Morgenstund

I dag var det tåke ute da jeg våknet. Jeg kunne så vidt høre skudd og eksplosjoner i ytterkanten. Kråkene var nærmere. Tørt og kaldt, men det varer aldri. Selv om vinteren er slagene varme.

Flammene fortærer trevirket inne. Glad veden virker som den skal. Ullgenser og det ekstra paret med sokker gjør ikke nytte for seg alene. Selv stemningen er kald på en dag som denne.

I går vandret jeg gjennom den mørke dalen og klatret den bratte bakken for å komme meg dit jeg er nå. Glad jeg slipper å gjøre det i dag. Men det må jeg vel uansett, kjenner jeg meg selv rett.

Alt er som gjennom et tynt slør av hvitt. Langt borte, utydelig, nesten drømmelig. Det uroer meg litt. Skremmer meg selv om jeg fortsetter slik. Kanskje på tide å stoppe nå.

Vi mennesker har vel alltids flere forsvarsverk, har vi ikke?