Navngiver

Det er merkelig å ha skrevet flere dager sammenhengende her. Kan hende det er en gledelig forrandring. Personlig ønsker jeg ikke at det skal bli et krav at det dukker opp dagelige ord fra min side - det har jeg verken tid eller kapasitet til. Det har jeg vært ganske så klar og ærlig om tidligere også: jeg skriver dette for meg selv og ingen andre. Vel, nesten.

Som tittelen påpeker, så er dette en tittel. Nei, det er ikke en tittel jeg bruker selv, men ja, det er en tittel jeg har gitt. Og ikke bare til dette innlegget heller. Bak denne tittelen skjuler det seg en person. En person jeg foretrekker å holde skjult her, både av min og nevnte vedkommendes egne grunner. En person jeg uten å gå i for mange detaljer skal fortsette å skrive om nå.

Vi traff hverandre rent tilfeldig. Vårt første møte tok sted på en buss, du er deg og jeg er meg, et kjapt blikk og nikk som sa at ja, vi har begge lest rollene våre og burde kanskje ha snakket sammen tidligere, men nå er det litt for sent. Jaja, vi får ta det i spill.
Og i spill tok vi det.

Etter laivslutt var det en annen og andre som la meget beslag på min tid. Kvelden ble full av historier, latter og stemning. Sent gikk folk til sengs og jeg må innrømme, jeg var en av dem.
Dagen etter var det nedrigging, pakking og vasking av lokalet. Men når det var tid for oss begge, tilbrakte jeg stadig mer av mitt fokus og min oppmerksomhet rettet mot navngiver. Ah, navngiver. Det var før tittelen ble gitt og en busstur ved hverandres side, et hode i et fang, en afterlaiv hvor så mangt og mange skulle rekkes, sannheter fortalt og et vennskap dannet.

Det er nå en uke siden vi traff hverandre utenom laivsammenhengen. En uke og en evighet siden. Navngiver hadde allerede fått sin tittel da, skjønt vi hadde hatt kommunikasjon gående allerede.
En park ble besøkt. Et tak ble sittet på. Løfter ble holdt. Mer enn vennskap ble lagt til grunn.
Og så, fire dager senere, et nytt møte, både tidligere og lengere enn det før. Et møte litt utenom det vanlige, men navngiver og undertegnede har aldri vært normale i forhold til hverandre. Hvis vår måte å forholde seg til hverandre hadde vært normalen, så hadde det selvsagt vært en veldig annerledes verden - en intens, god og behagelig verden. Hva vi er vet vi best selv. Men det er intet behov for å beskrive det, forklare det. Vi er hva vi er. Og det gjør meg lykkelig.

...

Den 13. juli var da jeg forsto og navngiver fikk sin tittel. Tillatelse ble innvilget.
Og så, i frykt for å fremstå som pompøs: All ære til navngiver.