Å skrive er som oftest en ensom prosess.

Å fortelle er ikke nødvendigvis det. Som forteller har du gjerne noen å forholde deg til. Når du skriver har du også noen å forholde deg til. Forskjeller og ulikheter mellom de to kan diskuteres en annen gang. Nå er det noe annet jeg ønsker å fortelle.

For noen dager siden opplevde jeg noe jeg vil si var uhyggelig. Hva det var kan jeg ikke forklare, siden jeg selv ikke helt vet hva det var, men jeg kan beskrive hva det var som hendte.

Tidligere denne uken har jeg opplevd redsel.

Det hele startet for lenge siden - gradvis, men ikke økende. Jeg hørte lyder av andre personer i huset og reagerte negativt på dette. Jeg ble urolig hvis det var for stille og måtte kikke meg rundt fra tid til annen. Det at jeg bor under bakken og at det av og til dukker opp insekter på veggene mine kan ha noe med saken å gjøre, men det er nok ikke utelukkende derfor. Særlig om nettene når jeg har kommet hjem fra jobb og satt meg ned for å slappe av - å gire ned før en går til sengs er det nok flere enn meg som gjør.

Så, en kveld for ikke så lenge siden, innså jeg med ett at zombiene kom for å ta meg.

Det var helt logisk, helt forståelig og helt troverdig at dette hendte. Apokalypsen hadde hendt og jeg hadde bare ikke fått det med meg. Jeg kunne ikke ha bena på gulvet i frykt for at de kunne bli grepet. Jeg måtte ha lyset på for å kunne se etter bevegelser i rommet. Jeg låste døren. Jeg satt oppe og ventet til det ble lyst ute så jeg kunne legge meg. Det skal nevnes at jeg fortsatt var redd og at det langt fra var noe jeg har lyst til å gjenta igjen, men jeg klarte det. Jeg sovnet.

Mens jeg satt oppe fikk jeg behov for å brått se meg om, hurtig og uten forbredelser. Dette var for å overraske de, dem eller det som snek seg innpå meg. Selvfølgelig fant jeg aldri noen, men det hindret meg ikke i å måtte gjøre det samme om igjen. Og om igjen. Og om igjen.

Jeg husker ikke om det var neste dag eller to dager senere da det samme hendte igjen. Jeg var på jobb og nærmet meg slutten av skiftet mitt da en av de jeg bor sammen med prøvde å ringe meg. Siden jeg var på vakt, kunne jeg ikke svare, bare observere at han ringte meg hele tre ganger. Dette er en person jeg ytterst sjelden telefonerer med, så jeg tolket dette i verste mening - noe var på ferde hjemme og han ville advare meg. Dessverre hjalp ikke dette meg i å vite hva det var jeg skulle forbrede meg på å møte når jeg kom hjem. En kvalme la seg i den nederste delen av magen min og forble der til jeg gikk av vakt. Jeg trasket oppover bakken langs bilveien med denne gruende følelsen av at noe var galt - noen eller noe ventet på meg når jeg kom frem. Det var så ille at jeg ringte en jeg visste var våken på dette tidspunktet ca ti minutter før jeg ankom huset for å snakke om noe annet i et forsøk på å koble av. Det hjalp også, til en viss grad.

Jeg kom til gaten der jeg svinger av. Det er den samme gaten huset mitt ligger i. På vei mot meg kom det en politibil. Dette var nok til å få redselen til å blusse opp igjen - de hadde selvsagt vært hjemme hos meg, det var dette han jeg bor sammen med ville advare meg om, politiet ville ha tak i meg, og nå hadde de noen som ventet på meg når jeg kom hjem. Jeg kan ikke si at jeg kaldsvettet, men det kan hende at det ikke var så langt unna.

Så kom jeg hjem. Jeg låste meg inn. Ingen spor av noen som ventet på meg. Ingenting utenom det normale. Likevel kunne jeg ikke kaste av meg denne følelsen av frykt, at noe var galt, at noen var ute etter meg. Jeg ville bare flykte. Vekk, bort, langt vekk fra alt det som fikk meg til å føle denne angsten.

Tiden gikk og klokken ble tre. Frem til den tid hadde det ikke vært like ille som sist gang, men ubehagelig nok i seg selv. Jeg skrev ned en melding og ba om hjelp før jeg sendte den til en jeg håpet kunne hjelpe. Det hjalp nok til at jeg kunne legge meg.

Av og til hjelper det å skrive. Du ender med å sette ord på følelser og forklare hva som har hendt så andre kan forstå. Jeg vet ikke hva du synes om denne fortellingen. For å være ærlig bryr jeg meg egentlig ikke heller. Det var ikke hensikten min å dele den med deg, men du er velkommen til å mene noe om den. For når du skal fortelle noe, så lønner det seg å ha noen som kan høre på hva du har å si.

Jeg skriver, altså er jeg.

Star Trek - a short story

The forcefield around the cell made escape impossible. I was trapped.
All the other cells, it must have been six of them, were empty. So I waited. Whoever had brought me here would reveal themself in their own time.
The cave had decent air supply. Life support systems seemed to be working. Most of the prison had an old look, almost a feeling of long absence before used again. The original creators must have moved on, left this place behind untill rediscovered by my captivitors.
Then, suddenly, a voice. The door opens. The forcefield is party redirected to embrace my cell, but to form a corridor futher in as well. I walk out of the cell and continue down the corridor. I come to an armory filled with melee weapons: Swords, Bat'leths and Lirpas, mostly. Probably not the Klingons, then. Posible Orions.
I am told to pick up a weapon. I choose a sword before I proceed to the gate at the end of the corridor. It's closed. I prepare myself for whatever unknown on the other side.
The gate opens with a shrieking noice. I step through it...

...and find myself in an old fashioned arena. Huge and with massive weaponry among key points in the seating area. Walls to high for any humanoid to climb. Two other gates, one similar to the on I just passed through, the other older, rusted, like in an oversized fence. Remains of what I can only assume are fallen along the walls. Too many for my taste.
The voice over the speaker system tells me the tests are now begining. It sounds programed, detached.
They beam in several creatures. I'm lost in battle for a while.
Finaly the voice orders me to return to the cell. I have no other choice but to obey.
They allow me to keep the sword. I find it careless of them. Unusable on the metal bars or the forcefield, perhaps, but theoretical a way out. I can't do it. My ship needs me. My crew needs me. Anthi, Sila, Skan and the cute Bajorian I never can remember the name of needs me. Starfleet expects me to return. And I shall do so.
There is movement in the cell to my left. I spin around instantly, holding the sword out in front of me. The forcefield between the two cells are gone. A large shape rises in the dark, towering over me.
Then it speaks.
- Hello, Human.

- My name is Aso'gsah. I am Gorn.
The Gorn takes a step towards me. I raise the sword, almost on instinct.
- I mean you no harm, warmblood.
The Gorn spreads its hands and takes a step back. I do not lower the sword.
- How did you get here?
- I don't know.
Silence.
- You do not trust me.
- You're Gorn.
- And you are Human. A Starfleet Officer. Why should I trust you?
More silence. I refuse to be provoked into an argument with the overgrown reptilian. I can see it clearer now, my eyes have gotten used to the dark again. It's skin, or scales, have a yellow and greenish hue. Claws on both hands and feet. Barefooted. Almost twice my own hight. Fangs. A foridable foe. A fighter.
- I thought Gorns didn't used clothes.
The reptile smiled. Or did something with it's mouth to express what I hoped was a smile.
- We do. Sometimes. And please, call me Aso'gsah.
The smile widened into a grin. Most unsettling.

- You have not given your own name.
I didn't ansor, unsure if I should or not, then if I should use the cover name or my own. I decided to stay in character.
- Call me Mira. Everyone else does.
The Gorn made a slow nod. I finaly lower my sword. Let it think I belive it.
- All right, Aso...
- Aso'gsah.
- What?
- Aso is not Aso'gsah. In my tounge, it is not... polite... to shorten the name of another.
- Do you prefer to be called Gorn?
- Commander Mira, please. There is no reason not to be civil, even in this cage.
Bloody Gorn. How did it know I was wearing Commander-stripes? First the assumption I was with Starfleet, now my rank as well? Quickly I tried to remember if there was any connection about Gorn and telepathy. I come up empty.
- If you are ready to stop wondering if I can read your mind or not, I suggest we...
The voice over the speaker system interupted. The cell door opened. The Gorn's cell door, not mine.
The force field had changed. The Gorn stepped through.
- Do not worry, Commander Mira. I will return.

I was not worried. Not for him, anyway. I scanned the memory banks of my portable tricorder to little use: The Gorns had been absorbed into the Klingon Empire in 2404, but they were still allowed to rule their own home world. Rumors of rebels, nothing conclusive. First contact on Cestus III where James T. Kirk fought one and won. Known to have long racial memories, being very territorial and to carry grudges over several generations. Age spawn currently unknown.  Highly intelligent. Reproduction unknown, but with multiple theories on the subject. Death rate by Gorn bite 47,63% unless treated within two hours, 62,85% within three. 21,79% chance of survival if attached.
Darn! I shut it down and hid the tricorder in a buttoned pocket. Aso’gsah was toying with me. One way or the other, I had to trust him. For now.
The door to the arena opened with the same shriek as before. It gives me a few seconds warning. The Gorn is returning to his cell. I see that he too is permitted to keep his weapon – a bat’leth. A Klingon weapon. But did that mean that he fought Klingons with it to “uphold the Klingon honor” or that he had been trained by Klingons to use it on the Empire’s enemies? Like Aso’gsah needed an additional deadly item in his already impressive, natural arsenal: Fangs, claws, poisonous bite, superior strength to most humanoids, long reach, sharp instincts, a coldblooded conscious – why not give him a spikey tail and the ability to breath fire during the next “upgrade”? No, wait, that would probably not work with his already racial trait of underwater breathing and surviving skills.
- You were quick.
- It was not difficult.
Bloody Gorn.
Aso’gsah placed the bat’leth careful in a corner and sat down, well within easy reach of it.
- So what do we do now?
- We rest.
Aso’gsah closed his eyes. His breathing slowed down. Did Gorns sleep or did they shut down, much like a Vulcan trance? Well, I wasn’t going to ask him.
- Be prepared, Commander Mira.
- For what?
- Our escape.
Almost on cue the lights dimmed. It was enough to give anyone goose bumps. And I was already having a bad day.

Hadde jeg hatt et bedre språkøre, hadde jeg lært meg klingonsk.

Yepp, det hadde jeg gjort. Men, hvis jeg hadde hatt flere liv, hadde jeg også gjort mange andre ting. Lært meg Romulan, for eksempel. Perfeksjonert en fascinerende form for ferdighet ikke mange andre hadde kunnet. Koblet meg opp så jeg kunne brukt en livstid på, vel, det jeg ville, egentlig*. Under forutsetning at jeg kan ha samme kropp, hukommelse og lignende i mitt neste liv. Omtrent som i the Commonwealth Saga.
Likevel, "Hab SoSlI' Quch" har sin sjarm, har det ikke?

*Som om du ikke har gjettet det allerede.

Star Trek, part three

Part Two.

Captains log, additional entry.
On the way to search an unexplored area in the Delta Vanis Cluster, we are now under attack by several ships of unknown orign.

Captains log, Stardate 2409,32.
After the successfull battle at a metior field in the Delta Volanis Cluster, I have been reassigned to a Nova class craft Science Vessel, the USS Oribaza. I have made an offer to the entire crew: if there is anyone who want to leave the USS Hamilton, I'd be happy to welcome them onboard my new ship if there was a spot open for them. 67% of the crew accepted my offer. However, the Oribaza have need of a much lesser crew than the Hamilton, and despite the size differences, not everyone who applied for transfer got assigned to my command. I was able to make room for the rest on the USS Celeste with a promise of a job on my ship as soon as any available positions opens up.
Lieutenant Anthi have joined me on the ship's maiden voyage and is pleased to be able to continue to serve as my First Officer. I hope this may this prove to be a better mission than the last.

---

Captains log, additional entry.
After a True Way attack, I have watched the destruction of the advanced warning satellite Aello, along with with several of my crew on it. What was suposed to be a simple repair job ended with the death of Chief Engineering Officer Jhryn Jhahl. We pursued the enemy ships and made sure that none of them escaped.
Yet there it is little or no comfort in the thought that he and the rest of the team was revenged.

Catains log, additional entry.
First Officer Anthi have been emotionally compromised and is relieved of duty untill futher notice. The USS Oribaza now lack both a First Officer and a Chief Engineering Officer.
Morale is low. We are setting course for the Sol System.

