tirsdag 26. februar 2013

En dag for mental kaffe. Gårsdagen, altså.



Hei. Jeg tenkte det var uforpliktende nok til å starte med. Hei. Å, der sa jeg det igjen. Det var ikke meningen.
I dag er det en dag hvor jeg mentalt trenger kaffe. Hvorfor? Jeg er trøtt. Konklusjon: jeg trenger kaffe for å våkne. Og i følge SatW drikker nemlig nordmenn masse kaffe, så da burde jeg prøve meg på det jeg også. Og siden virkelig kaffe gjør meg trøtt, så tar jeg det mentalt istedenfor. Logisk, ikke sant?
Hvorfor jeg er trøtt? Å, jeg har ikke sovet så mye som jeg skulle. Eller, jeg har sovet, men sovemønsteret mitt er ikke tilpasset arbeidstidene mine nå for tiden. Så for å holde meg våken trenger jeg mental kaffe.
En stund senere og jeg merker at jeg ikke trenger mental kaffe lenger. Spørsmålet er da som følger, fungerte det eller ikke? Og benyttet jeg meg av mental kaffe? Har dette egentlig noe med saken å gjøre i det hele tatt? I utgangspunktet nei, men det gjør vel ikke så mye.
Jeg er egentlig ganske lett slik å ha med å gjøre. Dette er til tross for at trøttheten kommer og går i løpet av timene. Tror jeg. Dessuten er det snart fullmåne, og det får søvnmønsteret mitt til å være så på tvers av standardisert døgnrytme at jeg skulle tro jeg var varulv. Hurra.
Jeg er seriøst trøtt nå. Klarer knapt å holde øynene åpne. Sitter og vingler på krakken. Kveler gjesp etter gjesp. Snart seng. Gleder meg. Må bare ikke sovne på bussen.

Kom nå også på hvorfor jeg liker fremtiden – konseptet hypersøvn. Nei, det er ikke en søvn som er kort som du får mye ut av, men den lange, kanskje drømmeløse søvn som du sover mens du reiser mellom stjernene, langt der ute i det kalde og sorte som intet ord kan beskrive bedre enn Space.

lørdag 23. februar 2013

"You know, like guns."

Min mysterinne er glad i det alfabetiske ord. Den metalliske pennen. Cleaveland. Kniv. Kniv på kjøtt. Kjøtt på kniven. Skjegg på kniven. Et skrikende kvinnesyn. En ensom monolitt kald under skyene og i elektrisk, dempet lys. Alt sammen under en hvit hund og en rød himmel i frakk. Matrixstil. Svømmende. Til øyen man ikke kan nå alene. Et bilde av noe som kom før. Et fortidspust gjennom en nypusset stank av forræderi. En drages husfrue. Londons Dublin.

Teens varme er din varme.
Kaffens varme er andres varme.
Bare vannets varme er min.

Min mysterinne bor utenfor Dødens By. En sjarmerende skapning, noe yngre enn meg selv, mellom tvillinghøydene: det vil si de to kontrastene. Hun er også den eneste andre som har samme fokus på et tema som står meg vesentlig nærme (vel, mer plantet dypt i røttene til mitt hjerte, hvis jeg skal være ærlig) og det å ha likesinnede rundt seg selv er en ypperlig måte å få bekreftet sine synspunkter på. Vi traff hverandre ut i fra en omgangskretsdefinisjon hun nekter å vedkjenne seg som medlem av (noe jeg har fått inntrykket at bare en annen person har gjort suksessfullt frem til nå) og har siden den gang oppgradert vår relasjon til å omfatte langt mer enn tilfeldighetene skulle tilsi. Ah, søte komplikasjoner som forvirrer og forverrer menneskelig kontaktinformasjon og mønstre. Over tid.

I våre hjerter og sinn, låst.
Voldsomme hjerter ender voldsomt.
Og vårt sinn er ikke vårt eget.

Min mysterinne har dratt meg med på en fremtidig sammenkomst hvor jeg mest sannsynlig skal være klovn i forkledning blant andre i rolleløse kostymer. Opplevelsen vil bli interessant, for å bruke et sjeldent skrevet ord.
En annen fascinerende sak er at undertegnede, sammen med personen hvis fysiske styrke er til en klassisk game-tank, prøvde i nesten en skoletime å få opp en låst dør. Faktisk. Dette er en dør som er sjelden åpen og som må ha en spesialnøkkel, men likevel. Til sist, takket være kraften til den som ikke er meg selv, fikk vi det til. Hvorfor nevner jeg dette? Enkelt. Situasjonen endte ikke med at vi fikk åpnet døren – den eskalerte til det punktet hvor vi måtte tilkalle assistanse fra en høyere oppe på næringskjeden. Vel, det var noe bak den låste døren som vi ikke fikk til å få gjort alene, derfor en kjapp telefon til kavaleriet som kom springene til unnsetning på apostlenes hester. Alltid morsomt med slike ting. I ettertid, selvfølgelig.

Sitatet? Å, det er Eliot Lefebvre. Tatt ut av sammenhengen, selvsagt. Ikke forventet at du skal lese det samme som meg.

Som lysglimt blant stjernene suser de
Små snuter blant stjernene
Som to små sjeler i en ekse
Laget av tann og tare og magesyre
Gjemt i mors glemte kjellertrapp
Der mørket mellom avstanden til lyset
Er elektrisk støv i verdensstøyen

torsdag 14. februar 2013

Engelsk om morgenen

Eller irsk, om du vil. Det hjelper på et humør som er fylt med blod og fyll og faenskap. Kan ikke forstå helt hvorfor, men når et internasjonalt språk og klemmer hjelper deg gjennom dagen, så er det det som hjelper deg gjennom dagen. Ignorer det at alle tror det er fordi det er Valentinsdagen.

Tillat meg å presentere verdens nest beste. Dette er et individ jeg bare har kjent noen måneder, men som allerede er regnet som en venn. En god venn. En livslang venn. En venn som på et eller annet tidspunkt kommer til å være med på et verdensomspennende eventyr og en episk reise med et uoverkommelig mål hvor vi begge vender trygt hjem igjen etterpå når vi er ferdige med det som skal gjøres og gjøres er gjort. Hun er, som tittelen tilsier, verdens nest beste. Og jeg er glad for å ha henne i mitt liv, for det er en fin ting å fylle livet sitt med fine ting.

søndag 10. februar 2013

Følelser er egentlig en fantastisk ting.

Det var også alt jeg ville formidle. Følelser er egentlig en fantastisk ting. Tenk det, du. Takke seg til muligheten å ha følelser, for alternativet er langt verre.

torsdag 7. februar 2013

A shout out

Jeg ønsker å tilegne dette innlegget til Dolkedronningen og min mor, to vidt forskjellige personer. Likevel, det er de to som har gitt meg rådet jeg har fulgt. Begge hadde det samme motivet også.

Jeg vet ikke om det kommer til å fungere. Jeg vet heller ikke om det vil virke. Jeg vet ikke hvor lenge jeg vil holde ut.
Det er så mye jeg ikke vet. Men jeg prøver. Og for det er jeg dem stor takk skyldig.

Av alle de usannsynlige kombinasjonene var dette en jeg ikke kunne se eller forvente meg.

onsdag 6. februar 2013

Pink Sone, Shadowdancing, ØYA

Jeg har tenkt en stund. Potensielle kandidater, både gamle og nye, for en ny allianse er under vurdering og spekulering fra min side. Flere av scenarioene vil ikke forløpe seg som annet enn tankespinn, men muligens, kanskje, vil det være et glimt av hvordan ting en gang vil være.
Så kom jeg fram til at en beskrivelse Styx uttalte om min tidligere laivsøster i Bergen mens førstnevnte og undertegnede var sammen passer nå ganske så godt på meg selv. Dette var mens jeg tenkte på Styx, Dolkedronningen og andre som ikke er verd å nevne ved navn om hvordan det var å være en involverende person og påvirkende kraft i deres liv, hvorpå en forklaring Styx kom med på hvordan det er mulig å være som studinen som så vidt meg bekjent fortsatt residerer på Vestlandet. Det at hennes ord kan brukes om meg, tar jeg egentlig ikke så tungt. Det forteller mer om meg selv i nuet, den behagelige akseptheten rundt tema og konsekvensene som følger med den.
Så, ut av det blå tok frøken S kontakt med meg igjen. Med dette i bakhode ble selvsagt nok et fantasifoster skapt, logisk nok. Likevel, selv om det er en fremtid jeg kan ønske meg og finne behag i, er det lite trolig for at situasjonene vil utspille sine roller til forslagets fordel. På en annen side, så kan det tenkes at en annerledes form for utvikling tar sted. Slikt som frøken S og jeg har snakket sammen tidligere, vil et kompaniskap innenfor gitte rammer ikke være utelukket. Dessverre har vi flere hindringer som vil sørge for en meget langsom felles reise til sådan et mål, det vil ta både tid, krefter, planlegging og vilje fra samtlige sider, noe jeg er usikker på vil holde etter hvert som vi beveger oss i den retningen de fleste andre velger å kalle forover. Personlig er jeg åpen for negativ utvikling, så vel som positiv tilbaketrekning, hopp til siden og lignende.

