Reaksjoner etter Strømbrudd

Okei, la meg starte med å repitere det som faktisk hendte mellom kl 12.14 og kl 12.48 søndags morgen den 24. oktober.

Kendra får et illebefinnende, og som den gode broren jeg utgir meg for å være stikker jeg selvfølgelig rett til legen. Denne kommer så fort som mulig med hele legetasken drassende. Det er nå problemene starter. Doktoren strekker frem en sprøyte med noe skummelt i og setter den mot strupen til Kendra før han skriker til meg "Hent Lizzie, hent Lizzie!". På meg virker det ikke som det beste tidspunktet å argumentere mot en såpass tydelig forstyrret person, så jeg springer ut for å hente Lizzie uten å ane hvorfor. Lizzie vekkes og blir dratt ut av sengen før hun i halvsøvne følger med meg. Da jeg åpner døren ser hun hele tablået fremfor seg og rygger bakover. I frykt for hva legen kunne komme til å gjøre om jeg ikke etterkom hans befaling slår jeg Lizzie ned og sleper henne med meg inn. Halvt i øyekroken observerer jeg at Rachel og Palmer-søsknene har sett meg gjøre dette. Doktoren kaster seg over Lizzie med skapell og kutter strupen hennes med ett eneste hugg. Både forferdet og med redselv i blikket ser vi at han snur seg mot oss og gliser. Med felles innsats klarer Kendra og jeg å overmanne legen og binde han fast. Dessverre vil ikke dette se særlig bra ut for oss da ting kan mistolkes, så vi bestemmer oss for å rømme fra byen. Kendra og jeg hopper ut av vinduet og er på vei opp mot legens bil hvis nøkler befinner seg i Kendras veske da David Palmer roper stopp. Han trekker frem en pistol og beordrer Rachel til å sjekke huset. Det er ingen tid for lange forklaringer, så jeg trekker en kniv for å forsvare meg da Chrystal Palmer beveger seg stadig nærmere meg med mord i blikket. Så glemmer David at han har en pistol og går løs på meg. I kampens hete må noe ha gått galt, for med ett ligger David blødende på bakken. Chrystal er hysterisk, og da jeg forsøker å roe henne ned blir hun helt bananas. Med ett er også Chrystal nede for telling etter et lite kutt i halsregionen fordi man ikke kan holdes ansvarlig for å holde styr på en skarp gjenstand i den ene hånden og ei gal jente i den andre. Uansett, vi står der, Kendra og jeg, og skjønner at dette også kan misforståes. Av frykt for å bli utsatt for justismord tar vi beina på nakken og rømmer til skogs, all tanke på fornuft lagt bak oss.