Diary.
The loss of a great friend and coworker takes it's toll on both Anthi and my self. I'm thinking of giving all hands shore leave, Officers included. We just need to go home, first.

Star Trek - the blog. Part Two.

Part One.

Acting Captain log, additional entry.
After the accident, we transported Captain Sovngarde and the rest of the survivors to the Sick Bay. The Chief Medical Officer had grim hopes and expressed his sincere fear to me after one crewman had an incident and startet to develop curiously sympthoms. The USS Hamilton is, as of this moment, under quarantine.

Captain Mobeus' log, stardate 2378,5.
Captain Sovngarde died tonight. Murdered. Along with the late mr. Reid. I have ordered Lieutenant Skjor to handle the investigation.

Captains log.
We have lost all possible contact with Starfleet. Chief Specialist Natasja Volkova have sealed the bridge from the rest of the ship. Until reinforcements arrives, we must fight the Borg alone.

Captains log.
Last entry.
We have been hailed by what we think is another Starfleet vessel. Help is on the way. And we need it desperately.

---

Acting Captain Reid's log, stardate 2409,3.
First entry.
The USS Hamilton has been reclaimed by Starfleet personel. Whatever enemy who captured the ship have been long gone since the slaughter. All what is left here are the dead. Yet there is still a foul precence of danger onboard. I rallied my team and took back most of the ship. Tactical Officer Anthi have just secured the brigde. As the highest ranking Officer left alive, I am now Commanding Officer aswell as acting Captain.

Captains log.
I, Cathrine Miranda Reid, have been promoted to Captain of the USS Hamilton by Admiral Quinn. As my First Officer, I have selected Tactical Officer Anthi. Together we shall set out to the end of the universe and bring back knowledge from strange, new worlds. This ship have a purpose again.


Dr. Reid's diary.
I never wanted to be Captain. Never. I was happy with my research and the company of my music. Yet, here I am, almost field promoted to what most of the crew calls a cursed ship. One of my few comforts is that Anthi is here with me and sharing my discomfort. The USS Hamilton is not a happy ship, that's for sure. I have little of argument against the rumors. This is, after all, the ship where my father was killed.
First stop; Andoria, followed by a trip to the Memory Alpha.

Følelsesmessig blottstilt

Tidligere når jeg var trist hørte jeg på Guns'N'Roses. Det hjalp, på en måte. Jeg dukket ned i følelsen, lot den komme til overflaten, omfavnet den.

Lot den leve i meg, lot den oppsluke alt annet, lot den brenne i meg.

Så, etter en stund, ble det bedre igjen. Ikke nødvendigvis helt bra, men bedre enn jeg hadde vært før jeg trykket på Play. For de som kjenner meg, virkelig har kjent meg, vet at Guns'N'Roses er en stor, rød varsellampe, akkompagnert med en høy, ulende sirene. Det krever tiltak og det krever tiltak NÅ.

Det er kanskje to, muligens tre, jeg har sagt dette til tidligere. Nå hører jeg på Linkin Park, men jeg vet ikke om det er et faresignal. Jeg tror det er mer for å dempe smerten. En slags bedøvelse, om du vil. En bedøvelse som hjelper. For nå. Men når jeg skrur av maskinen og går til et annet sted, så stopper det.

Jeg ønsker meg et bedre sted nå. Et deilig sted.

Lest litt om BPD. Nå har jeg to mennesker jeg forstår bedre; både den som sendte meg materialet i utgangspunktet og en av de smarteste personene jeg noen gang har vært så heldig å kjenne:
En sann Asura.

Og jeg er følelsesmessig påvirket. Blottstilt.

Måtte vi alle leve lenge nok og vel.

Save me

Dagen skygge henger over meg. Bare nattens lys gir meg fred. Klassisk kontrast, selvsagt. Hvordan kan en natt lyse? La meg først starte med å forklare dagens skygge. Dagen er som oftest full av sollys, noe som gjør at ting, personer og hendelser fremstår som klarere og skarpere i synet vårt. Likevel, hvis du vender en lyskilde mot et objekt, vil dette objektet kaste en skygge. Hvis vinkelen til lyskilden endres, endres skyggen også. Poenget er at skyggen eksisterer. Slik er naturloven.
Ved fravær av lys svekkes øyesyn. Ting, personer og hendelser blir uklare. Det er som om det har senket seg et romantisk mysterium over det hele. Våre resterende sanser blir mer benyttet og kan fremstå som sterkere mens synet svekkes. Slik er det alltid hvis en sans dempes, en må stole mer på de andre.
Mørket, liksom natten, har en egen for for lys. Et dunklere lys som ikke er like lett å få øye på. En må merke seg dette lyset uten særlig hjelp av øynene, for først da kan en være obs på nattens og mørkets lys.
Det er lettere å holde ting skjult om natten. Både fordi de fleste sover om natten og at der er vanskeligere å bruke øynene i fravær av lys. Likevel føler jeg meg bedre i dette lyset enn i skyggen. Kanskje fordi jeg har hemmeligheter jeg ønsker å holde skjult. Kanskje jeg er innstillt på en annen døgnrytme. Kanskje det er fordi jeg ikke er så glad i mennesker for tiden.
Kanskje det er mange grunner til at jeg finner nattens lys lettere å leve i enn dagens skygge. For på meg virker det i alle fall slik nå.
Dolkedronningen hadde rett hele tiden. Det bare tok en stund før jeg oppdaget det.

Frem til neste måne, full eller halv, får håpet holde. Selv om det føles som det er lenge siden jeg har hatt noe håp nå. Jeg får vel dele kong Vinters frykt for en stund fremover.

En dag for mental kaffe. Gårsdagen, altså.

Hei. Jeg tenkte det var uforpliktende nok til å starte med. Hei. Å, der sa jeg det igjen. Det var ikke meningen.

I dag er det en dag hvor jeg mentalt trenger kaffe. Hvorfor? Jeg er trøtt. Konklusjon: jeg trenger kaffe for å våkne. Og i følge SatW drikker nemlig nordmenn masse kaffe, så da burde jeg prøve meg på det jeg også. Og siden virkelig kaffe gjør meg trøtt, så tar jeg det mentalt istedenfor. Logisk, ikke sant?

Hvorfor jeg er trøtt? Å, jeg har ikke sovet så mye som jeg skulle. Eller, jeg har sovet, men sovemønsteret mitt er ikke tilpasset arbeidstidene mine nå for tiden. Så for å holde meg våken trenger jeg mental kaffe.

En stund senere og jeg merker at jeg ikke trenger mental kaffe lenger. Spørsmålet er da som følger, fungerte det eller ikke? Og benyttet jeg meg av mental kaffe? Har dette egentlig noe med saken å gjøre i det hele tatt? I utgangspunktet nei, men det gjør vel ikke så mye.

Jeg er egentlig ganske lett slik å ha med å gjøre. Dette er til tross for at trøttheten kommer og går i løpet av timene. Tror jeg. Dessuten er det snart fullmåne, og det får søvnmønsteret mitt til å være så på tvers av standardisert døgnrytme at jeg skulle tro jeg var varulv. Hurra.

Jeg er seriøst trøtt nå. Klarer knapt å holde øynene åpne. Sitter og vingler på krakken. Kveler gjesp etter gjesp. Snart seng. Gleder meg. Må bare ikke sovne på bussen.

Kom nå også på hvorfor jeg liker fremtiden – konseptet hypersøvn. Nei, det er ikke en søvn som er kort som du får mye ut av, men den lange, kanskje drømmeløse søvn som du sover mens du reiser mellom stjernene, langt der ute i det kalde og sorte som intet ord kan beskrive bedre enn Space.

"You know, like guns."

Min mysterinne er glad i det alfabetiske ord. Den metalliske pennen. Cleaveland. Kniv. Kniv på kjøtt. Kjøtt på kniven. Skjegg på kniven. Et skrikende kvinnesyn. En ensom monolitt kald under skyene og i elektrisk, dempet lys. Alt sammen under en hvit hund og en rød himmel i frakk. Matrixstil. Svømmende. Til øyen man ikke kan nå alene. Et bilde av noe som kom før. Et fortidspust gjennom en nypusset stank av forræderi. En drages husfrue. Londons Dublin.

Teens varme er din varme.

Kaffens varme er andres varme.

Bare vannets varme er min.

