fredag 25. juli 2008

Samme prosedyre som natten førut.

Forskjellen er at jeg gjør mer denne natten, pluss at jeg har med egen PC. Det hjelper, merker jeg. Godt med personlig tastatur som responderer hyggelig på mine fingre.

Kort oppsummering av dag. Stått opp sent og ble vekket av en melding. Dratt opp til Nøklevann en time etter den brå oppvåkningen, fikk spankulert på steiner og vadet i vann. Bade ble det også gjort mye av. Dvs hele fire ganger på seks timer. Og det er mer enn det jeg plasket i vannet på ferien min! En lang svømmetur ble det også til. Både masasje og svømming på to dager. En skulle nesten tro jeg hadde blitt medlem av sunnhetens tjeneste. Men det har jeg altså ikke enda.
Enda, altså.
Uansett. Jeg fikk beveget mitt legeme og mine muskler til treningens fornøyelse. Så det skulle ikke være et problem. Ikke enda. Nei, tvert om, jeg føler meg sprekere og mer ungdommelig enn jeg har gjort på lenge. Ryggen verker ikke heller. Ikke en gang litt.
Videre, men bort fra hendelsesforløpet jeg nå har gitt en kort beskrivelse av. Tid for å leke seg på nett.

torsdag 24. juli 2008

Nattevakt på Bristol

Som alle andre unge menn i arbeidstøy er jeg nødt til å gjøre det som tøyet krever - å ha det på mens jeg arbeider. Heldigvis for meg er det snakk om bukser med press i, dressjakke, hvit skjorte og mørkt slips. Kan en mann som elsker å kle seg pent være mer fornøyd? Tror ikke det nei.

Nevnte jeg at klokken er 01.23 på natten da jeg kastet et blikk på tidsmåleren? Joda, jeg har drømt, bokstavelig talt, om det å være nattevakt. Hvorfor? En får være oppe midt på sorteste tiden av døgnet og likevel få betalt for det. Kan det hende at slik en faktor gjør seg gjeldende ovenfor min gode stemning? Ytterst sannsynlig, ytterst sannsynlig.

Fascinerende hvordan ting kan endre seg, fascinerende hvordan det aldri viser seg å være slik du forutsa det skulle bli. Planlagte hendelser vil ikke forløpe seg slik de ble tiltenk. Ikke alltid. noe som forklarerer hvorfor jeg står her midt på natten og taster et meget sent (eller meget tidlig) blogginnlegg. Likeså er det en henvisning til min situasjon: Jeg har to valg. Det ene eller det andre. Ingen av delene er rett, ingen av delene er galt. Ergo må jeg bare gå for det minste av to onder. Logikk og sunn fornuft var noe jeg skulle holde meg borte fra, sa horoskopet mitt. Men hvem bryr seg om slike ting uansett? Ikke jeg, i alle fall, selv om jeg kunne kjenne meg igjen i det.

Uansett. Torskerogn er ikke det som faller oftest fra himmelen, og skjøre stører er ikke i evighetssjøen på torsdag. God natt og god morgen, min lille. Glad i deg.

mandag 21. juli 2008

Don’t “cookie” me, Freud. Pants up!

Jeg våkner opp og føler meg dårlig, så jeg trekker for gardinene igjen etter å ha laget med frokost. Så setter jeg meg foran PC’en.
Jeg er ikke dårlig-dårlig, bare føler meg ikke bra. Også vil jeg helst ikke tenke på hva det er som gjør meg om til triste øyne.

Om du noen gang finner noe av det du betrakter som perfekt, hva er sannsynligheten for at det vil vare? Det kan være en perfekt hårdag, den perfekte daten, den perfekte leiligheten, det perfekte kveldslyset, den perfekte filmen, det perfekte måltidet, det perfekte paret sko, den perfekte dag,, den perfekte kjolen, den perfekte kombinasjon, den perfekte sjokoladen, den perfekte partneren. Det kommer aldri til å vare. Uansett hvor perfekt det er, så vil det alltid være en ende på det. Perfekt er ikke noe vi kan ha, det er noe vi opplever. Perfekt er en illusjon. Perfekt… Vel, perfekt er for godt til å være sant.

Jeg kommer nok aldri til å bli Mr. Big. Og Mr. Bigshot tror jeg det er best jeg ikke er. Kanskje like godt også. Mr. Mini, det er nok mer meg. Ikke det at det betyr noe, det betyr som regel aldri noe, det gjør faktisk ikke det, men jeg nevner det for det.

En dag vil noen komme inn døren og finne meg krøllet opp i sofakrokstolen min med en laptop foran meg mens en eller annen dum sang får meg til å virke enda mer nedfor enn det jeg allerede er. Jeg kommer til å være shabby, ha gardinene for og virke full. Dette er et meget reelt scenario, og det kan gjerne ta sted i morgen. Så om du noen gang banker på døren min og finner meg i denne posisjonen, da vet du hva du må gjøre. Da har du muligheten til å redde mer enn bare dagen.

Jeg er ærlig. Ja, jeg er det. Jeg er en ærlig løgner. Jeg lyver, men ikke for å unngå smertelig ærlighet. Det er jeg dessverre alt for god på. Dessverre. For det er lite jeg har som kan gjøre det bedre. Når det kommer til andre har jeg begynt å endre meg atter en gang. Og denne gangen liker jeg ikke forandringen. Den bare er der, den skjer, men jeg ser ikke noe godt i det.

Lovesick

Det betyr å være syk av kjærlighet. Men er det negativt eller positivt?

Jeg føler meg kjærlighetssyk akkurat nå. Strengt tatt burde jeg snakke med noen om dette, men jeg får det likesom ikke helt til. Det er lørdag og jeg har ingen andre planer for intimitet enn et møte med vaskemaskinen og kassadamen på nærmeste matvarebutikk. Men det er en god ting, er det ikke? At jeg er rede for å bli forpliktet, mener jeg. At jeg vet hva jeg trenger. Litt romantikk, litt kjærlighet, en jeg kan si ”jeg elsker deg” til nede fra gaten hvor hun lener seg ut vinduet i andre eller tredje etasje… Okei, jeg er kanskje ute på tynn is her nå, merker jeg. Det er ikke det å være sammen, det er å ikke være ensom også. Det er ikke sex, det er kjærlighet. Romantikk, en jeg kan gjøre ting for, en jeg kan stelle med, tulle med, le sammen med, klemme og kysse og si ”jeg elsker deg”, det er edelstener i øynene på jenta som svarer meg. Okei, okei, jeg flytter til Trondheim om en måned. Et hvert forhold her nede kan aldri nå den gløden jeg så lidenskapelig lengter etter på så kort tid. Kanskje jaktmarkene er bedre nord?

Okei, drit i jaktmarkene nordpå, for det ser ut som jeg går ut mot de evige nå. Savn og snufs og triste hendelser hele veien fra en serie du egentlig ikke viste du likte så mye til det å være trist alene, både rent fysisk og symbolsk. Av og til skulle jeg ønske jeg var del av en venninnegjeng som sto hverandre nært, og dette er ikke bare fordi jeg ser hvor godt Carrie, Charlotte, Miranda og Samantha har det. Dette er meg som ønsker å ha en jeg kan ringe til og bare si ”kom over” som faktisk gjør det. Spørsmålet er; om jeg hadde en slik venn, ville jeg ringt? Kan man virkelig være så gode venner at en ikke får skyldfølelse av å rette oppmerksomheten mot seg selv når det trengs?

Get it to York.
Go to New York. Det er nesten mer sannsynlig å gjennomføre enn et lykkelig forhold, og minst like realistisk. I det minste er krever det bare gjennomførelse fra min side. Ergo kan jeg klare det helt selv, alene, uten å måtte stole på noen andre for å få det til å bli realitet. Da har jeg mer tro på det fremfor noe som krever et samarbeid med en annen person. Du kan så sjelden stole på andre personer, og hvor sjelden jeg kan stole på meg selv. Vite fullstendig hva det er jeg gjør. Kan man noen gang gjøre det? Vil det ikke alltid være usikkerhet, en mulighet for at en tar feil, dog en liten en sådan?

Irske sanger kan være enten groteske og bloddryppende eller pripne og religiøse. Eller begge deler, for den saks skyld. Irske sanger er koselige, synes nå jeg. Fine melodier, god stemning, lette å like og danse/bevege seg til, trampe til, slå hendene sammen i fint (og fullt) lag. Irsk musikk får meg som oftest i bedre humør. Tøyvask gjør som oftest ikke det, men den stille morgenen hvor en går og bretter klesplagg i takt med din egen rytme før frokosten (kanskje på tide med den også?)

Kirken var ikke åpen i dag. Søndag, og det ser ut som de holder på med å pusse den opp. Jeg regner med at kirkegjengerne har fått beskjed en uke i forveien, noe jeg gikk glipp av da jeg var i en betraktelig mindre og betraktelig mindre hyggelig kirke. Risør kirke, det var. Dårlig prest var det også. Ergo fikk jeg ikke gått til gudstjeneste denne uken. Hadde muligheten til å skrifte lørdag, men jeg gikk ikke inn. Jeg kjenner ikke ritualet. Derfor burde jeg kanskje ikke kaste meg inn i det. Jeg gjorde det i alle fall ikke. Og der gikk min eneste mulighet til åndelighet i et gudshus, selv om jeg ikke viste det på den tiden. Synd, men sant. Synd, men slik er livet.
Ce la vi.

C'est la vie, som det egentlig heter da.

Daisies. Blomster. Sorte blomster. Sorte blomster med hvite hoder på en eng av grønt. Vind som rufser dem i håret og får kappene deres til å blafre. Fiolinmusikk som soundtrack. Soundtrack of your mind. Do you hear me calling?

fredag 18. juli 2008

Ny assossiasjon på ordet "lykke"!

Joda, det stemmer! "Lykke" er ikke lenger lillesøstra til eksen min som ble født mens vi var sammen, nå er "lykke" også dette:
å ha en sub!
Detaljer legger jeg ikke ut på nettet, så alt jeg sier er at jeg har en ny assossiasjon på ordet "lykke".
Vil du vite mer? Ring meg!

Privatlivets fred kan være både skemmende, smart og særdeles supert. å trenge inn på dette stedet og frariste det svar; det kan aldri være lurt. en vet ikke hvilke skader og ødeleggelser man kan og har gjort før det er for sent.
Derfor, siden jeg ikke har tilatelse til å vidreføre informasjonen jeg sitter på, avslutter jeg tema for denne gang før jeg røper noe.

Avis. Avis er den klassiske blekka av papir, nyheter og trykksverte. Avis er også en trylleformel i Harry Potter (magikunnskaper og tryllestav er obligatorisk i et hvert forsøk).

Okei. Jeg fører dette inn på jobben. Hvorfor? Fordi jeg har stått tidlig opp, gått på jobben, spist tidlig lunsj, gjort mitt på jobben, blitt sendt tidlig hjem to timer tidligere, kommet tilbake til jobben etter seks timer for å jobbe mer. Ikke helt av fri vilje, det er ikke min idè, men jeg var ikke den som sa nei da jeg ble spurt heller... Skyldig?
Ja, dommer. Skyldig.

Siktelsen mot Julius' lommetørkle fant aldri sted: Annklageren ble frikjent.

mandag 14. juli 2008

Alle kvinner har en indre mann og alle menn har en indre kvinne.

Jo, jeg er seriøs. Etter å ha sett tre sesonger av Sex and the City kan jeg tro hva som helst når det kommer til en av delene i tittelen. Det maskuline og feminine finnes i oss begge uavhengi kjønn og alder. Tid og mote kan variere hva som er en god blanding, en liten blanding eller total not. Uansett hva tiden og moten velger å fortelle oss, om jenter skal være jenter og gutter skal være gutter, om gutter kan være jentete og jenter guttete, om vi kan være androgene i klesstil, holdning, språk og sex, eller om det er et absolutt neinei å gjøre så. Hm, tricky, veldig tricky. Hva jenter gjør og ikke gjør har egentlig like lite for meg som hva gutter gjør og ikke gjør. Er det et tegn på at jeg kan bevege meg langs begge sidene av gjerde og ikke stabilisere meg i noen av leirene? Svarer til min forventing siden jeg ikke klarer å slå meg tilfreds med noe over lengre tid, men er besatt av forandringen uansett hvor slitsomt det er. Er jeg en av dem som ikke klarer å finne noe eller noen som vil gjøre livet mitt til noe annet enn en Carrieblogg? Vanskelig spørsmål. Og enda vanskeligere når du må føre diskusjonen med deg selv.

Rettelse, dette er ikke en Carrieblogg. Hvordan jeg vet det? Ganske enkelt fordi hun skriver om sex, og jeg skriver om hvordan det er å være meg. Damen gjør dumme ting mot andre menn, mens jeg bare gjør dumme ting. Damen kan varemerker, noe jeg er grønn på. Damen har og snakker om sex. Jeg snakker vesentlig mindre om det enn jeg har det disse dager, selv om sex alltid kan være et tema blant dem jeg stoler på. Vel, enkelte detaljer vil ingen egentlig vite.
Til felles har vi jentevenner, vi lunsjer, vi bor i byen, begge skriver på hver sin laptop, og handlingen tar sted i dette århundret til en forandring.
Til ulikhet har vi såpass mye at jeg ikke vil gå inn på det en gang, men heller kaster meg tilbake til serien. Denne gangen er det ”all or nothing/alt eller ingenting” som står på programmet.

Kan du forestille deg New York? New York, New York, New York… New York! I can.

Min ulv, min ulv, hvor har du dratt, min ulv?

“Even a man who is pure in heart,
and says his prayers by night,
can become a wolf when the wolfbane blooms,
and the autumn moon is bright.”
Slik forteller i alle fall verset.

Som liten har jeg alltid likt å drømme meg bort, enten det var i skogen med hunden eller alene i sengen om natten. Jeg drømte om monstre og ville dyr, jeg drømte om helter og sverd, jeg drømte om pistoler og pirater, jeg drømte om alt som ikke fantes i denne verden til en liten gutt. Likevel var det ekte for meg, uansett hva andre vil ha meg til å tro. Jeg dro ut på eventyr, jaktet ville menn og drager, krysset elver og endeløse skoger, red på hester og ulver, sloss med bjørner og tallløse fiender, kom hjem med sår på knærne og hull i tøyet. Kort sagt gikk det for seg når jeg dro ut i fantasiens land. Ett av de trekkene jeg nå husker best, var at det sjelden var noen med meg, enten fra fantasi eller virkelighet. Jeg var alltid alene når jeg forsvant inn i den verden der alt dette var reelt. Et ridedyr, men ikke et tenkende vesen til følgesvenn. Bare jeg og mine våpen, et sverd eller gevær, alt ettersom hva jeg forestilte meg av tidsperiode. Om det var indianer eller cowboy som sto mitt hjerte nærmest kan jeg ikke huske, men jeg liker å tro at jeg var begge deler like mye, selv om minnene som cowboy er lettere å oppdrive for meg nå mens jeg skriver dette. Likevel, det er noe jeg alltid må ha hatt i disse lekene jeg lekte alene for meg selv. Og nå vil jeg be deg om ikke å gjette eller få bilder i hodet.

Fredag. 10.20. 11/7. Se nedover.

Hvorfor er det slik at ”amen” raskt blir ”no pain”? Er det grunnen min for å gå i kirken? At det demper smerten? Er det virkelig så lett? Sangen heter ikke noen av delene en gang. Men kan det være en sannhet i det? Er jeg virkelig den som ønsker et avbrekk, om enn hvor misplassert, et pusterom fra smerten? Finner jeg dette ved å gå i kirken? Noe er det som trekker meg dit. Men hva? Det er i alle fall ikke guddommen deres. Men noe lokker meg dit. Noe. Men hva? Kanskje det er det lille rommet, den lille pausen, den lille, bitte lille lyden av mobilen som vekker noe mer enn den åndelige smerten jeg bærer på. Melankoli. Men hvorfor? Hvorfor blir det bedre av å dra til et fellesskap jeg ikke finner meg delaktig i? Ingen andre vet at jeg ikke tror. Bare Marit, men hun synes det var bra at jeg foreslo besøket og ville ha henne med meg. Hun tror. Hun tror på noe jeg ikke kan tro på. Hun tror, og vil ha meg til en trygg havn. Det kan hende jeg besøker den, ankrer opp der for en stund, men jeg vil alltids dra ut igjen. Ut mot havet, ut på det ukjente, ut der smerten kan drive deg til forlis. No pain. No pain. No pain. Jeg er en twenty something, ung, relativt uerfaren på ganske mye. Men på noen områder er jeg voksen av erfaringer, enkelte kjøpt dyrere enn andre. Prisen har jeg kunnet betale til slutt. Ikke spør meg om det er verd det. For å være ærlig vet jeg ikke om noe av det har vært verd det.

I hodet mitt er det søndag. Søndag, langt fra venner, lite å finne på, bakre del av lyset som gir etter, en kino bestående av to saler, saler, salene i evighet, salene hos rytterne, de ridende, hestene på torden, ridende over himmelen i rytmen alle kjenner, bundet nede på jorden, ingen annen lykke enn å se opp, se opp på himmelen, ha en strøm av tanker, la en strøm av tanker vekke deg, vekke deg fra illusjonen og søvn, sove uten noe rundt halsen som trykker deg ned, tenke uten å snakke, leve, leve, gi opp, fortsette ut løpet til du snubler, falle, bli tatt imot, aldri bli tatt imot og ende opp i grusen, se forspranget endre seg til det verre, falle bak, falle ut, løpe inn i slaget uten våpen og håpe på å stoppe det, velge side, ruste seg for kamp, la sjøen skylle over deg, finne nøkkelen, hindre slaget, salg av slaget, selge slaget til noen andre, no pain, ingen leve, ingen lever, ingen lykke, ingen latter, ingen latte, ingen symmetri, ingen mattematikk, ingen som er der, ingen som er der for deg, ingen smerte, ingen som kan hente deg opp til der du hører hjemme, ingen hammer, intet svelg, ingen snarlig besøk av guder, ingenting, tingeling, no pain, no gain, no pain, bare musikk, bare luft, ingen vannspeiling, ingen dur, bare moll, møll, ingen vesker i skapet, velskapt, ingen uten, bare trøtt, ingen ting, ikke viktig, la meg være i fred. No pain. No pain. No pain.
No gain.

Hold hendene høyt. Høyt. Høyt opp mot skyene. Og hold dem der.
Hold dem over sjøen. Ikke la deg svelge. Hold dem over sjøen. Ikke la deg lokke. Hold dem der. Og be om tilgivelse.


Noen ganger er det virkelig best med adjø.

fredag 11. juli 2008

Shadow Of The Day (sangen er fremført av Linkin Park, albumet heter Minutes To Midnight) 10/7 22.09

Alle mennesker lever i sitt eget lille univers. I dette universet finnes det forskjellige sfærer. Eksempel, du har jobb, sexliv, familie, slekt, sekt, venner, bestevenner, spesielle relasjoner til ulike personer, interesser, musikk (skal absolutt ikke undervurderes da dens makt og variasjon er ENORM!!!), små øyeblikk en deler med seg selv og andre. Intet menneske kan ha alle disse sfærene helt like. Tvert imot, sannsynligheten teller faktisk til fordel for ulikheter innen hvert vårt lille univers. For meg er det en behagelig tanke.
I mitt lille univers eksisterer bare jeg. Andre beveger seg inn og ut av det, men bare jeg er konstant. Vel, selve jeg’et endrer seg avhengi situasjonen, men det er fortsatt det samme jeg’et. Håper jeg. Tror jeg. Kanskje.

Av alle de som kjenner meg bedre enn overfladisk kan bare noen nikke når jeg sier at jeg misliker å ta avgjørelser. Vel, jeg gjorde det i det minste en stund. Okei, mesteparten av livet mitt, da. Greit, greit, jeg liker det fortsatt ikke, er du fornøyd nå?! Poenget er, at selv om jeg ikke finner verken ansvar og/eller avgjørelser spesielt forlokkende, har jeg i det siste begynt å påta meg begge. Å stå for en begrunnelse eller valg har jeg fortsatt til gode med det nye personlighetstrekket, og det er jeg bare glad for. For alt jeg vet er det for tidlig å vite noe som helst. Men det jeg vet, det er at det er en pakke som ligger og venter på meg. En pakke med ansvar.

