mandag 4. oktober 2010

Den bekymredes bekjennelse

Jeg er redd.
Redd for å ikke våkne når jeg skal det og våkne når jeg ikke skal det.
Redd for å titte i speilet og se et vesen fra en annen verden stirre tilbake.
Redd for at uforutsibare hendelser vil finne sted.
Redd for mitt eget sinn og hva som befinner seg i det.
Redd for å la kroppen min forfalle.
Redd for at vinduet skal knuse og at noe kommer inn gjennom det.
Redd for det ugjenkjennelige.
Men mest av alt er jeg redd for det mørket som finnes i andre*.

Man kan lese seg til at frykt er en god ting. Uten frykt ville vi ikke tenkt gjennom ting to ganger før vi faktisk gjorde dem. En liten porsjon redsel er sunt å ha, omtrent som på samme linje som en dose respekt og et knippe med ydmykenhet. Frykt er noe av det som definerer oss som menneske.

Jeg er redd. Dette er ikke noe jeg skammer meg over å innrømme. Vi er alle redd for noe; hva vet vi best selv. Mareritt finnes av mangfoldige grunner og det er ingen som er så flinke til å bringe frem redsel som deg selv. Fire stykker som sitter i et stearinopplyst rom og forteller hverandre spøkelseshistorier mens mørket langsomt senker seg utenfor. Det oppstår en lyd. Denne lyden har en kilde, og for sin egen redsels skyld må personene finne årsaken til dette ukjente de hørte. Gruppen består av tre fra samme folkehøyskolehus og meg. Før vi har klart å lokalisere vårt mål kommer noen inn døren. Vedkommende blir ganske nervøs da vi reagerer som vi gjør: skremte og skrikende av en, mildt sagt, såpass hverdagslig hendelse. Men nå var heller ikke omstendighetene normale i denne situasjonen, var de vel?

Jeg er redd.
Dr. Reid sier det sjelden.
Rebecca/Newt forteller Ripley det på LV-426.
Musikken sier det.
Vi er alle redde.

Alt jeg sier er at frykt, redsel og skremt ikke nødvendigvis er av det onde. Det jeg sier er å ha for mye av den, er ikke særlig bra.

*Hvorfor jeg er livredd for andre mennesker? Du vet aldri hva som foregår i en annen persons hode eller hvilket mørke vedkommende bærer på. Dette sier jeg til tross for en relativt velutviklet fantasi og argumenter som "på seg selv kjenner man andre". For jeg har lært en ting her i livet. Du vet aldri, aldri hva andre levende skapninger kan finne på. Og den tanken skremmer meg langt inn i sjelen.

Ingen kommentarer: