstendighetene til denne 18 år gamle japanske jenta som vil kunne være fornøyelige, smakfulle og underholdende, for det er mye som skal klaffe utenom fantasien. Kan fire ganske forskjellige mennesker ha en ganske lik fantasi? I så tilfelle er jeg fristet til å beskylde samfunnet. Det er samfunnet som er skyld i at folk i sort dresskode begynner å psykisk sikle og slikke seg rundt leppene, det er jeg nå helt logisk overbevist om. Derfor skal vi gjøre et forsøk. Kunne DU tenke deg en 18 år gammel japansk jente? Nå? Hm? Hørte ikke? Nei, det var nettopp det jeg tenkte meg. Slemt samfunn, slemt samfunn!