torsdag 24. april 2008

Bestevenn søkes og andre begivenheter

Personen må ha en interesse/forståelse av Sm, scenekunst og dårlig humor. Bør være hyggelig og respektere andre, samt ha evnen til å lese andre mennesker. En man kan dele hemmeligheter med som ingen andre vet om og tilbringe mye tid sammen med. Teater erfaring er ikke et must, men et stort pluss. Legning spiller ikke så stor rolle, selv om det hjelper at du er kvinne. Hvis dette lyder som deg, ta kontakt.

Til å være såpass ensom i mitt eget stress får jeg oppleve hverdagen på en helt annen måte. Ensom i den forstand at jeg prater med folk på jobben, spiser lunsjen min alene og i taushet (samt har et tidspunkt hvor de fleste andre har gått fra bordet og kantina er nestentom), musikken jeg aldri tar av meg, solbrillene som stadig hindrer mennesker å oppnå øye- og generell kontant, samt venner som ikke klarer å samsvare med mitt program. Det siste har for så vidt alltid vært en utfordring, vil jeg tro meg selv.

Så mange ganger jeg har fryktet meg selv. Så mange ganger jeg ikke har grått. Så mange ganger... For mange ganger.

Det er ikke over før det er all right.

Mamma. Pappa. En Moder Jord og en Fader Dyp. Fader Dyp. Det var ikke mange hork-bajir som overlevde et møte med Fader Dyp og alle monstrene som bodde der. I mitt Fader dyp bor det også monstre. Otto Monster. Noen som husker han og alle de andre monstrene som så hyggelige var? Slike monstre er det jeg liker å ha. Slike monstre burde alle ha.

Sort teppe og en liten gutt. En ny religion og knestående. Velvet (Revolver/Black/stolen).

Sort stol. Sort stol i sol. Sort stol, vær så snill.

Gladond og sadistsmilende. Granatgrønne øyne, feberbrennende energi fra sjelespeilene.

Det har sin sjarm å gjøre andre overrasket når de ikke forventer en vennligsinnet gest.

Noen ganger bor jeg med luft. Dette er en av de gangene.

Av og til mistenker jeg Marit for å underbevisst sabotere for seg selv. På en eller annen måte klarer hun å skyve det som er godt fra seg og bli stående igjen alene. Likevel søker hun ikke ondskapen i ensomheten. Nei, hun har mer raffinerte metoder fremfor ondskap.

At en god venninne fyller år er alltid en god grunn til feiring. Så lørdag skal jeg stille opp til sushi med magen tom og anledningsklærne på. Gave? Joda, som den hobbiten jeg (ikke) er, stiller undertegnede med presang. Marius ble 21 i dag (23/4). Vi lykkeønsker både han og Shakespeare.

Hva er godhet? Er det å respektere andre når de har en dårlig dag? Er det å ta hensyn til de kan være skikkelig jævelig mot? Er det å ikke sparke for å få en reaksjon?
Jeg får ikke lenger skyldfølelse når Marit forlater meg, for jeg vet at det ikke lenger er min feil at hun drar. Ei er det heller mitt sted å komme krypende/løpende etter henne. Kanskje hun fortsatt forventer seg den hunden hun en gang hadde i meg. Hva vet vel jeg om min samboers følelsesliv og tankespinn, jeg kan ikke annet enn å følge mine egne hjernebølger og analysere situasjonen så godt jeg kan. Jeg er mann, det er et faktum, så min evne til analyse er noget mangelfull. I følge HENNE og moderne forskning, som jeg forleden ikke tror på. Også Kim som skal sove over i natt… *sukker og rister på hodet*

Tilbake til det som er blitt av leilighet og felleseie av boareal.
På en måte fungerte det som sin hensikt; Jeg ble kvitt Marit fra systemet mitt, langsomt og nøye, slik jeg ville det. Trist for henne at vi ikke kan dra før om tre måneder ca. Synd for meg som må bo med luft.

Luft. Enten så er hun her fysisk, eller så er hun ikke her åndelig. Lite stor forandring uansett, siden hun ikke er til stede. Ja ja, tap av en bestevenn er også en erfaring.

Vet du hva jeg ser? Vet du hva jeg ser når jeg lukker øynene og glemmer? Jeg ser en strand med hav. Jeg ser en sol midt på himmelen. Jeg ser, jeg kjenner, jeg føler. Alt dette er med øynene åpne. Lukker jeg dem, forsvinner jeg. Det er ikke tiden for å forsvinne riktig enda.

tirsdag 22. april 2008

Hard ashes from dreams

Gått rundt med vondt I hode og t-skjorte en stund denne lørdagen. Vært på loppemarkeder og brukt penger på noe alle som får meg på besøk kommer til å beundre. Eller i det minste late som de beundrer. Hva det er får du først se når jeg står med kofferten på trammen din og smiler bredt.

Min bror har lagt til min tidligere døgnrytme – sove halve dagen og tilbringe tid utenom dagslyset. Jeg for min del er nå såpass preget av solstrålene/opplyst skyet himmel at jeg lar øynene se det samme som natten uten måne eller elektrisitet. Egen PC med Vista og ikke-nett kan raskt bli surt når en skal på f. eks. Facebook for å tjene penger (der jeg leker meg som ”en mann av ære”, tilknyttet Costa Nostra, selvsagt), blogg (både egen og andres) samt flere sider jeg henger på ved slike anledninger (ikke spør). Heller ei virker slikt positivt i mitt venstre hjertekammer. Tunfiskøyelokk og slangestemme på høytaleren. Den andre høytaleren. Ikke min.

Kjøpt og betalt for å gjøre det som måtte gjøres, selv om en får lønn først ved avslutning i arbeidet (dvs at du legger på røret og vandrer enten opp eller ned). Nok om lite tilfredsstillende situasjoner – jeg tar skjeen fra det grønne blad og gir dollar i andre bestemmelser; fra nå av finnes ikke andre valg enn det jeg ved mulighetenes krumspring fant fram. Ulikt meg å følge majoriteten i slik en sak. Men det beviser vel at det er det rette for en gangs skyld også. Trist det der.

”Du er flink til å få gull, du.” Jepp, der har du min bror på sitt beste. Gull og uttørkede gule skoger. Grå aske over brosjesølvet under snøskogen. Kålorm!

Dikt har det blitt, venneliste traktert og massakrert. Obstacle – hindring. Et stykk hard bane å fullføre.

Jeg har hatt den klassiske snakke-med-bartenderen-samtalen nå på torsdag som var. Konklusjon – benytte seg av mulighetene som finnes. Da er det bare å gjøre som jeg vurderte å gjøre, da.
Beklager.

Kirke. Søndag morgen, kvinnelig prest. En høytidelig og ærverdig dame. Stillhet og et farvel til den blå himmel. Helgen? Nei, ingen helgen. Bare sort tynn genser. Og et ønske om fred.

For aller første gang opplever jeg at datamaskinen min ikke finner noe nett overhode. Det er til å få (nett?)verk av. Gid det var så.

Eksponering. Eksponering av seg selv. Hm. Ulikt meg å vise hvem jeg er, hva jeg er eller hva jeg føler for mennesker jeg ikke er trygg på. Dager finnes det alltid der behovet for deg er til stede, du denne noen jeg ikke er sammen med nå. Er disse ordene en søken etter deg og det som kan bli?

Din far var en hyggelig mann, Mr. Jones. Min far var ikke. På det punkt har hr. Ambros og hr. Høst felles byrde.

Lett slepelige setninger kaver over papiret og vil (vil? Det er ord, bokstaver. De kan da ikke ville noe) frigjøre seg fra min husk.

Solskinnsdress og varme blomstermarker. Tenkelighetstrøye og breking. Blekt bekk, blekk av bek. Et hattestativ gjort til skamme. Søndag og skudd. Det enkleste er pistol. Enkleste? Å komme til slik en beslutning er hardt nok i seg selv, så skal en da ikke få belønningen heller enn avvisning? Forståelse og et slett inntrykk av det rette. Leketøy. Hvorfor har Fride fortsatt min?

Jeg er lei av liv som slutter og begynner. Det er så slitsomt i lengden. Eller, å begynne på nytt. Igjen. Det er det jeg er flinkest til, er det ikke? Skape noe nytt. Men å vedlikeholde det eller avslutte det, det er noe annet.

Hard aske fra drømmer.

Et par gode telefonselgere finnes det her i verden. Et par av dem. Ikke mange, men nok til at du blir overrasket når du støter på en (da helst via en telefon. Jeg har vært telefonselger selv , viste du det? Ante meg det, ja), finner tonen og lytter til en behagelig umasete stemme som rolig og fattet er med på improvisasjonen din. Hva som blir tilbudt er jo selvsagt en faktor, hr. Fakir, men det burde ikke være noe problem å få dette produktet ut på markede. Hvordan kan jeg være så sikker? Tja… Funnet skyldig i pengebruk, kanskje?

Papir eller godteri?

Waiting from my life. Build the war between us. Clean and clear the room.


Barn.

