mandag 14. juli 2008

Fredag. 10.20. 11/7. Se nedover.

Hvorfor er det slik at ”amen” raskt blir ”no pain”? Er det grunnen min for å gå i kirken? At det demper smerten? Er det virkelig så lett? Sangen heter ikke noen av delene en gang. Men kan det være en sannhet i det? Er jeg virkelig den som ønsker et avbrekk, om enn hvor misplassert, et pusterom fra smerten? Finner jeg dette ved å gå i kirken? Noe er det som trekker meg dit. Men hva? Det er i alle fall ikke guddommen deres. Men noe lokker meg dit. Noe. Men hva? Kanskje det er det lille rommet, den lille pausen, den lille, bitte lille lyden av mobilen som vekker noe mer enn den åndelige smerten jeg bærer på. Melankoli. Men hvorfor? Hvorfor blir det bedre av å dra til et fellesskap jeg ikke finner meg delaktig i? Ingen andre vet at jeg ikke tror. Bare Marit, men hun synes det var bra at jeg foreslo besøket og ville ha henne med meg. Hun tror. Hun tror på noe jeg ikke kan tro på. Hun tror, og vil ha meg til en trygg havn. Det kan hende jeg besøker den, ankrer opp der for en stund, men jeg vil alltids dra ut igjen. Ut mot havet, ut på det ukjente, ut der smerten kan drive deg til forlis. No pain. No pain. No pain. Jeg er en twenty something, ung, relativt uerfaren på ganske mye. Men på noen områder er jeg voksen av erfaringer, enkelte kjøpt dyrere enn andre. Prisen har jeg kunnet betale til slutt. Ikke spør meg om det er verd det. For å være ærlig vet jeg ikke om noe av det har vært verd det.

I hodet mitt er det søndag. Søndag, langt fra venner, lite å finne på, bakre del av lyset som gir etter, en kino bestående av to saler, saler, salene i evighet, salene hos rytterne, de ridende, hestene på torden, ridende over himmelen i rytmen alle kjenner, bundet nede på jorden, ingen annen lykke enn å se opp, se opp på himmelen, ha en strøm av tanker, la en strøm av tanker vekke deg, vekke deg fra illusjonen og søvn, sove uten noe rundt halsen som trykker deg ned, tenke uten å snakke, leve, leve, gi opp, fortsette ut løpet til du snubler, falle, bli tatt imot, aldri bli tatt imot og ende opp i grusen, se forspranget endre seg til det verre, falle bak, falle ut, løpe inn i slaget uten våpen og håpe på å stoppe det, velge side, ruste seg for kamp, la sjøen skylle over deg, finne nøkkelen, hindre slaget, salg av slaget, selge slaget til noen andre, no pain, ingen leve, ingen lever, ingen lykke, ingen latter, ingen latte, ingen symmetri, ingen mattematikk, ingen som er der, ingen som er der for deg, ingen smerte, ingen som kan hente deg opp til der du hører hjemme, ingen hammer, intet svelg, ingen snarlig besøk av guder, ingenting, tingeling, no pain, no gain, no pain, bare musikk, bare luft, ingen vannspeiling, ingen dur, bare moll, møll, ingen vesker i skapet, velskapt, ingen uten, bare trøtt, ingen ting, ikke viktig, la meg være i fred. No pain. No pain. No pain.
No gain.

Hold hendene høyt. Høyt. Høyt opp mot skyene. Og hold dem der.
Hold dem over sjøen. Ikke la deg svelge. Hold dem over sjøen. Ikke la deg lokke. Hold dem der. Og be om tilgivelse.


Noen ganger er det virkelig best med adjø.

Ingen kommentarer: