Følelsesmessig blottstilt

Tidligere når jeg var trist hørte jeg på Guns'N'Roses. Det hjalp, på en måte. Jeg dukket ned i følelsen, lot den komme til overflaten, omfavnet den.

Lot den leve i meg, lot den oppsluke alt annet, lot den brenne i meg.

Så, etter en stund, ble det bedre igjen. Ikke nødvendigvis helt bra, men bedre enn jeg hadde vært før jeg trykket på Play. For de som kjenner meg, virkelig har kjent meg, vet at Guns'N'Roses er en stor, rød varsellampe, akkompagnert med en høy, ulende sirene. Det krever tiltak og det krever tiltak NÅ.

Det er kanskje to, muligens tre, jeg har sagt dette til tidligere. Nå hører jeg på Linkin Park, men jeg vet ikke om det er et faresignal. Jeg tror det er mer for å dempe smerten. En slags bedøvelse, om du vil. En bedøvelse som hjelper. For nå. Men når jeg skrur av maskinen og går til et annet sted, så stopper det.

Jeg ønsker meg et bedre sted nå. Et deilig sted.

Lest litt om BPD. Nå har jeg to mennesker jeg forstår bedre; både den som sendte meg materialet i utgangspunktet og en av de smarteste personene jeg noen gang har vært så heldig å kjenne:
En sann Asura.

Og jeg er følelsesmessig påvirket. Blottstilt.

Måtte vi alle leve lenge nok og vel.