I det øyeblikket du trodde du forsto noe, ble et nytt kompleks avslørt. I dag har jeg nemlig fått oppleve barn i nuet, slik de er og slik de lever. To timer, da ikke bare med det som tidligere var mine, og et løfte om å dukke opp igjen før juni. Jeg har jo senvakt et par dager i mai…
Det varmet å se dem igjen, okei?
Å utdanne seg til førskolelærer er bare bekreftet. Alle de små og jeg som står og smiler. Gurimeg så godt det gjorde for sjelen! Nå kan jeg legge meg med god samvittighet etter jobb og gjenkjente. Tenke seg til hvilke goder en slik jobb fører med seg (og da regner jeg det å ha et HØYT immunforsvar pga alle basillene barna bærer som en bonus!)… *drømme seg bort*

Velkommen til nostalgi.

lørdag 19. april 2008

Er jeg villig til å la henne få muligheten til å ikke lenger kunne få meg?

De som kjenner meg vet jeg oppfører meg positivt og tilpassende andre i møte med mennesker. En hyggelig liten kameleon, rett og slett. Englefjes snakker om opera og lyser av fortellerlyst. Ørene fylles av Kristin Halvorsen (finansministeren som hele tiden har stemt imot den nybygde sangegården), fylle-pausen-med-humor-Bjørnov, sangerinner og sopraner, frokostpiller og radio jeg ba henne la bli stående slik hun satte den på.

Som sagt, andreplassen holder massevis for min del. Ironisk nok at jeg reagerte negativt på det da det ble slikt på et annet aspekt enn forestilt.

Tro på fremtiden har jeg ikke. Barn er fremtiden. I Ibsens drama er det alltid barna (de uskyldige) som får lide mens de skyldige går fri. Slik sa så min litt eldre dramalærer. Mon tro om hun fortsatt underviser andre om det realistiske teater og "over hundre år gamle men fortsatt like aktuelle forfatter og stjerne av verdensklasse - Henrik Ibsen" eller sitter pent med "hva nå hun drakk av-alkohol" i et klart glass ved peisen og i godstolen et sted langt borte der hun kan slappe av og nyte den begynnende (rettelse, godt i gang med) alderdommens (u?)glede og laden. Kanskje hun får sjokoladeis og banankakekrem også?

Furutoppen også! De spilte inn film (jeg tror det var det de gjorde pga hva det faktisk var de gjorde); stengte av Karl Johan med hakekorsflagg hengende over uniformerte tyskere med våpen bak sandsekkene. At jeg ikke fikk sett dette syn med egne glugger gjør det ikke mindre troverdig.

Skyter på ski er jeg ikke, men det vil jeg heller ikke bli. Far kan jeg bli, men det er pappa jeg passer som. Likevel, reprodusering er ikke den muligheten som står mitt hjerte nærmest. Enkelte gener skal tross alt lukes ut fra naturens side, skal de ikke? Moderne teknologi på det området holder jeg meg unna. Moderne teknologi er ikke meg.

En liten fugl sang en gang. Siden mine ører har en samboer som stiller med NRK volummessig hørbart var det Stevie Wonder jeg fikk smake på.
I just called to say “I love you”
I just called to say how much I care
I just called to say” I love you”
And I mean it from the bottom of my heart
Slikt er litt vanskelig å slå, min lille spirrevipp med vinger. Slikt er ikke lett å slå, det.

Feelgood-mennesker? Dere vinner, okei? Men jeg kommer fortsatt ikke til å gå på galopp med alle premissene. Nei, så vill er jeg ikke.

God kveld og slipp slippersene forsiktig. Men ikke drøm om å vasse i operaen.


Kaffe blir til te før du ramler ned med døra åpen.

Du våkner av en selvpåsatt illusjon. En nedgående gul sol utenfor den franske balkongen du aldri bruker. Ute er himmelen lysere enn din egen skjorte. Sorte flekker på øynene når du ser. Solarium og øyekontakt med stjernen vår uten beskyttelse. Vet ikke hva jeg skal skylde på. Den gangen menn var Menn og jeg ikke ville passet inn over lenger tid. Hverdagsdress og ugredd hår. En nestensnyteseg-nese. Gamle solbriller og koffert ved den venstre. Pussig slik; den høyre passer til en pistol, mens det er venstre jeg har sterkest grep, fingre og minst øvelse ved. Skytetrening burde jeg skaffe meg.

Min bror skyter. Ikke det jeg ville siktet på, men han har øvelse. Bedre å begynne der enn andre steder. Vi satt jo fire timer i en bil for ikke så lenge siden og konverserte. Dog, hva vi snakket om forblir vårt eget.

Burnin’, sier Elvis. Greit det. Bare ikke gråt, for det er ikke noe som kommer til å hjelpe nå. Ingen som kan trøste. Dessuten har jeg kommet til femtitallets perspektiv på hankjønn som en direkte påvirking av film. Helgoland heller. Ikke det at jeg ville hatt vondt av å gråte, det ville sikkert lettet på noe av det som trykker, men det gjør meg ikke godt nå å gjøre det. Begi meg på den tømmerbanen en annen dag når noen kan ta meg imot når jeg faller. Være ulik meg nå. Det er greit. Det er helt greit.

Snuble sidelengs inn i en optimistisk tankerekke.

Det er for få som røyker pipe. Sigaretter, halvbrennnende og stumpede, sneiper, snusposer og det ekle spyttet jeg av og til finner i askebegeret utenfor hotellet har blitt min personlige kamp. Nedkjempe dem og stagge dem. Hindre dem kan jeg ikke, bli kvitt kilden ei heller. Bi må stå ved min tålmodighet for å overleve i fire måneder, kanskje mer.

Ved alle samlivs forferdelser og vampyrpsyntomer som rammer slike som oss mennesker (kvinnesker?). Kvinnesker. Hvorfor heter det MENNesker og ikke KVINNEsker? Noen gang tenkt på det? Ikke jeg heller, men det plager meg litt å vite at det å være ”human” (engelsk term, red am) er et ledd i kvinneundertrykkelse. Går frøkna med på det frivillig kaster jeg gleden i heisen, men at det skal være allment… Bor det en liten sub (forkortelse for submissiv, aka underlegen) i alle kvinner som ønsker, TRENGER maktovertredelse? Lite sannsynlig. Det er som å si at alle menn er Dominante av natur. Do you read me? Av NATUR! Drittsnakk, det der. Like sant som min evne til å stå for noe over lang tid (hør, vi snakker år her nå, okei?). Virkelig lang, lang tid. Nope, tror ikke det. Ikke meg. Digresjon og glass.

Jeg blir såret når folk gjør narr av at jeg går i kirken søndager for å finne fred. Det sårer meg. Ikke kan jeg forsvare meg heller. Kristen? Nei, det er bare lettere tilgang på kristelige gudhus her til lands fremfor moskeer, synagoger og templer, som i mine øyne vil gjøre samme nytten. Men det å slippe inn en ikke-troende av deres hellige grunn er nok ikke det som står fremst på de religiøses liste. Liste. Liste over Trondheim VS Oslo. Hvem som befinner seg på hvilken side, deres meninger og hvor godt de kjenner meg. Få vil kunne si det og snakke sant. Jeg tror det kanskje ikke finnes en heller. Sorry folkens, men det eneste konstante ved meg er evnen til variasjon iver hele linja. De fleste av dere kjenner setning nr. 2 fra før av uansett. Linje tre går ikke til Buskerud. Linje tre går til Oslo. To av tre spor gjør det. Linje tre blir nok mest sannsynlig ikke brukt i det hele tatt. Etter å ha gått på en annen bane legger linje tre ned også.

Temperaturen reiser seg. Burnin’ nå igjen, sier Elvis. Igjen. Han liker å leke med ordet ild i sangene sine, enten det er følelser, kjærlighet, sol eller noe annet. Elvis, Elvis. Ikke gjenoppstå, er du snill. Du vil nok ikke være noe pent syn. Hunk hunk. Honk honk. Hønk hønk. Hank hank. Hinke seg gjennom vokabularet sitt med jobb i kroppen. Legge seg snart. Dusje først, rekker ikke det klokken halv seks om morgenen. Men de har pent lys ved den tiden. Pakke! Goodbye.

Avbrekk. Hvis jeg blir boende i Løvenskiold g 21, så er det for å jobbe. Bli boende her, jobbe seg opp penger. God jobb, jeg vil ikke bli sparket med det første. God i jobben min. Si opp har jeg ingen planer om for øyeblikket heller. Pengene trenger jeg. Men skulle jeg ikke studere? Å ta meg et jobbår, tenke gjennom ting og sjøtang på ny? Jeg tenkte ikke så mye når jeg gikk på det mange sier var det beste året av deres liv. Jeg for min dels sier at det var et lærerikt år, personlig sett. Faglig var det fuglemat.

To mennesker jeg kjenner som bryr seg lar valget stå fritt. En jeg vil bli mer kjent med sier vent og tenk deg et års tid før du vurderer Trondheim. En annen vil ha meg til Trondheim av grunner hun selv bare kjenner, selv om jeg mistenker henne for å ha mitt eget beste (slik hun ser det) som motiv. E ser det praktiske ved en nordlig flytting og hintet til sådan løsningsvalg. Dette er ikke et enten eller, dette er faktorer av herrens grader som fjær på englevinger. Så opp på himmelen og så min redning dale ned. Så opp på himmelen og så min redning ble skutt ned.

