torsdag 28. juli 2011

Når ripsbusk og blåbærlyng faktisk betyr ripsbusk og blåbærlyng

En kollega av meg trodde jeg snakket om kjæresten og elskerinnen. Nei, de er ikke en og samme person og nei, det var heller ikke det jeg mente.

Etter å ha plukket røde bær, blå bær og støvsuget sistnevnte er jeg rimelig ferdig med denslags. I alle fall for i år.

Sopp, sa du? Ja takk. Å, mente du at jeg skulle være med å plukke dem? Ellers takk, jeg er langt i fra noen samler.

Bortsett fra det har Sølvtunge grunn til å glede seg.

lørdag 23. juli 2011

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Enkelte ting er for store til å la passere uhindret. Enkelte hendelser kan man ikke overse.

Gårsdagen var slik.

Nå, i morgentimene mens folk står opp til oppdateringen, har ordensmakten, ytringsfriheten og andre etater gitt oss en klarere versjon av hva som hendte. For å være ærlig kunne jeg godt klart meg uten hadde jeg sluppet å leve i usikkerhet. Dessverre er dette umulig, så en avsluttende konklusjon er nok like bra for meg som for resten av landet.

Jeg skal ikke komme med noen ytringer vedrørende det som har hendt. Jeg skal ikke spekulere nytteløst eller komme med vittigheter. Men en ting kan jeg gjøre uten å skjemme meg ut. Jeg kan beskrive hva jeg selv har opplevd så langt.

Byen er stille. Det er den første følelsen som slår meg. Det er fredag kveld, sommerferie, opphold fra regnet og ingen mennesker ute i gatene. Den første beskrivelsen, som jeg nesten ikke vil vedkjenne ovenfor meg selv, er død. Aldri før har jeg kjent dette bildet, denne følelsen, på denne måten. Det er vel det at det er noe jeg selv kan gjøre kontrast, noe jeg kjenner og vet om. Jeg blir sittende og vente på en trikk. En gruppe menn dukker opp fra bak et gjerde. Jeg stivner. De går til en bil, setter seg inn, starter bilen og blir borte. Jeg sitter igjen i stillheten. Den første trikken kjører i motsatt retning. Den er tom. Trikken mot sentrum, den jeg skal på, er også tom. To stasjoner senere kommer det på en person til. Trikken stopper ved Solli plass. Jeg må gå derifra og inn mot sentrum. Det står politi og militære på gatehjørner. Politibiler og abdre biler med sorte ruter beveger seg rundt og rundt i området. Jeg stopper og bretter opp den nederste kanten på buksen. Øyeblikkelig er oppmerksomheten rettet mot meg - en uniformert kvinne på den andre siden av gaten setter øynene i meg. Jeg går videre uten å snu meg eller vise på noen måte at jeg vet hun følger med. Nå er det flere mennesker og biler enn det var tidligere. De fleste går flere sammen enn bare en. Likevel ser jeg enslige rusle forbi. Selv er jeg en av dem. Til nå har jeg bare sett en knust rute, og det var på en bil ved Skøyen. Det står militærbiler i veien opp til Slottet. Parken rundt er stengt av med politisperring av plast. Tre sivilkledde går gjennom sperringen opp mot Slottet. Jeg går videre før jeg ser hva som skjer med dem. Gatene rundt hotellet er sperret av. Naboene har treplater i vinduene sine. Jeg må benytte hovedinngangen for å komme meg inn. Inne er det begravelsesstemning. Etter hvert som natten siger av sted tikker oppdateringene inn. Nyhetene blir bare verre og verre. Før kl fire bekrefter de at det er det er 80 drepte på Utøy så langt. Tallene forventes å stige enda mer. Jeg dropper å følge med videre etter dette.

Dette var en kort skildring om hva som hendte med forfatteren av denne bloggen kvelden 22/7-11.