Er jeg villig til å la henne få muligheten til å ikke lenger kunne få meg?

De som kjenner meg vet jeg oppfører meg positivt og tilpassende andre i møte med mennesker. En hyggelig liten kameleon, rett og slett. Englefjes snakker om opera og lyser av fortellerlyst. Ørene fylles av Kristin Halvorsen (finansministeren som hele tiden har stemt imot den nybygde sangegården), fylle-pausen-med-humor-Bjørnov, sangerinner og sopraner, frokostpiller og radio jeg ba henne la bli stående slik hun satte den på.

Som sagt, andreplassen holder massevis for min del. Ironisk nok at jeg reagerte negativt på det da det ble slikt på et annet aspekt enn forestilt.

Tro på fremtiden har jeg ikke. Barn er fremtiden. I Ibsens drama er det alltid barna (de uskyldige) som får lide mens de skyldige går fri. Slik sa så min litt eldre dramalærer. Mon tro om hun fortsatt underviser andre om det realistiske teater og "over hundre år gamle men fortsatt like aktuelle forfatter og stjerne av verdensklasse - Henrik Ibsen" eller sitter pent med "hva nå hun drakk av-alkohol" i et klart glass ved peisen og i godstolen et sted langt borte der hun kan slappe av og nyte den begynnende (rettelse, godt i gang med) alderdommens (u?)glede og laden. Kanskje hun får sjokoladeis og banankakekrem også?

Furutoppen også! De spilte inn film (jeg tror det var det de gjorde pga hva det faktisk var de gjorde); stengte av Karl Johan med hakekorsflagg hengende over uniformerte tyskere med våpen bak sandsekkene. At jeg ikke fikk sett dette syn med egne glugger gjør det ikke mindre troverdig.

Skyter på ski er jeg ikke, men det vil jeg heller ikke bli. Far kan jeg bli, men det er pappa jeg passer som. Likevel, reprodusering er ikke den muligheten som står mitt hjerte nærmest. Enkelte gener skal tross alt lukes ut fra naturens side, skal de ikke? Moderne teknologi på det området holder jeg meg unna. Moderne teknologi er ikke meg.

En liten fugl sang en gang. Siden mine ører har en samboer som stiller med NRK volummessig hørbart var det Stevie Wonder jeg fikk smake på.
I just called to say “I love you”
I just called to say how much I care
I just called to say” I love you”
And I mean it from the bottom of my heart
Slikt er litt vanskelig å slå, min lille spirrevipp med vinger. Slikt er ikke lett å slå, det.

Feelgood-mennesker? Dere vinner, okei? Men jeg kommer fortsatt ikke til å gå på galopp med alle premissene. Nei, så vill er jeg ikke.

God kveld og slipp slippersene forsiktig. Men ikke drøm om å vasse i operaen.

Kaffe blir til te før du ramler ned med døra åpen.

Du våkner av en selvpåsatt illusjon. En nedgående gul sol utenfor den franske balkongen du aldri bruker. Ute er himmelen lysere enn din egen skjorte. Sorte flekker på øynene når du ser. Solarium og øyekontakt med stjernen vår uten beskyttelse. Vet ikke hva jeg skal skylde på. Den gangen menn var Menn og jeg ikke ville passet inn over lenger tid. Hverdagsdress og ugredd hår. En nestensnyteseg-nese. Gamle solbriller og koffert ved den venstre. Pussig slik; den høyre passer til en pistol, mens det er venstre jeg har sterkest grep, fingre og minst øvelse ved. Skytetrening burde jeg skaffe meg.

Min bror skyter. Ikke det jeg ville siktet på, men han har øvelse. Bedre å begynne der enn andre steder. Vi satt jo fire timer i en bil for ikke så lenge siden og konverserte. Dog, hva vi snakket om forblir vårt eget.

Burnin’, sier Elvis. Greit det. Bare ikke gråt, for det er ikke noe som kommer til å hjelpe nå. Ingen som kan trøste. Dessuten har jeg kommet til femtitallets perspektiv på hankjønn som en direkte påvirking av film. Helgoland heller. Ikke det at jeg ville hatt vondt av å gråte, det ville sikkert lettet på noe av det som trykker, men det gjør meg ikke godt nå å gjøre det. Begi meg på den tømmerbanen en annen dag når noen kan ta meg imot når jeg faller. Være ulik meg nå. Det er greit. Det er helt greit.

Snuble sidelengs inn i en optimistisk tankerekke.