Tøff tøffel. Trøffel.

And now we are free - we flee before the firestorm. Fly by the sunlight and fly by the moonlight.

mandag 14. april 2008

I'll be back.

De siste dagene har jeg skrevet dette på et word-dokument jeg kaller blogg. Som leser vil du finne det på internett og ikke slik jeg først knotet det ned.

Jeg er mer enn rimelig fornøyd nå, og mer enn okei. Det er deilig å leve med en hensikt igjen, med viten om seg selv, med nye gode opplevelser hvor mye de enn kan minne om en fordums tid (jeg valgte å være bevisst det og overse resten), nettverket dukker opp i min egen stue for et par timer for å forsvinne tilbake der det ellers befinner seg, stemning og musikk, jobb (og lønn), to middager med to ytterst hyggelige representanter for menneskeheten, en endret søknad og backup, to Trondheim på listen min og mulig flytting med restart. Samt behagelig trøtt og sliten etter en arbeidsdag (teknisk sett tre dager, så jeg kan ikke kalle det en uke). Deilig Nightwish.

Deilig trøtt. Ikke film i kveld. Pusse tenner og legge seg. Nyttefølelse. Sove med god samvittighet.

Stå opp tidlig og gjøre det jeg må gjøre. God natt, lille verden. Måtte lysene ikke blåse ut der ute på havet.

Buss til Åros; 13.50, 15.50, 17.50
Buss hjem igjen; 20.22 22.22

Stå opp tidlig og fortsatt være trøtt fordi maskineriet ville ha næring. Det sa den ifra med bip, bip, bip klokken 04.44. Ved begynnelsen av en lørdag er ikke det mest ideelle tidspunkt jeg vet om. Så jeg lot det stå til en time og førtiseks minutter. Alarmtid, nitti minutter før den nettopp nye standardiserte helgetiden (med mindre det er flere enn meg selv til stede).

Dra dit hvor andre av mitt blod bor. Blod og vampyrer. Ny bok med fokus på ”den originale” vampyren, den klassiske blodsugeren uten seksuelle eller lidende trekk. Moderne, slik Stephen Jones (forordsmannen) kaller det. Takke seg heller til Anne Rice. Min vampyr er nok ikke gammeldags.

Stå stille, lille leketøyet mitt.

Grunnet manglende tilkobling har jeg måttet stikke innom skikkelseskifters domene uten min egen maskin til rådighet eller en usb-penn for hånden. Derav denne forvirrende skrivestilen med kortfattede og langtrekkende postitlapper på bloggveggen min.
De små er livstegn.
De store er informative.

Hos Anette ble det vodka uten kalinka og ærlighet for begges del, noe situasjonen behøvde. Også ringte jeg søstra hennes fordi jeg har lagret hennes nummer på min venninne. Rart det der. Rett og slett merkverdig, men ikke i skriveboken min. Sort/hvitt er ikke slik at jeg ikke må finne meg noen likesinnede for å overleve, men det vil søren meg hjelpe! Likesinnet. Jeg kan håpe, men tør ikke drømme.

Det var alt for denne gangen. Vi sees.

m

søndag 13. april 2008

Fuck, det virker ikke!

Trist er det, ja, men lite for meg å gjøre noe med. Pc'en min liker ikke å være tilkoblet nettet. Dumme lille leketøyet mitt som ikke virker.

Å dra til det jeg sikkert kommer til å omtale som barndomshjemmet mitt for helgen, flytte et piano og hente hjemmelaget brød fra min mor.

Trondheim. Skummelt. Litt skummelt, i alle fall. Trondheim. Burde jeg?

tirsdag 8. april 2008

Er jeg hjemme? Det oppleves ikke som dette er mitt rette sted å være. Ikke nå lenger.

Westlife. Det er første gang jeg har tatt boybandmusikk på som førstevalg siden jeg ble sjef over egen musikk, til tross for at det var Hanne som la den over ved innflyttningsfesten. Nå minner Westlife meg om henne og en annen, samt glemte minner fra en tid jeg sjelden lar vandre gjennom hukommelsen. På den tiden satt jeg og nabojenta på rommet hennes mens vi lyttet (og danset) til Spice Girls. Jeg var som regel Mel C (den rødhårede/den ”slemme”, om det sier dere noe som helst) eller Poch (beklager eventuell skrivefeil), kan jeg huske, for min venninne på den tiden foretrakk å være Emma.

When You’re Looking Like That.
Am I supposed to leave you now?

Også gjør det vondt! Det er noe med musikken som gjør meg vondt, ikke flashbackene, nei, det er selve lyden og hva de synger som presser tårene på, direkte og med strupen i vranglås, tristhet på innsiden, blurrete syn og knute i brystet, lydløst og smertefullt, uten noe annet enn at hun som bor i rommet ved siden av Kine sitt må tro diverse saker om meg som nettopp har satt denne sangen på repeat med intensjon om å spille vondskapen ut av meg, på enten godt eller ondt. Enter.

Gjesp. Trøtt også. Nå stopper jeg avspillingen på gjentagelse. Dørene står for tur. Nei, gi deg! Er det mulig å ha noe rent for påvirking av tidligere tider og oppleve noe for første gang? Nope og ”I don’t think so” med Pheebestemme matcher den arrogante negativiteten jeg kjenner på kroppen nå. Såpass at jeg glemmer å sette på CDen jeg legger over på leketøyet mitt. For arbeidsverktøy er ikke helt det jeg vil kalle det. Arbeid er noe en er tvunget til å gjøre uansett hvor lystbetont oppgaven fremstår som, og jobben er noe en legger fra seg når man går hjem. Derfor denne betegnelsen. Derfor denne filmen. Derfor den hobbyen jeg ikke kan legge fra meg. Nettopp fordi det er FRIVILLIG! You got that?

The Amityville Horror. Jeg er glad det var overskyet sollys bak gardinen og mennesker trampende over meg.


Mommy, I’m scared. Scared of the little girl. She scares me, mommy, she scares me. I want her to go away. Can’t you make her go away, mommy? Can’t you make her go away? Please, mommy? Please?

I’m scared.

En enslig natt og et menneske ute i regnet. Det regner alltid når høydepunktet når seg, eller lavpunktet, avhengi av hvordan en ser det. Jeg er ikke ute i regnet, jeg ser personen gjennom PCskjermen i hodet mitt. En fantasi, en forestilling jeg ikke kan dele med andre. Men jeg kan skru på telefonen. Den nye telefonen min. Min brors gamle mobiltelefon. Nå med ubesvarte anrop også. Jøss, jeg må være populær siden noen tar seg bryet med å kontakte meg.

En gang var jeg mindre filosofisk og mer lengtende. Nå lengter jeg ikke, for jeg har gitt opp søken. Jeg bare er.

Minner meg om en telefon jeg må ta. Lovet å ta. Bedre å ringe lørdag enn søndag, slik jeg ser det. Ta med PC og motta gaven av World Web.

I’m scared no more now, mommy. I’m scared no more now.

Søndag. Klokken er slagen for kokken på kjøkkenet med grønt eple i munnen. Også denne gangen går teksten over dager. Dessuten har jeg stiftet bekjentskap med ei jente som lærte meg noe om nordnorsk humor, at massasjeolje som ikke er massasjeolje fungerer dårlig uansett hvor plettfri ryggen din er og at det går an å prate to timer i strekk uten å si så alt for mye. Legg på en sykemelding til januar (det stemmer, du leste riktig, til JANUAR!), en pusekatt, de mest teknologiske brillene jeg har sett, kjemi/fysikk-flørting og du har et godt bilde av den kommende nittenåringen. Joda, også fikk hun seg leilighet sentralt i byen (Trondheim, altså) på under tre timer etter at jeg første møte denne personen med ryggrad, ærlighet og varme med et navn jeg ikke tar sjansen på å skrive i frykt for å bomme der jeg vet annerledes er rett.

Tordenskral og sekkepipe.

Frøken E er tilsynelatende et nettmenneske, har jeg funnet ut. Brev har jeg skrevet, sender det mandag. Samt lagt merke til minst en side ved henne jeg ikke før tok for gitt. En lærer å kjenne mennesker, litt etter litt.

I min verden er det bare meg. Og det er godt, det er det. Min variasjon jeg trekker med meg rundt, min systematisering av hendelser og mennesker jeg støter borti og opplever. Men mitt sted? Nei, det har jeg ikke.

The man is a legend. Ethan Hunt, that is. Mission Impossible III. And a beautiful scene where mister Hunt makes an inappropriate use of a hand speaker system. Lovely. As well as the wife is in this one. Did I mention the bad guy? An coldhearted fishy face – Philip Seymour Hoffman. Nice guy for a bad one.

I en verden der over og undertoner har mye å si, er det ganske mye som passerer usett, uhørt eller urørt gjennom våre sfærer.

Mandag, snart tirsdag. Tirsdag om morgenen når jeg våkner opp i hovedstaden, langt vekk fra denne byen jeg fant så behag i. Når 25 timer tilbrakte jeg med Siri i strekk. Min takknemmelighet rettes mot E som inviterte henne på søndag middag (som jeg sto for, by the way). Vi spiste sammen, vi sov sammen, vi våknet opp sammen, jeg masserte henne og hun returnerte favøren på sin måte (takk, takk, takk!), vi gikk ved siden av hverandre i regnet med en paraply og godt selskap. Besøk rakk vi også hos en likesinnet. Apokalypsen selv kunne ikke lagt mer godtgjørelse i selen for å tilfredsstille meg og likeså lykkes så meget som dagen jeg dro ned sørover. Frøken E hintet frem til en ordning som, hvis det ikke er for sent, vil bli gjort noe med. Hvem andre enn deg ville gjort nettopp det? Angår det deg om jeg faktisk studerer i Norges fremste studentby når jeg før første gang har endt opp med noe jeg kunne kalle hjem i to uker? Et nytt miljø, en ny by, nye venner, gode venner, mennesker jeg kan kalle venner, et hjem for meg selv, en ordning jeg har lengtet etter, et liv jeg har tilsidesatt av andre hensyn, en periode jeg burde være innom, en jeg kan lengte etter.

Klynk. Frøken S er nok den eneste leser som vil smile. Klynk. Takk.

Hvorfor får jeg slike seter som lager lyd og ikke er fullt fungerende på tog? Fordi jeg tar det for gitt at turen skal være behagelig og bare husker de gangene dette ikke er tilfelle. Granskauen også.

I min båt er det ikke hull i ripen, mest fordi jeg ikke har en båt eller tanker om å bruke oransje slips i den. Post blir det den 8. Ikke skyld på meg; jeg har faktisk kost meg! Og da har jeg lov til å være litt egoistsk, har jeg ikke? Utvikling av ryggrad, kaller jeg det.

De fleste jeg kjenner setter pris på å være frøken eller Frøken. De fleste jeg kjenner er jenter. De fleste jeg liker er ikke som meg, men når en lett blir betatt… Pokker også. Svart maskineri.

Jeg har få venner. Frøken Styx, frøken Wester, frøken Becca og frøken Internett. Av mine bekjente er det Frøken E, herr Ambros, frøken Puro, Frøken S, frøken Gran, frøken Haram, frøken Becca’s samboer, herr bror og frøken mor pluss alle andre jeg ikke fant på midt i togsusets duvende berusning. Hva vil det bety om jeg ikke får sett alle disse personene som ikke bor i Tryggvasons by på en basis bestående lengre enn normal vennetid, men i ferier og når noen finner det for godt å be om en plass i min seng, hjem eller ekstramadrass som overnattingsgjest? Jeg tror ikke det. Men beslutningen er ei tatt enda. Og vil den kunne rettes om på som studieønskeliste?

Onde ånder ta Frøken E og Frøken S og filleriste dem vennskapelig for å sette tanker i mitt hode og lengsel i min kropp! Glad i dem vil jeg fortsatt være, men… Å gjøre den usikre mer tvilende er ikke til det bedre.


Og i den høye hånd, et kart som viser vei.

I den venstre, ingen ting.

mandag 7. april 2008

7. april-oppskriften.

Et lenger innlegg vil følge senere, dette er ikke fra min egen PC jeg poster i skrivende stund. Men jeg vil fortsatt forklare at maten var super (overskriften) og at mennesker her i Trondheim er hyggelige. Dessuten er hun som eier nevnte datamaskin veldig mange facinerende ting på S. Også er jeg hoppende, sprutende stråleglad full av energi og lysende øyne. GLAD! Hurra!

fredag 4. april 2008

Velkommen til april!

Med frøken Cassidy på høytaleren (hun er vel ikke gift, er hun vel?) og kvalme i mageregionen gjør jeg meg klar til en ny vridning på ”Fortell litt om deg selv”-delen av et jobbintervju. Men jeg burde også være klar over hva som forventes av meg hvis jeg skulle mislykkes. I en erobring er det ikke mye som teller. I mitt liv er det ikke mange erobringer det er snakk om. Nei, det er nok heller jeg som er det krigsherjede stykke land som ligger øde etter fremmede makters fremkomst. Men det betyr ikke at jeg er ulykkelig, gjør det vel?

Når noen skriver blogg, har de alltid en intensjon med valget av ord, informasjon, oppsett og alt som ellers hører med. Denne prosessen er enten bevisst eller ikke.

Smelly von Brownshirt.

Har jeg vært ærlig med min sterke facinasjon for enkelte av denne nasjonens samtidspersonligheter i det siste? Skal vi nå se… Kristoffer Joner, Geir Zahl, Marit Styx, Peer Gynt, Kjell Askildsen, Snorre… Det burde dekke et par av dem. Å ja, siden listen er satt til samtid, er dine kunnskaper og begreper om hva norsk samtid faktisk er ganske så relativt relevant.

Baby, I need protection.

In edition to the catastrophic events that shadowed this day, I now saw a movie that did not help my mood very much. I certainly begin to think that they don’t make movies like they used to do these days, and that I might consider not to by another before I know that I will enjoy it several times. This was not of that kind. The kid is an ok actor, but there is too little for me to stay focused. Besides, I just come to remember the recommendation was bad, even if the critics where some of my non-friends.
It’s been some time since I last stopped to write during a film, even inspired.

Snow outside, and I’m in one of my favorite t-shirts. Still, the temperature does not match inside and (utsikt). Too bad concerning those that may be concern over something like this. Long is my journey, that is not a lie. One by one the train stations roll by, too small to be counted with as a genuine stop. And I still have four hours to reach my destination. Great.

Ikke ofte blir det slik en forventer seg det.

After the first movie, I decided to see another, one I would actually enjoy. Still, there’s 120 minutes to arriving destination. But this train has a plug in for electricity. Meaning, the computer doesn’t run out of battery, which is good for me. I really like the 28 weeks later better than the 28 days later, I must say .

Vel fremme destinasjonen tar jeg trøndertaxi og ankommer til en litt uforventet, men strålende vertinne. Ikke helt typisk meg å ikke gi tidspunkt på hvilket døgn jeg kommer til, men enkelte som kjenner meg vil ikke bli overrasket. Siden dette er skrevet over flere dager, er sammenhengen mer mangelfull enn vanligvis (i alle fall er det ikke ment bevist fra min side denne gangen).

Nå er det torsdag, 3. april 2008 (for å være pinlig nøye på det er klokken 20.33), og jeg er i god gang med å prosjektere Trondheim på en positiv lysmåte. Dette er mitt andre besøk av byen med en herre ved navn Trygvason stirrende utover motsatt rett retning av kirken – det vil i praksis si i den himmelvidden som jeg ikke hadde i synet under lunsjen. Elven renner visstnok nordover, har jeg fått vite, ikke sør som i Drammen og på Østlandet generelt. Men grei er den å lunsje ved før klokken tolv. Lunsj før klokken tolv! Indikerer det at døgnrytmen er på vei tilbake? Nei, bare at jeg har stått opp tidlig og travet med skulderveske rundt i byen Olav og barter er mest kjent i. Bartene er mer til stede enn mannen som døde for 978 år siden selvsagt.

En usedvanlig hendelse tok sted i dag da jeg, med mitt ungdommelige og nærmest barnslige ytre, gikk ut gjennom dørene til en hverdagslig lavpriset matbutikk med alkohol i handleposen UTEN Å BLI FORESPØRRET OM GYLDIG LEGITIMASJON! Ironisk nok var jeg denne gangen forventet å bli spurt om nettopp dette, så effekten var den samme om jeg hadde blitt spurt men ikke hadde vært forbredt. Like rart hver gang, det der, så jeg har på ny rettet blikket og spørretegnet mot hensikten ved dette. Nå ja, sannsynligheten teller ikke for at jeg noen gang vil motta den inforasjonen eller en dypere forståelse, så jeg velger å tilrettelegge tegnene på min måte etter eget hodet (hva nå enn det vil være, kan du legge til i et undrende tonefall).

Rømmegrøt står på listen over mat jeg snart skal innta med hjerte og gane i full beredskap. At datoen passerte gårsdagen er et faktum både min vertinne E og undertegnede legger bak seg med knuslende ro og fullstendig samvittighetsprinsipper.


Fredag. Fredag den 4. Morsomt for alle de andre som ikke forstår hva jeg sikter til, for jeg får nyte deres reaksjon og dermed sette enda mer pris på den personlige spøken.

REFS. Også en intern spøk. Om noen tar denne kan vedkommende be pent om lån. Det kommer an på, det kommer grusomt an på. Men æreshylle likevel.

Som alle dager var fortapte har jeg kommet fra til at jeg kanskje gjorde en feil ved å ikke sette opp Trondheim på førskolelærerlista... Damn. Og jeg som ikke ville begynne på nytt igjen... Nå merker jeg hvor mye jeg har savnet det også. Grusomheten selv, grusomheten selv!

Nevnte jeg at jeg skal bli far?