I'll be back.

De siste dagene har jeg skrevet dette på et word-dokument jeg kaller blogg. Som leser vil du finne det på internett og ikke slik jeg først knotet det ned.

Jeg er mer enn rimelig fornøyd nå, og mer enn okei. Det er deilig å leve med en hensikt igjen, med viten om seg selv, med nye gode opplevelser hvor mye de enn kan minne om en fordums tid (jeg valgte å være bevisst det og overse resten), nettverket dukker opp i min egen stue for et par timer for å forsvinne tilbake der det ellers befinner seg, stemning og musikk, jobb (og lønn), to middager med to ytterst hyggelige representanter for menneskeheten, en endret søknad og backup, to Trondheim på listen min og mulig flytting med restart. Samt behagelig trøtt og sliten etter en arbeidsdag (teknisk sett tre dager, så jeg kan ikke kalle det en uke). Deilig Nightwish.

Deilig trøtt. Ikke film i kveld. Pusse tenner og legge seg. Nyttefølelse. Sove med god samvittighet.

Stå opp tidlig og gjøre det jeg må gjøre. God natt, lille verden. Måtte lysene ikke blåse ut der ute på havet.

Buss til Åros; 13.50, 15.50, 17.50
Buss hjem igjen; 20.22 22.22

Stå opp tidlig og fortsatt være trøtt fordi maskineriet ville ha næring. Det sa den ifra med bip, bip, bip klokken 04.44. Ved begynnelsen av en lørdag er ikke det mest ideelle tidspunkt jeg vet om. Så jeg lot det stå til en time og førtiseks minutter. Alarmtid, nitti minutter før den nettopp nye standardiserte helgetiden (med mindre det er flere enn meg selv til stede).

Dra dit hvor andre av mitt blod bor. Blod og vampyrer. Ny bok med fokus på ”den originale” vampyren, den klassiske blodsugeren uten seksuelle eller lidende trekk. Moderne, slik Stephen Jones (forordsmannen) kaller det. Takke seg heller til Anne Rice. Min vampyr er nok ikke gammeldags.

Stå stille, lille leketøyet mitt.

Grunnet manglende tilkobling har jeg måttet stikke innom skikkelseskifters domene uten min egen maskin til rådighet eller en usb-penn for hånden. Derav denne forvirrende skrivestilen med kortfattede og langtrekkende postitlapper på bloggveggen min. De små er livstegn.
De store er informative.

Hos Anette ble det vodka uten kalinka og ærlighet for begges del, noe situasjonen behøvde. Også ringte jeg søstra hennes fordi jeg har lagret hennes nummer på min venninne. Rart det der. Rett og slett merkverdig, men ikke i skriveboken min. Sort/hvitt er ikke slik at jeg ikke må finne meg noen likesinnede for å overleve, men det vil søren meg hjelpe! Likesinnet. Jeg kan håpe, men tør ikke drømme.

Det var alt for denne gangen. Vi sees.
m