Det er for få som røyker pipe. Sigaretter, halvbrennnende og stumpede, sneiper, snusposer og det ekle spyttet jeg av og til finner i askebegeret utenfor hotellet har blitt min personlige kamp. Nedkjempe dem og stagge dem. Hindre dem kan jeg ikke, bli kvitt kilden ei heller. Bi må stå ved min tålmodighet for å overleve i fire måneder, kanskje mer.

Ved alle samlivs forferdelser og vampyrpsyntomer som rammer slike som oss mennesker (kvinnesker?). Kvinnesker. Hvorfor heter det MENNesker og ikke KVINNEsker? Noen gang tenkt på det? Ikke jeg heller, men det plager meg litt å vite at det å være ”human” (engelsk term, red am) er et ledd i kvinneundertrykkelse. Går frøkna med på det frivillig kaster jeg gleden i heisen, men at det skal være allment… Bor det en liten sub (forkortelse for submissiv, aka underlegen) i alle kvinner som ønsker, TRENGER maktovertredelse? Lite sannsynlig. Det er som å si at alle menn er Dominante av natur. Do you read me? Av NATUR! Drittsnakk, det der. Like sant som min evne til å stå for noe over lang tid (hør, vi snakker år her nå, okei?). Virkelig lang, lang tid. Nope, tror ikke det. Ikke meg. Digresjon og glass.

Jeg blir såret når folk gjør narr av at jeg går i kirken søndager for å finne fred. Det sårer meg. Ikke kan jeg forsvare meg heller. Kristen? Nei, det er bare lettere tilgang på kristelige gudhus her til lands fremfor moskeer, synagoger og templer, som i mine øyne vil gjøre samme nytten. Men det å slippe inn en ikke-troende av deres hellige grunn er nok ikke det som står fremst på de religiøses liste. Liste. Liste over Trondheim VS Oslo. Hvem som befinner seg på hvilken side, deres meninger og hvor godt de kjenner meg. Få vil kunne si det og snakke sant. Jeg tror det kanskje ikke finnes en heller. Sorry folkens, men det eneste konstante ved meg er evnen til variasjon iver hele linja. De fleste av dere kjenner setning nr. 2 fra før av uansett. Linje tre går ikke til Buskerud. Linje tre går til Oslo. To av tre spor gjør det. Linje tre blir nok mest sannsynlig ikke brukt i det hele tatt. Etter å ha gått på en annen bane legger linje tre ned også.

Temperaturen reiser seg. Burnin’ nå igjen, sier Elvis. Igjen. Han liker å leke med ordet ild i sangene sine, enten det er følelser, kjærlighet, sol eller noe annet. Elvis, Elvis. Ikke gjenoppstå, er du snill. Du vil nok ikke være noe pent syn. Hunk hunk. Honk honk. Hønk hønk. Hank hank. Hinke seg gjennom vokabularet sitt med jobb i kroppen. Legge seg snart. Dusje først, rekker ikke det klokken halv seks om morgenen. Men de har pent lys ved den tiden. Pakke! Goodbye.

Avbrekk. Hvis jeg blir boende i Løvenskiold g 21, så er det for å jobbe. Bli boende her, jobbe seg opp penger. God jobb, jeg vil ikke bli sparket med det første. God i jobben min. Si opp har jeg ingen planer om for øyeblikket heller. Pengene trenger jeg. Men skulle jeg ikke studere? Å ta meg et jobbår, tenke gjennom ting og sjøtang på ny? Jeg tenkte ikke så mye når jeg gikk på det mange sier var det beste året av deres liv. Jeg for min dels sier at det var et lærerikt år, personlig sett. Faglig var det fuglemat.

To mennesker jeg kjenner som bryr seg lar valget stå fritt. En jeg vil bli mer kjent med sier vent og tenk deg et års tid før du vurderer Trondheim. En annen vil ha meg til Trondheim av grunner hun selv bare kjenner, selv om jeg mistenker henne for å ha mitt eget beste (slik hun ser det) som motiv. E ser det praktiske ved en nordlig flytting og hintet til sådan løsningsvalg. Dette er ikke et enten eller, dette er faktorer av herrens grader som fjær på englevinger. Så opp på himmelen og så min redning dale ned. Så opp på himmelen og så min redning ble skutt ned.

Tøff tøffel. Trøffel.

And now we are free - we flee before the firestorm. Fly by the sunlight and fly by the moonlight.