Min mysterinne bor utenfor Dødens By. En sjarmerende skapning, noe yngre enn meg selv, mellom tvillinghøydene: det vil si de to kontrastene. Hun er også den eneste andre som har samme fokus på et tema som står meg vesentlig nærme (vel, mer plantet dypt i røttene til mitt hjerte, hvis jeg skal være ærlig) og det å ha likesinnede rundt seg selv er en ypperlig måte å få bekreftet sine synspunkter på. Vi traff hverandre ut i fra en omgangskretsdefinisjon hun nekter å vedkjenne seg som medlem av (noe jeg har fått inntrykket at bare en annen person har gjort suksessfullt frem til nå) og har siden den gang oppgradert vår relasjon til å omfatte langt mer enn tilfeldighetene skulle tilsi. Ah, søte komplikasjoner som forvirrer og forverrer menneskelig kontaktinformasjon og mønstre. Over tid.

I våre hjerter og sinn, låst.

Voldsomme hjerter ender voldsomt.

Og vårt sinn er ikke vårt eget.

Min mysterinne har dratt meg med på en fremtidig sammenkomst hvor jeg mest sannsynlig skal være klovn i forkledning blant andre i rolleløse kostymer. Opplevelsen vil bli interessant, for å bruke et sjeldent skrevet ord.

En annen fascinerende sak er at undertegnede, sammen med personen hvis fysiske styrke er til en klassisk game-tank, prøvde i nesten en skoletime å få opp en låst dør. Faktisk. Dette er en dør som er sjelden åpen og som må ha en spesialnøkkel, men likevel. Til sist, takket være kraften til den som ikke er meg selv, fikk vi det til. Hvorfor nevner jeg dette? Enkelt. Situasjonen endte ikke med at vi fikk åpnet døren – den eskalerte til det punktet hvor vi måtte tilkalle assistanse fra en høyere oppe på næringskjeden. Vel, det var noe bak den låste døren som vi ikke fikk til å få gjort alene, derfor en kjapp telefon til kavaleriet som kom springene til unnsetning på apostlenes hester. Alltid morsomt med slike ting. I ettertid, selvfølgelig.

Sitatet? Å, det er Eliot Lefebvre. Tatt ut av sammenhengen, selvsagt. Ikke forventet at du skal lese det samme som meg.

Som lysglimt blant stjernene suser de

Små snuter blant stjernene

Som to små sjeler i en ekse

Laget av tann og tare og magesyre

Gjemt i mors glemte kjellertrapp

Der mørket mellom avstanden til lyset

Er elektrisk støv i verdensstøyen

Engelsk om morgenen

Eller irsk, om du vil. Det hjelper på et humør som er fylt med blod og fyll og faenskap. Kan ikke forstå helt hvorfor, men når et internasjonalt språk og klemmer hjelper deg gjennom dagen, så er det det som hjelper deg gjennom dagen. Ignorer det at alle tror det er fordi det er Valentinsdagen.

Tillat meg å presentere verdens nest beste. Dette er et individ jeg bare har kjent noen måneder, men som allerede er regnet som en venn. En god venn. En livslang venn. En venn som på et eller annet tidspunkt kommer til å være med på et verdensomspennende eventyr og en episk reise med et uoverkommelig mål hvor vi begge vender trygt hjem igjen etterpå når vi er ferdige med det som skal gjøres og gjøres er gjort. Hun er, som tittelen tilsier, verdens nest beste. Og jeg er glad for å ha henne i mitt liv, for det er en fin ting å fylle livet sitt med fine ting.

Følelser er egentlig en fantastisk ting.

Det var også alt jeg ville formidle. Følelser er egentlig en fantastisk ting. Tenk det, du. Takke seg til muligheten å ha følelser, for alternativet er langt verre.

A shout out

Jeg ønsker å tilegne dette innlegget til Dolkedronningen og min mor, to vidt forskjellige personer. Likevel, det er de to som har gitt meg rådet jeg har fulgt. Begge hadde det samme motivet også.

Jeg vet ikke om det kommer til å fungere. Jeg vet heller ikke om det vil virke. Jeg vet ikke hvor lenge jeg vil holde ut.
Det er så mye jeg ikke vet. Men jeg prøver. Og for det er jeg dem stor takk skyldig.

Av alle de usannsynlige kombinasjonene var dette en jeg ikke kunne se eller forvente meg.