torsdag 6. mai 2010

Leper Outcast Unclean!

Okei, pust, ro ned, ikke la gleden ta totalt overhånd. Vanskelig, det der. Hoppe, sprette og lage høyfrekvente lyder gjør andre krav så det blir trangt om plassen. Alt sammen så anstendig som over hodet mulig, vel å merke.

Gjøre sitt beste for å ikke la klage påvirke deg nå, alt for viktig å ikke bli dyttet ned nå. All right.

Ildsprutende Katla, rystende bakke, glødende, sydende, leve på grensen, leve på stupet, leve under skyene av utbrenthet og purpurlyn opp av grunnen.

Nytt vesen personlig oppdaget som viste seg å være en fjern slektning av myggen på godt og ondt. Nå som alle er så glade i dem er dette enda en grunn til å hate vampyrer, skinnende eller ei. Og skikkelseskiftende skapninger som synger sanger om ødelandet.

Min kjære fiktive venninne, altså ikke frøken T, gav opphav til diskusjon og trøst fra siden til den veldig voldelige. Alt i alt lot det til å gå bra, bare de nå får snakket ferdig.

Duftende menneskebrakte utblåsninger utenfor mitt vindu som siver inn sammen med rødkinnsøynene og kråkerynkene.

Italiensk svettetokt forårsaker nedfrysninger og fravær av vesenvarme. Sort bok skrevet i. Ingen sjel som den man smiler til. Genbestemt glede for blå øyne under fallende hvit hud med tent fyrstikk øverst. Ah, du pene, hvor kjeveknyttet må man være for å slippe opp og sammen gå hvor steder mangler ord og uttrykk samler seg mellom blodet og hårrot uten annen fellesnevner enn 70%?

Min egen, ja, meg selv, og et samhold uten sidestykke.

Utrolig hvor opphengt man kan bli i slike ting.

Ah, gledeslatter fra de små!