torsdag 17. juli 2014

Slaves, Cotton and Arrogance - etterpåtanker, minner og bilder

La meg starte med å si at det verken fra arrangørene eller min side var planen at Andrew T. Wingfield skulle bli den store styggen på laiven (nest etter Brigarderen, selvsagt). Det sagt, så var han en arrogant, slesk drittsekk. Først da laiven var ferdig innså jeg han var psykopat, noe jeg ikke hadde kunnet ta stilling til mens spillet pågikk. "Gratulerer, mamma, din sønn kan spille psykopat."

Før laiven var min store panikk å få orden på kostyme. Sånn i ettertid, så er jeg egentlig litt fornøyd med hvordan jakten på klær førte meg til sluttsproduktet. På bildene er det dessverre bare dagsanntrekket jeg har på meg (siviliserte mennesker skifter da selvsagt før middag), men til gjengjeld er det dette også antrekket jeg brukte hver dag.

- Andrew Tailor Wingfield (under debrief)
- familiebilde uten Emmeline, del en

- familiebilde uten Emmeline, del to 
- brødrene Wingfield med kone og forlovede
- svirbrødrene Francis og Andrew
- Andrew og Lucy
- Andrew og slaven Ahira (som han kalte negressen med det ville navnet)
- den mystiske hodeskallen på Andrews rom (bakgrunnshistorie følger senere i innlegget)
- laivslutt

For min del har det vært en ganske så ensom og hardtarbeidende laiv. Det at over halvparten av rollene hater deg og aktivt går inn for å motarbeider deg gjør noe med en som person, både som rolle og spiller.

Jeg tror ikke jeg hadde så mange allierte eller behagelige rollerelasjoner på SCA. La meg se om jeg kan liste opp noen av dem, så kan du lese for deg selv (merk, ikke skrevet i noen som helst rekkefølge annet enn hukommelse og tilfeldigheter):
- tante Olivia Cromwell, verdens beste svigermor
- tante Sally June og Thomas Cromwell, en kilde til glede, smerte, fantastisk dansing (bare med tante Sally June, selvsagt) og de eneste Cromwell'ene Andrew så på som en del av Wingfield-klikken
- Ahira, slaven Andrew daglig lekte med (ikke seksuelt: Andrew så på slaver som dyr og det å ha seg med et sånt vesen var noe han holdt seg for god til) hvis relasjon ble tilfeldig skapt rett før laiven mens vi ventet på bussen
- Francis Stanwood, hans beste venn, bror i hor og svir, vennskapelig konkurrent og juridiske beskyttelse
- Lucy Anne Kent, en tidligere seksuelt hendelse og flørt
- far Jackson Wingfield, både blind og godtroende ovenfor sin eldste sønn som satte seg selv høyere enn sin far
- stemor Emmeline Wingfield, venninne frem til han slo sin kone offentlig på besøk hos Cromwell
- Victoria Wingfield, ulykkelig kone siden giftemålet for litt over to år siden, koneplageremnet, distansert, skyld i deres barns død (under fødselen), Andrews håp og fasadeholder
- Ezekiel, Andrews lille negerhund og "skjulte" snushare blant slavene som etter kort tid ikke lenger kom med informasjon til Andrew
- onkel Bill Cromwell, intellektuell motstande og en av de få som var verdig Andrews respekt
- brigarder Cromwell, hvis støtte gjorde Andrew forhatt av så å si alle andre på laiven
- bror Alexander James Wingfield, den uambesiøse dritten som skulle arve familieplantasjen før førstefødte Andrew (med 14 år)
- tyven Virgina Reed, lillebrors forlovende og nr. 1 på Andrews svartliste lenge før tyveriet av boken

Siden jeg ikke har samtlige spilleres godkjennelse, så linker jeg ikke til bilder av dem. Sorry.

Noen hendelser jeg synes det er greit å nevne:
- Scenen på bilblioteket der vi diskuterer Kent-plantasjens fremtid. Stor takk til Thomas som gikk i mot sin egen bror og slekt for å argumentere heftig for vår side - etter det så Andrew på deg som en Wingfield.
- Dansingen. Jeg som spiller er ikke særlig entusiastisk i forhold til dans, men Andrew trengte noe han kunne glede seg til og være glad i. Beklager for alle skjørt og tær jeg tråkket på.
- Knockoutscenen ved treet med Alexander James. Masse spill skapt for alle i ettertid (slik jeg har forstått det) og en nydelig fortsettelse på Andrews rom, først en oppriktig og ektefølt samtale med Francis, etterfulgt av en hjertelig scene med Lucy (både in- og off-laiv).
- Alle gangene Andrew kom uanmledt inn på kjøkkenet og slavene skvatt livredde til alle kanter.
- Den nattelige badeturen. Andrew som vekker en tilfeldig slave midt på natten for at hun skulle holde håndkle og klærne hans mens han er ute og svømmer.
- Spasserturene med Victoria. De var med på å forme Andrew, både på godt og ondt.
- Alle stundene alene med Ahira på Andrews værelse. Disse daglige hendelsene var noe både rolle og spiller gledet seg til og som rent off var med å å holde meg gående.
- Samtalene om hodeskallen. Først spurte Jackson om hva dette var for noe, så Emmeline. Andrews svar: en scenerekvisit fra et stykke (Hamlet) han og Victoria hadde sett i Richmond før de første gang delte rom på Cromwell. Helt uskyldig og en intern spør ekteparet i mellom, selvsagt.
- Sjakkspillet med Jackson. Dette var første gang på laiven (og ganske langt uti også) Andrew brukte ordet "far".
- Doktorens ordre. Andrew var blokkadebryter og smulget inn både det ene og det andre til stor personlig profitt. Da doktoren kom til han med en liste over "nødvendig" krigsutstyr leste Andrew gjennom saken, blunket to ganger før han så opp på doktoren og spurte nonchalant om han (doktoren) vil ha samtlige gjenstander på listen fordoblet i antall og om han skal legge ved en eske sigarer. Baktanke, sa du? Neeei, virkelig?
- Samtalene med onkel Bill i bilbioteket. Jeg har sjelden opplevd lignene politisk spill.
- All åpenlys flørting med Lucy og tante Sally June. En gentleman fokuserer da tross alt på damene først - dere gjorde samtlige komplimenter og gester verd det og vel så det.
- Lunsjen ved brigarder Cromwells side. Andrew satt stiv som en pinne og ytret knappe to setninger under hele måltidet.
- Opplesning av Jacksons testamentet. Vi (Jackson selv, hans kone Emmeline, hans sønner Andrew og Alexander, Andrews kone Victoria, Alexanders forlovende Virginia og advokat Francis Stanwood) er samlet på bilioteket. Først får Andrew masse ros og skryt (jeg tror samtlige bet tennene sammen for å ikke le av Jacksons replikk om Andrew og Victorias lykkelige ekteskap) og mindre skryt om Alexanders ambisjoner og lignende. Testamentet leses og Wingfieldplantasjen går til Alexander for at han skal ha noe å falle tilbake på. Dette er selvsagt helt horribelt - Andrews rett som førstefødt forbigås og... Vent nå litt. Jackson vil SPLITTE Wingfield og gi Andrew hestene, plantasjens sjel?! Kan dette faktisk bli verre?!
Etter at testamentet er ferdig er det stille en liten stund for Andrew lener seg frem: "Hva med familieformuen?" Denne skulle han heldigvis ende opp med. Likevel, Andrew nekter å ta imot sin del av arven på Wingfield (alle hestene skulle selges til militæret uansett) - Wingfieldplantasjen skulle bestå. Nydelig isfrontscene mellom Andrew og Alexander etterpå der lillebror blir informert om dette i Jacksons nærvær.
- Marinen. Denne ble skapt for å dra Andrews far vekk fra felten på hans stemors ønske og for økonomisk vinning. Helt tilfeldig, men det skapte enda større forstyrrelse når skriveboken til Andrew kom på avveie og det var "militære hemmeligheter" og "potensiellt høyforæderi" - alt sammen for å få boken raskere tilbake.

Jeg er helt sikker på at det er masse andre saker som kan og burde nevnes, men nå må jeg sende en epost til arrangørene vedrørende den potensielle oppfølgeren neste år. Ah, ideer!

Forresten, hvis du ikke fikk det med deg, så er altså Andrews dagbok mulig å lese her.

Ingen kommentarer: