Reaksjoner etter Strømbrudd

Okei, la meg starte med å repitere det som faktisk hendte mellom kl 12.14 og kl 12.48 søndags morgen den 24. oktober.

Kendra får et illebefinnende, og som den gode broren jeg utgir meg for å være stikker jeg selvfølgelig rett til legen. Denne kommer så fort som mulig med hele legetasken drassende. Det er nå problemene starter. Doktoren strekker frem en sprøyte med noe skummelt i og setter den mot strupen til Kendra før han skriker til meg "Hent Lizzie, hent Lizzie!". På meg virker det ikke som det beste tidspunktet å argumentere mot en såpass tydelig forstyrret person, så jeg springer ut for å hente Lizzie uten å ane hvorfor. Lizzie vekkes og blir dratt ut av sengen før hun i halvsøvne følger med meg. Da jeg åpner døren ser hun hele tablået fremfor seg og rygger bakover. I frykt for hva legen kunne komme til å gjøre om jeg ikke etterkom hans befaling slår jeg Lizzie ned og sleper henne med meg inn. Halvt i øyekroken observerer jeg at Rachel og Palmer-søsknene har sett meg gjøre dette. Doktoren kaster seg over Lizzie med skapell og kutter strupen hennes med ett eneste hugg. Både forferdet og med redselv i blikket ser vi at han snur seg mot oss og gliser. Med felles innsats klarer Kendra og jeg å overmanne legen og binde han fast. Dessverre vil ikke dette se særlig bra ut for oss da ting kan mistolkes, så vi bestemmer oss for å rømme fra byen. Kendra og jeg hopper ut av vinduet og er på vei opp mot legens bil hvis nøkler befinner seg i Kendras veske da David Palmer roper stopp. Han trekker frem en pistol og beordrer Rachel til å sjekke huset. Det er ingen tid for lange forklaringer, så jeg trekker en kniv for å forsvare meg da Chrystal Palmer beveger seg stadig nærmere meg med mord i blikket. Så glemmer David at han har en pistol og går løs på meg. I kampens hete må noe ha gått galt, for med ett ligger David blødende på bakken. Chrystal er hysterisk, og da jeg forsøker å roe henne ned blir hun helt bananas. Med ett er også Chrystal nede for telling etter et lite kutt i halsregionen fordi man ikke kan holdes ansvarlig for å holde styr på en skarp gjenstand i den ene hånden og ei gal jente i den andre. Uansett, vi står der, Kendra og jeg, og skjønner at dette også kan misforståes. Av frykt for å bli utsatt for justismord tar vi beina på nakken og rømmer til skogs, all tanke på fornuft lagt bak oss.

For what it's worth, you have my sympathy

Please allow me to introduce myself, I'm a man of wealth and taste. I've been around for a long, long year, stole many a man's soul and faith. And I was 'round when Jesus Christ had his moment of doubt and pain. Made damn sure that Pilate washed his hands and sealed his fate. Pleased to meet you, hope you guess my name. But what's puzzling you is the nature of my game. I stuck around St. Petersburg when I saw it was a time for a change. Killed the Czar and his ministers, Anastasia screamed in vain. I rode a tank, held a general's rank when the Blitzkrieg raged and the bodies stank. Pleased to meet you, hope you guess my name. Ah, what's puzzling you is the nature of my game. I watched with glee while your kings and queens fought for ten decades for the gods they made. I shouted out "Who killed the Kennedys?" when after all it was you and me. Let me please introduce myself, I'm a man of wealth and taste. And I laid traps for troubadours who get killed before they reached Bombay. Pleased to meet you, hope you guessed my name. But what's confusing you is just the nature of my game. Just as every cop is a criminal and all the sinners saints. As heads is tails just call me Lucifer 'cause I'm in need of some restraint. So if you meet me, have some courtesy, have some sympathy, have some taste. Use all your well-learned politesse or I'll lay your soul to waste. Pleased to meet you, hope you guessed my name. But what's puzzling you is the nature of my game. Tell me baby, what's my name? Tell me honey, can ya guess my name? Tell me baby, what's my name? I tell you one time, you're to blame. What's my name? Tell me, baby, what's my name? Tell me, sweetie, what's my name?

Den bekymredes bekjennelse

Jeg er redd.
Redd for å ikke våkne når jeg skal det og våkne når jeg ikke skal det.
Redd for å titte i speilet og se et vesen fra en annen verden stirre tilbake.
Redd for at uforutsibare hendelser vil finne sted.
Redd for mitt eget sinn og hva som befinner seg i det.
Redd for å la kroppen min forfalle.
Redd for at vinduet skal knuse og at noe kommer inn gjennom det.
Redd for det ugjenkjennelige.
Men mest av alt er jeg redd for det mørket som finnes i andre*.

Man kan lese seg til at frykt er en god ting. Uten frykt ville vi ikke tenkt gjennom ting to ganger før vi faktisk gjorde dem. En liten porsjon redsel er sunt å ha, omtrent som på samme linje som en dose respekt og et knippe med ydmykenhet. Frykt er noe av det som definerer oss som menneske.

Jeg er redd. Dette er ikke noe jeg skammer meg over å innrømme. Vi er alle redd for noe; hva vet vi best selv. Mareritt finnes av mangfoldige grunner og det er ingen som er så flinke til å bringe frem redsel som deg selv. Fire stykker som sitter i et stearinopplyst rom og forteller hverandre spøkelseshistorier mens mørket langsomt senker seg utenfor. Det oppstår en lyd. Denne lyden har en kilde, og for sin egen redsels skyld må personene finne årsaken til dette ukjente de hørte. Gruppen består av tre fra samme folkehøyskolehus og meg. Før vi har klart å lokalisere vårt mål kommer noen inn døren. Vedkommende blir ganske nervøs da vi reagerer som vi gjør: skremte og skrikende av en, mildt sagt, såpass hverdagslig hendelse. Men nå var heller ikke omstendighetene normale i denne situasjonen, var de vel?

Jeg er redd.
Dr. Reid sier det sjelden.
Rebecca/Newt forteller Ripley det på LV-426.
Musikken sier det.
Vi er alle redde.

Alt jeg sier er at frykt, redsel og skremt ikke nødvendigvis er av det onde. Det jeg sier er å ha for mye av den, er ikke særlig bra.

*Hvorfor jeg er livredd for andre mennesker? Du vet aldri hva som foregår i en annen persons hode eller hvilket mørke vedkommende bærer på. Dette sier jeg til tross for en relativt velutviklet fantasi og argumenter som "på seg selv kjenner man andre". For jeg har lært en ting her i livet. Du vet aldri, aldri hva andre levende skapninger kan finne på. Og den tanken skremmer meg langt inn i sjelen.

18 år gammel japansk jente

Hvorfor er det så sport oppstyr rundt konseptet 18 år gammel japansk jente? Kan forstå det, skjønne det, ønske det selv, men likevel! Et konsept samtlige fire kollegaer på vakt så å si samtidig takket ja til og smilte lurt av (vel, egentlig bare tre av dem da en foreslo det til å begynne med, med det har ingen ting med saken å gjøre). Greit, greit, om jeg ble tilbudt en 18 år gammel japansk jente ville jeg helt sikkert ikke sagt nei nå som jeg har fått tid til å tenke meg om, men at det var såpass stor oppstandelse og enighet rundt tema gjør meg nesten litt skremt, altså. Jeg er ikke vant til at folk er enige om ting og tang. Konflikter, ulikheter, hver sin lyst og alt sammen, ikke sant? En skulle knapt tro at ristet brød hadde blitt funnet opp på mine medarbeidere bak skranken. Nå, det er selvsagt omstendighetene til denne 18 år gamle japanske jenta som vil kunne være fornøyelige, smakfulle og underholdende, for det er mye som skal klaffe utenom fantasien. Kan fire ganske forskjellige mennesker ha en ganske lik fantasi? I så tilfelle er jeg fristet til å beskylde samfunnet. Det er samfunnet som er skyld i at folk i sort dresskode begynner å psykisk sikle og slikke seg rundt leppene, det er jeg nå helt logisk overbevist om. Derfor skal vi gjøre et forsøk. Kunne DU tenke deg en 18 år gammel japansk jente? Nå? Hm? Hørte ikke? Nei, det var nettopp det jeg tenkte meg. Slemt samfunn, slemt samfunn!

Om å få klemt fingrene sine til blods‏

Tja, hva kan jeg si? Det var en tanke ubehagelig med selve oppskrapingen var det jo, men etter som man var under observasjon av kunder kunne man ikke reagere på dette. Da jeg merket den dumpe dunkingen av det varme blodet som nå begynte å renne nedover hånden min var det min hensikt å holde dette skjult, noe jeg også håper jeg klarte da vedkommende ikke bemerket de røde stripene langs min venstre neve. Det som overrasker meg hver gang jeg er i kontakt med en er at kroppsvæsker holder kroppstemperatur. Logikk ville tilsi at man skulle se og forstå sammenhengen, men den unnslipper meg til stadighet, helt til neste gang jeg kommer borti en av dem igjen.

Plaster på tre fingre skaper ikke akkurat bevegelighet da jeg nå etter beste evne vil forsøke å holde skadede kroppsdel i så mye ro som mulig.

Jeg kan fortsatt føle leppene hennes.

Hun var ikke mistenksom, men hun skulle likevel ha pakket han inn i plastikk og etterlatt han i sjøen. Tenk, etter nærmere tolv timer og avtrykket på leppene hang fortsatt igjen. En kunne bli melankolsk av mindre.

Det er så mange som kunne nevnt noe som ville fått betydning senere om man bare ikke hadde holdt det mot dem. Er det vår menneskelighet vi retter som våpen for å beskytte oss fra de som ikke er oss?

Hun er ikke uslåelig; det er vitner til hennes forsvar. Kunne det være at hennes prøvelse hadde vært slått feil under angrepet? Hennes vitner vil dø av seg selv. Han er en fri mann nå.

Hva du gir er hva du får.
Du er en fri mann nå.
Men kan jeg stole på deg?

Kan du noen gang få det du ønsker deg?

Except for you and me

Blod i munnviken
Selvforskyldt
Kan ikke huske hvorfor

Et langt etterlengtet innlegg fra min side

Å, ja da. Å ja. Det er tydeligvis mer enn bare tastaturlyden til Mission Impossible som har dukket opp på arbeidsplassen siden jeg var der sist. Og jeg må si, jeg får meget gode assosiasjoner til Job 3:14 av slike myke tastetrykk. Hvorfor, spør du kanskje. Vel, jeg har mine grunner. Felix Felicis har helt sikkert skylden.

Dagens sitat: ”Gjennom hver nattkjøring vil Opera automatisk autorisere et større beløp hvis den opprinnelige autorisasjonen ikke dekker beløpene som har blitt postert på regningen i løpet av dagen.” SOP. Dette er sikkert gammelgresk for flere, men jeg skal prøve å forklare. Du sjekker inn på et hotell og de ber om et avtrykk av et kredittkort og om du allerede ikke har betalt for rommet er det mest sannsynlig at dette kreditkortet vil bli belastet ved utsjekk. Kredittkortet ditt blir autorisert for kr 500,- da du bare skal bli på hotellet for en natt og du har betalt for oppholdet på hotels.com allerede. La oss si at dette hotellet har en bar. Du bestemmer deg for å bli sittende litt i denne baren da den ser koselig ut og da du skal gå får du en regning på alle Soloene du har drukket. La oss nå si at denne regningen er større enn det beløpet som resepsjonisten tok som depositum da du sjekket inn. Hvis vi ser bort i fra det faktum at du neppe kommer til å drikke Solo for mer enn kr 500,- på en kveld, betyr dette at du har ”brukt opp” depositumet ditt. La oss si at om du så bestemmer deg for å betale for en film på rommet. Denne summen vil nå gå på en regning som allerede er oversteget kredittkortavtrykket ditt. Og det er her problemet kan dukke opp. Men ingen grunn til bekymring, for her kommer Opera deg til unnsetning. Som sitatet ovenfor prøver å forklare, vil beløpsgrensen øke over natten om du har oversteget denne. Er ikke dette helt fantastisk? Greit, mulig jeg får beholde min entusiasme alene for øyeblikket. Men du tro meg, det dette er definitivt en utvikling i riktig retning!

Som Sørlandschipsen sier – livet er fett.

For you I'd bleed myself dry
For you I'd bleed myself dry

Du tar ikke telefonen når jeg ringer til deg midt på natta

Det er greit det

Kanskje litt sent det

Grønt ark.

Har du vært i Napoli?

Fisk. Fisk som babler og lever av et annet fancy ord for hjernetankespinn.

Jeg har siden sist fått gleden. Ja, gleden av det å nyte viten av et ord og et konsept. Å føle det selv, kjenne det, å oppleve det. Ah, uvitenhet, denne dyne av behagelig barnesinn. Vil jeg noen gang sparke deg helt av?

Okei. Jeg er offisielt sur.

Du tilbringer en måned med fjorten, fjorten dager i strekk på arbeidet, deriblant kurs på dagtid med ytterst få timer til å vende om døgnet fra 11-7 og du får en lønning som ser ut som du har hatt ferie femti prosent av tiden siden sist utbetalingsdag? Er det rart jeg glefser over revne ark og knotete tastatur? Slike hendelser er så utrolig bra for verdien du føler du legger inn i firmaet! Og det er ikke mitt firma en gang heller.

Som om jeg ikke allerede var irritert nok da jeg dro av sted for å komme meg forbi køen til depotet og inn gjennom et jernteppe av en dør måtte selvsagt kontoret for maktmissbruk ha mer til meg i kveld. Gastronomiske gnomopprører av en himmelveisperring uten så mye som en paraplyfunksjonell prakteksemplarisk mappe av onde ord og løgnlystne tall!

Kvitt pulver. Revolver
En eim av bensin her
Du skimter silhuetter bak en blå gardin
De skjelver i lyset av stearin
Kom an inn

Her sitter eg på en plan
En plass i Tigerstaden
Du trur det ikkje før du får sjå det
Du kan bli den neste som går ut på båre
men det kommer an på et par små ting

Du gjer meg di hånd
Du kan få alt du ber om
Ti laken for alt
fem for pepper og fem for salt

Gje meg salt & pepper

Min plan har ligget på is
Min plan har sprukket
Det er rett før det kommer en eksplosjon
Eg beklager men det går ikkje
Eg har en revolusjon i min pose
men det kommer an på et par små ting

Og helt til sist går man på nett for å titter på noen bilder av kattunger og pandabarn… Vent nå litt, det der hører ikke ut som meg! Grrreit det, vettu. Her. Og her. Greit, her også, da. Så det så!

Toget har gått. Igjen.

Det gjør det alltid på denne tiden av året. For meg gikk det for tolv år siden. Kanskje best jeg ikke var om bord heller. Vel, en kan aldri vite, men jeg tror ikke det ville hjulpet meg noe særlig gjennom studiene å bære stav. Drep din arm, ri ut i dalen og sug månelyset av en stjerne.

Jeg ber deg, løp naken gjennom potetgullposen og etterlat deg spor i gresset blant sølvslangene. Ikke fordi det er pur underholdning, selv om det er en medvirkende faktor, men fordi du da må tolke de ulike betydningene og hensiktene med slik en oppgave. Sådan utfordring kunne jeg se Sjakalen gjennomføre glatt. Hva kan man si? Mannen er sjef.

Trafikk. Et ondt ord. Trafficking. En kan bli trist av mindre. Tragisk trist. Og det er ikke bare fordi jeg ikke er til salgs, men fordi verden består av mennesker. Jeg husker ikke hvem av dem som sa det, men menneskene er onde. Filosofer kan ha rett en gang i mellom. Tross alt er det jo forståelse av verden de bedriver.

Smør på brilleglassene vil ikke hjelpe mot solbrenthet. Ikke spør meg hvorfor, jeg har ikke prøvd. Noen ting er bare så åpenlyse at selv Severus stopper ved gjøken og gjør i bøtten.

Vel, jeg forsøkte, selv om serveren fortsatt er nede.

http://www.youtube.com/watch?v=0OBs6S1lW_Q&p=23ED5B29980EBB39&index=8

Kveldens utkast er morgendagens avis, var det noen som sa.

ups

Glønnstenen! Ji mei glønnstenen!

Eventyret om engelen og vampyren

La meg fortelle deg en historie. Den har engler, demoner, feer, vampyrer og andre overnaturlige elementer, men den er likevel helt sann. En dag kommer jeg til å skrive den, og da skal jeg sørge for at du blir fortalt den. Men det er ikke den historien jeg skal berette om nå.

Det hele startet, vel, der det er best å starte, ved begynnelsen. Det var guder og mennesker, dyr og beist, levende og døde, lykkelige og triste. En av de som var lett betatt av all skjønnheten som fantes i denne verden var en liten engel med små, lilla vinger. Hun fly fra det ene stedet til det andre og gledet seg over alt det fantastiske som var å se i verden uten andre tanker om at alt var godt. Så en dag hvor den lille engelen fly støtte hun på en vampyr. Denne bodde ved et lite vannfall i en liten hule hvor sollyset ikke kunne slippe inn om dagen hvor den kunne sove i fred. Men da engelen kom flyvende forbi var det natt og mørk, og bare månen og stjernene var oppe på himmelen og lyste. Engelen fikk så øye på vampyren som satt stille for seg selv nede ved kulpen utenfor hulen sin og lette etter fisk i måneskinnet. Hva gjør du, hvite vesen, spurte engelen, som aldri hadde sett en vampyr før. Hysj, du skremmer fisken, svarte vampyren. Å, jeg beklager, sa engelen og lurte på hvordan vampyren kunne se i mørket uten annet lys enn det som var på himmelen. Hvordan kan det ha seg at du kan fiske når det er så mørkt som dette, spurte engelen vampyren. Øynene mine er vant til dette lyset, svarte vampyren, som nå var blitt ganske lei av denne flyvende bråkemakeren og ønsket at engelen kunne fly videre. Men det gjorde hun ikke. Tvert imot, hun fløy ned til stenen ved siden av vampyren for å se bedre. Nå har det seg slik at engler sender ut sitt eget lys, nesten som en ildflue, bare vakrere. Og da engelen satte seg ble hele kulpen badet i dette lyset. Vampyren mente han aldri hadde sett noe så vakkert, for det speilet seg i vannet og skimte trollsk opp mot han så de stakkars øynene hans nesten ble blendet av all skjønnheten. Raskt tenkte han at her hadde han både varme og selskap til de lange og dystre vinternettene, så han la en plan om å fange engelen og ta henne med seg til hulen sin. Kom og sett deg her ved meg, så kan jeg se bedre fisken som svømmer her borte ved steinene, sa vampyren og trodde han var slu. Og engelen fly bort til han og satte seg. Men da hun satte seg ved siden av han kunne ikke vampyren strekke ut sine lange fingre for å holde engelen fast slik han hadde planlagt, for han synes hun var for vakker til å bli holdt fanget. Derfor spurte han pent om hun heller ville bli her hos han og holde han med selskap, og det sa engelen ja til. og så levde de sammen i vampyrens hule hele høsten og hele vinteren gjennom. Men da våren kom og blomstene strakte seg ut av dvalen følte engelen av hun hadde lyst til å fly videre. Vampyren tryglet og ba henne om å bli, for han var blitt glad i henne mens de hadde bodd sammen og han ville ikke miste den eneste vennen han noen gang hadde hatt. Og for å hindre at hun kunne fly videre stengte han huleåpningen med en stor sten bare han kunne flytte på. Engelen prøvde forgjeves å flytte stenen, men den var ikke til å rikke. Da satte hun seg ned og gråt små gyldne tårer. Og da forsto vampyren hvor ulykkelig engelen var fordi engelen ikke kunne dra angret han seg og flyttet stenen. Engelen var overlykkelig og lovet å komme tilbake så snart hun kunne, men vampyren trodde henne ikke og var så trist at øynene hans, som vanligvis glimtet som smaragder, nå virket matte og livløse. Stille gikk han inn i hulen sin og lukket åpningen med stenen så ingen kunne se han. Engelen fløy lykkelig av sted og frydet seg over at verden både hadde endret seg og forblitt den samme mens hun hadde vært borte fra den. Hele våren fly hun rundt og hele sommeren. Først da høsten kom husket hun den lille kulpen hvor vampyren bodde og husket med ett løftet sitt. Fort som vinden fly hun over åkre, skoger, pløyet jord og golde marker for å komme tilbake til vampyren i tide. Langt om lenge kom hun frem til vampyrens hule. Men det var en stor sten som hindret henne å fly inn. Fortvilet ropte engelen til stenen om at den måtte flytte på seg, for hun ville inn og se sin venn, og nå som snøen hadde begynt å falle ble det kaldt utenfor, og kunne ikke stenen være så snill å rikke seg. Men stenen sto like støtt som om den ikke kunne høre engelen, for mange stener hadde verken ører eller stemme i denne historien. Engelen satte seg ned foran hulen og viste ikke hva det var hun skulle gjøre. Da hørte hun med ett en knirkende lyd bak seg, og hun snudde seg kjapt. Der sto vampyren i åpningen, han hadde hørt engelen og vært for svak til flyttet stenen alene så lenge vinterdagslyset var utenfor, men nå som natten var kommet hadde han hatt styrken til å flytte stenen. Det er ikke lett å si hvem av de to som var mest lykkelig over gjensynet, engelen eller vampyren.

Ja, jeg vet at dette ikke følger alle eventyrregelen om tallet tre og en lykkelig slutt, men det er fordi det ikke er ferdig enda.