M står midt i havgapet. Lar bølgende bruse over seg. Rett ut mot sjøen står han. Armene utstrukket. Det blåser. M står og tar imot bølge på bølge. Kjenner kraften i hver enkelt av dem. Noen av dem slår han med så styrke at han nesten må gi etter og følge dem inn mot land. Men han faller ikke. Gang på gang kommer de. Kneet til M blør, men han merker det ikke. Merker det like lite som at vannet er kaldt. Alt som betyr noe er kampen. Kampen mot havet. Hvor lenge M står der vet han ikke. Men han vet at havet vil vinne til sist.

En finner så mange gullkorn i Sex and the City...

“Don’t talk now. BAD to talk now.” Big.
“It’s so not fair. All the good ones are straight, even the gay ones.” Strandford.
Der. Endelig hadde jeg frigjort meg fra (navn). Jeg var fri, men jeg følte ingen glede ved det. (tekstet oversettelse fra hovedpersonen)
”Er det fyren fra boklanseringen?” ”Jepp.” ”*sukk* Jeg må virkelig begynne å lese igjen.”
A pluss B er lik X. Hva er X? Eks pluss vennskap er lik Cosmopolitan pluss whisky. ”Cosmopolitan pluss whisky er lik vennskap med en eks.” Carrie.

Hei. Er dere fortsatt i Sørenga? 00.15 5/7

Det er så stusselig å få meldinger som bare består av ett eneste ord. Meldinger som består utelukkende av ord som ”Greit”, ”OK”, ”Jada”, ”Hei”, ”Ops”, ”Awsome”, ”Care”, ”Takker”, ”Takk”, ”Snart”, ”*navn*”, ”*stedsnavn*”, ”Hva” ”Har”, ”Hvem”, ”Hæ?”, ”Sorry”, ”Seff”, ”Syk”, ”Kvalm”, ”Spyr”, ”Sender”, ”Heftig”, ”Sent”,, ”Ja”, ”Spør”, ”Skal”, ”Planlagt”, ”Seriøst”, ”Kommer?”, ”Dratt”, ”Vil”, ”Ingenting”, ”Bankers”, ”*bokstav*”, ”*tall*”, ”Månefisk”, ”*gjøremål*”, ”Kanskje”, ”Muligens”, ”Ser”, ”Sett”, ”Trøtt”, ”Ring”, ”Sånn” og ”Sees” er SMS’er jeg klarer meg uten i alle fall, med eller uten spørsmålstegn, utropstegn, punktum eller ingenting bak. Vel, kanskje et par av dem eller flere er greie å ha i innboksen sin, men ikke særlig mye mer. Kommer grusomt an på situasjonen. Legg merke til at jeg ikke lister opp verken ”Ja” eller ”Nei” da disse er såpass vesentlig og strengt tatt trengs da de er helt forståelige og som oftest helt nødvendige å få avklart.

De snakker om å avslutte Facebook. Det håper jeg virkelig ikke de gjør. For uansett hvor allment det er, så er den praktiske nytten vidunderlig fordi (nesten) samtlige er der, siden er totalt vanedannende og når først undertegnede kom meg inn på det, så burde det søren meg få fortsette med å leve lenger!
Rip Facebook gir liksom ikke en helt god klang heller…

Even less er kveldens sang.
Kveldens band er Porcupine Tree.
Nattens status er våken.
Kveldens viktigste hendelse har bestått av to ting: Søvn og sletting av meldinger på mobil (det var et spørsmål om plassmangel).
Maskinens status er snart ferdigladet.

Hva jeg skal ha skrevet i elegante bokstaver ved min begravelse… kl 23.09 3/7 – kl 02.49 4/7

Goodbye cruel world
I’m leaving you today
Goodbye
Goodbye
Goodbye
Goodbye all you people
There’s nothing you can say
To make me change
My mind
Goodbye


Nevnte jeg at verdens undergang kan være både vakker og oppløftende? Særlig når det gjelder en filmproduksjon og heltene klarer å redde menneskeheten likevel, til tross for kraftige tap. Okei, det er midt på natten, det kan ha noe med saken å gjøre. Jada, jeg er helt idiot som ser på film på en tid av døgnet hvor jeg skal stå opp. Kan fortsatt rekke et par timer…

Lost in space.