Og på toppen av det hele går jeg nå rundt og prøver å tenke meg til hva en kollega av meg har i hodet sent på kvelden. Som om jeg virkelig trengte enda en digresjon i topplokket.
Å, ja, digresjon. Jeg vil ha pannekaker. Fornøyd nå?

 Fine girl you are the girl I do adore
And still I live in hopes to see
The holy ground once more, fine girl you are

tirsdag 5. februar 2013

The damage I have done

For fem år siden satte jeg meg ned og startet denne bloggen. For å være ærlig hadde jeg ikke trodd jeg ville fortsette å skrive etter så lang tid. Jeg håpet, selv om det også var kun et lite håp. Etter å ha tenkt tilbake på perioden som har vært, er min første tanke at jeg ikke har endret meg så mye. Vel, noe må en regne med, men likevel vil jeg si at jeg er i relativt stor grad den samme personen jeg var. Blant annet ønsker jeg fortsatt å være noe som ikke er så ulikt fra den tiden.
Årene har vært gode mot meg, det kan jeg ikke benekte. Mangt har hendt, mye blitt forandret, erfaringer er tilegnet på godt og ondt, men i bunn og grunn er jeg fortsatt den samme.
En annen tanke som slo meg var at etter fem år burde jeg kanskje føle meg eldre. Gammel, til og med. Dette var en passerende følelse, delvis dvelende, men flyktig likevel. Mer moden, kanskje. Sikrere på hva jeg vil. Det gjør det nødvendigvis ikke lettere å få det, men jeg har en klarere liste av prioriteringer å gå etter. På godt og ondt.

Mitt lille område av Internett kommer nok fortsatt til å leve. Hvor lenge, det vet jeg ikke. Forhåpentligvis en stund til.
Vi får se.

Tradisjonelt skal en blogger takke alle de som har vært med vedkommende i løpet av denne tiden. Vel, folk har kommet og gått, lest og ikke lest, så hvem som fortsatt følger mine ord etter så lang tid vet jeg ikke, og for å være ærlig, bryr meg heller ikke om. Denne saken her er for min egen del, min og min egen, så hvorfor skal jeg lovprise folk som ikke er en del av verken prosessen eller produktet? Mitt hjerte har ikke annen plass til slike enn et publikumsforhold sett fra scenen. På en annen side, det er kanskje slik det skal være også. Og jeg klager ikke.

Så, fem år. Vi får se hva som skjer i løpet av de fem neste. Gleder du deg?

søndag 3. februar 2013

En dans over blokken blant penn og papir, Roses in the Sockets, fra helg til fri og På en annen side...

En måned gryr.
En fersk stemme synger om det gamle.
Olivia har ikke oppført seg pent i kveld.

Tro verdner møtes. To små sjeler klamrer seg til meg, den ene modigere enn den andre. F og E har hun navngitt dem. Jeg har fortsatt merkene i nakken.

Sysselsetting av hobbitter har aldri vært et særlig stort tema for meg og det er mitt ønske å ikke måtte starte med det nå heller. Gammelt brød smaker meg ikke nå lenger.

En livsstil og løgn ikke så ulik min egen er egentlig ganske forståelig, må jeg innrømme.

Nakkemark! Nattemakk!
Og trollet tok en hatt på hodet.

Etter en dump i blodet ble en tidligere suksessfull redningsmanøver gjentatt. Oppskriften beholdt sin gyldenhet og glans. Jeg er stor takk skyldig et Individ. Og Snøstjerne.

"Is it not a strange fate that we should suffer so much fear and doubt for so small a thing?"

Sykehus får meg alltid til å reagere på min egen måte. Vel, jeg er sikker på at det er flere som har samme reaksjonsmønster når de er på på det geografiske området som kalles sykehus, men selv om denne beskrivelsen kan falle på så mange, så er det fortsatt jeg som opplever det fra mitt synspunkt. Og det er ikke nødvendigvis en god opplevelse.

Og dansen går fortsatt videre på den grønne øy...