Noen ganger bor jeg med luft. Dette er en av de gangene.

Av og til mistenker jeg Marit for å underbevisst sabotere for seg selv. På en eller annen måte klarer hun å skyve det som er godt fra seg og bli stående igjen alene. Likevel søker hun ikke ondskapen i ensomheten. Nei, hun har mer raffinerte metoder fremfor ondskap.

At en god venninne fyller år er alltid en god grunn til feiring. Så lørdag skal jeg stille opp til sushi med magen tom og anledningsklærne på. Gave? Joda, som den hobbiten jeg (ikke) er, stiller undertegnede med presang. Marius ble 21 i dag (23/4). Vi lykkeønsker både han og Shakespeare.

Hva er godhet? Er det å respektere andre når de har en dårlig dag? Er det å ta hensyn til de kan være skikkelig jævelig mot? Er det å ikke sparke for å få en reaksjon?
Jeg får ikke lenger skyldfølelse når Marit forlater meg, for jeg vet at det ikke lenger er min feil at hun drar. Ei er det heller mitt sted å komme krypende/løpende etter henne. Kanskje hun fortsatt forventer seg den hunden hun en gang hadde i meg. Hva vet vel jeg om min samboers følelsesliv og tankespinn, jeg kan ikke annet enn å følge mine egne hjernebølger og analysere situasjonen så godt jeg kan. Jeg er mann, det er et faktum, så min evne til analyse er noget mangelfull. I følge HENNE og moderne forskning, som jeg forleden ikke tror på. Også Kim som skal sove over i natt… *sukker og rister på hodet*

Tilbake til det som er blitt av leilighet og felleseie av boareal.
På en måte fungerte det som sin hensikt; Jeg ble kvitt Marit fra systemet mitt, langsomt og nøye, slik jeg ville det. Trist for henne at vi ikke kan dra før om tre måneder ca. Synd for meg som må bo med luft.

Luft. Enten så er hun her fysisk, eller så er hun ikke her åndelig. Lite stor forandring uansett, siden hun ikke er til stede. Ja ja, tap av en bestevenn er også en erfaring.

Vet du hva jeg ser? Vet du hva jeg ser når jeg lukker øynene og glemmer? Jeg ser en strand med hav. Jeg ser en sol midt på himmelen. Jeg ser, jeg kjenner, jeg føler. Alt dette er med øynene åpne. Lukker jeg dem, forsvinner jeg. Det er ikke tiden for å forsvinne riktig enda.