Ooops… Glad jeg kan være glad og gal samtidig, selv om tastaturet leker FUCK YOU med meg. Hadde jeg ant hva som kunne være morsomt og ironisk av kransekaketoppen ville samtlige andre skoggledd så granskauen ramlet sammen og ble til løv på bjørkebakken. Ergo ville det ta tid å finne ut av. Max tid til undertegnets wake-up-call; 2 h 38 min. Nighty night. Bite, little bedbugs. Bite. Bite me hard…

17.29 1/7 - Hjerter 10.

Siden Hassel Hvitveis er hjerterknekt er det en tittel jeg ikke kan gå etter, så da tar en det som er nest best. Hjerter ti. Sølv.
Sølvtenner. Ikke slik som Humlesnurr sin, men tenner av sølv. Tenner til å bite med. Edelmetaller er bløte, så en kan ikke bite hardt. Og husk at menneskehalser er så skjøre fra før av… He he he…

mandag 7. juli 2008

Fuck

Jeg har opplevd en ny fascinasjon for dette ordet. Jeg liker det. Også passer det til enhver sammenheng. Ikke? Nevn èn anledning hvor du ikke kan bruke ordet fuck.

Bare å gi opp.

Også klinger det så bra. Har du ikke tatt ordet før i din munn er dette tiden. Si det høyt. Si det lavt. Hvisk det. Skrik det ut så alle hører deg. Nyt det, la det rulle på tungen, slikke deg om leppene, sleng det ut så spyttet spruter, lengt etter det, oppdag betydninger av det du ikke forventet, smak, sug og lev det.

Du vet du er ute på noe sært når din mor ringer til en venninne og begynner samtalen med setningen "Hei, du glemte halsbåndet ditt" innenfor hørevidde. Selvsagt var det snakk om et hundehalsbånd til et liten firbeint vesen, men selve situasjonen gav meg en helt annen type vibber.

Vaniljemennesker er også klar over betydningen sub (de mener subwoofer).

Og regnet faller ned ute eller kommer inn på besøk gjennom stuevinduet ditt. Like behagelig begge deler, egentlig. Dog, det siste er ikke noe jeg fivillig vil oppleve igjen i den nærmeste fremtid uten å ha en drøss med tørre håndklær til rådighet.


Nevnte jeg at jeg drar sørover til enda mer regn? Joda, det er snakk om ferie. Mer innformasjon kommer sikkert senere. Gjør det ikke det, så synd for dere.

tirsdag 1. juli 2008

21.01 30/6 Når vi levende oppdager at vi kan klare å nå det faktiske mål som ikke eksisterer lenger og gråter som en følge av dette; det er først da..

Enkelte ting taler for seg selv. Eksempel - du vet du har tatt for mye fuktighet på leppene når små insekter blir hengende fast uten mulighet til å fortsette videre livsbevegelse. Du burde skjønne det når du finner frem dine svarteste klær og begir deg ut til trygge turiststrøk i byens offentlig grøntområde. Du vet det er for lenge siden sist når du klemmer stammen på et tre fem meter over bakken. Du ikke hva som kan skje når du bringer en illusjon av våpen med deg og menneskene rundt deg har fritt øyesyn til det som dingler langs hoften din.
God natt. Det tidligere min hilsen til drømmene. God natt. Nå sier jeg velkommen.

Mangel på kontroll. Mangel på kontinental frokost. Rom som snakker. Rom jeg lever i. Rom jeg har sovet i. God natt, og velkommen til meg. Seng? Det kan vi alltids fikse, eller hva, Drammens Tidene? Det kan jeg alltids ta hånd om, vet du. Ikke redd, ikke skulkende, ikke tingser. Trikser. Tannfilè a la biff bankekjøtt. Og syk gitar.

Toast. Toast. Cake.