tirsdag 5. august 2014

To skritt bak og ett til venstre.

Om det å forsvinne sørover:
Farvel, Meresti. Velkommen, Prinsesseværelse.

I de dager før min reise tok til på ny, tilbrakte jeg nesten en uke i hovedstaden. Min hensikt var å si adjø, på gjensyn og farvel. Av de mange jeg ønsket å møte, prate med og klemme var det flere. Avtaleboken ble så alt for fort full: skyggedanseren, Disneyprinsessen, min førsteoffiser, SCA-deltakere, navngiver, den fantastiske skapningen, Minx, Rytterinnen, alle sammen som isbiter i et glass med vann. Dagene gikk så alt for fort. Men for at et vennskap skal bestå... Sukk.
Jeg kommer til savne dere. Alle sammen.

...

Onsdag var vask, dusj og laivpils; fascinerende mennesker, hyggelige mennesker, kjente mennesker og nye mennesker.

Torsdag var det wok på kjøkkenet til skyggedanseren og Disneyprinsessen før navngiver lot kvelden ta oss to på et tak. Henrevet fulgte jeg, henrevet ble jeg fulgt, henrevet overga vi oss til hverandre i det som både er nytt, skremmende og mer fantastisk enn mine ord noen gang kan beskrive. Å sitte her å skrive om det er nok til å bringe frem klumper i halsen og hurtigere blunking hos meg. Jeg er ikke en gang det minste lei for det heller!

Fredagen introduserte jeg Rytterinnen til et sted jeg har gått til i syv år. Sammen gikk vi smilende inn i solnedgangen.

Lørdagen ble tilbrakt i fortiden. To år og seksti-ni år siden, for å være kryptisk. En tur blant sort/hvitt-bilder, håndskrevne brev, gamle, hatefulle avisutdrag og lave barnevogner. Alt i alt et mørkt og lukket kapittel som fortjener å diskuteres, reflekteres rundt og opplyses om.
Vi var fire.
Etter en sterk opplevelse dro tre av oss videre til et stort, åpent museumsområde som verken førsteoffiseren min eller jeg hadde vært tidligere. Fantastisk sted. Gode samtaler.

Søndag tuslet Minx og undertegnede rundt langs steder vi kanskje ikke var helt velkommen til, men sommer og turistsessong overstyrer slikt i denne sammenhengen. Et fire måneder gammelt lån ble også tilbakelevert.

Mandag var en perfekt avsluttning på det som har vært en hovedstadsferieopplevelse.

... 

Hele helgen har jeg vært under press. Selvpålagt, variert og melankolsk press. På et tidspunkt vurderte jeg å hive mobilen ut av vinduet. Men jeg gjorde det ikke denne gangen heller.
Siste trøst, siste sjanse, siste dans.
Siste press. For nå.

På et annet hotel i Bergen satt jeg en gang for nesten åtte år siden ved et åpent vindu og så ut. Erfaringsmessig tilsier det at jeg har endret meg siden den tid. Dette er samtidig sant og en løgn.
Mad and sane, lost and found.

“And he who wields white, wild magic gold is a paradox
For he is everything and nothing
Hero and fool
Potent, helpless
And with one word of truth or treachery
He will save or damn the earth
Because he is mad and sane
Cold and passionate
Lost and found” 


...

Noen av de andre der ute er nok smartere enn meg. Større og sterkere også. Men ingen av dem vil elske deg slik som jeg gjør.

Ingen kommentarer: