And woke him up and said; Doctor, aint there nothing I can take?

Lime in the cookie. Ikke en god idè, altså. Skal prøve å huske det (noe mektigere makter enn min hukommelse vil motsette seg. Igjen), men kan ikke love noe.

Status que er fortsettelsen av siste replikk i Ringenes Herre (boken, forventet du deg nok en selvfølgelighet?!)

For de som leser dette er enkelte ting innlysende. A, jeg har vært utilgjengelig for en god stund. B, jeg har forsømt bloggen jeg stadig forteller meg å finpusse på minst annen hver dag grovt og salt. C, jeg har vært i Praha, men at dette innlegget indikerer mangel på de to førstnevnte. Ergo leder dette oss til den logiske påstand nr. 4 - jeg er ikke lenger så utilgjengelig som før, og hva kan dette komme av (henviser til andre avsnitt av følgende innlegg) er det sikkert ikke mange som bommer på. Nattens første beviste sitat - I'm back. Back in black som alltid, men nå med et garderobesett av mer enn medium størrelse (i alle fall hvis en måler ut i fra pengebruk, bager og tyngde på bagasjen) og pluss pluss.


Jeg har savnet Æ Ø Å, det har jeg. Språket ble så fattigere uten, merket jeg. Engelsk har sine fordeler, men det er begrenset med hvor mye variasjon jeg ikke klarer. Uansett, Oslo står ikke på noen liste over fredede steder for fremtidige generasjoner, ikke er byen pen, ei heller noe spesielt særegen som gjør den HOT, prisene styres av fanden selv og den er befolket med innesluttede, sure mennesker. Nevnte jeg at jeg har begynt å bli glad i landets hovedstad til tross for alt dette? Nei, det er ikke sarkasme, klokken er fire på natten (ikke min beste ironitid på døgnet). Ærlighet varer lenger når en bruker det som et våpen. Snakker om ærlighet, så er vel det mitt eneste skarphet jeg kan trekke frem fra støvelen også. Det er så upraktisk å ha skarpe gjenstander oppe i skjorte-ermet. forstår du, skjorten har så lett for å bli blodflekket av oppskrapte håndledd og armer. Dessuten blir bomullstoffet så lett spjæret.

And she drank it all up. Hva var det hun drakk opp alt av? Absint? Håper det ikke var sjampo. Ikke rart hun trengte en lege. Ah, godt lesestoff på fly, Legen. Finnes i bokhylla mi, bare å lete (med eierens tillatelse i bukselommen, selvsagt) og låne hvis du mangler det undertegnede setter som en av sine bedre lesninger. Sier deg ikke noe? Det er det sjelden jeg gjør så du kan få menig ut av det. Eventuelt er du en av dem som avbryter meg, men da ville du vel ikke lest dette, nettopp fordi det er såpass langt nede på siden at det er vanskelig å få med seg.

Melankolsk er jeg ikke, selv om Praha fungerte slik på meg. Spør meg om bilder, historier og gaver ved en annen anledning, er du snill.

Alt jeg vil røpe er at jeg har skaffet meg et hvitt slips.

Dagen til St. Partrick

Til alle dere som ba meg ha en god tur - mitt tred beste er gjort. Til alle dere som ikke ba meg ha en god tur - skuffer jeg dere hvis jeg sier at jeg har hatt det bedre og savner en jeg kan dele dette med som da kunne blitt en meget bedre tur?

Praha, dag to. Mandag. Til nu er jeg status ved TJA. Som syvende menneske og femte mann i gruppen er jeg overlatt til meg selv/to av de tre klikkene i av to personer stykk. Av de to er jeg i greit selskap med min mor og min slekting ikke-bror (dumme utenlanske tastatur som ikke kan skrive norske bokstaver). Det sier seg vel selv om de er bedre enn det jeg som oftest beskriver dem som ved denne ferien. Hvis ikke ville jeg ikke hatt et TJA, men et NEI.

Marit blogger som aldri mer hun sa hun skulle, ergo er det tomt uten elsker Kimmy og samboer Martin. Exphil er ikke det som ligger ved listen hennes, i alle fall. Frustrerende med viten om at en skal bli her i mer enn en uke til hvis behov hos undertegnede er stoppelse av hjemsykdommen.

Nei, jeg er ikke glad over Praha. Det er trist med alle disse fine byggene, stemningen og lignende - min eneste tanke er at det hadde gjort seg med en jeg kunne dele det med. En av mine venninner har levert sin handleliste over til meg, og to andre skal motta samme gave. Til sammen har jeg opplevd at flere av de hjemme drar nytte av denne turen i mer grad enn meg selv. Dette er bare en bekreftelse. Jeg skulle ikke blitt med.

Skinnhandel har jeg heller ikke sett. Skuffende til nu, det vil jeg si. Praha er ikke mitt sted. Ikke enda. Om det vil bli det, tviler jeg ved og.

I need you, you, you!

Det obligatoriske sitatet så sent på onsdagskvelden…
Flere stykker, til og med!

“Elwood - It’s 106 miles to Chicago. We got a full tank of gas, half a pack of cigarettes… it’s dark and we’re wearing sunglasses.
Jake - Hit it.”

Jeg snakker ofte om filmer jeg har sett, skal se eller later som jeg har sett for å gjøre personen jeg snakker med mindre ukomfortabel. Kveldens film er The Blues Brothers, en av mine første store jeg kan huske når jeg ble introdusert til begrepet film, enten på TV’en (på den tiden hadde vi ikke annet enn NRK, NRK2, TV2 og TV-Norge) eller video (DVD skulle ikke komme til å slå gjennom før tre eller fire år senere). Nevnte produksjon er stappfull med blues, jazz, tørre vitser, datidens (noen få min generasjon kan relatere til også) kjente artister, religion, politisk overbevisning, en mengde ødeleggelser av politibiler, handlehus, en telefonkiosk, et hotell ”for men only” hvor Elwood bor. Det er vanskelig å summere en slik hjerteperle når en har et såpass godt forhold til den. At den er syv år eldre enn meg (innspilt i -80, om det var uklart) er ikke annet enn fakta. Trenger en å mislike noe fordi det er gammelt?

Everybody needs somebody to love.

Den tolvte skulle visst være farlig for meg emosjonelt denne måneden. Følsom dag, rett og slett. Eneste to tingene som virkelig er følsomme er den såre halsen min og noe jeg velger å holde for meg selv (nei, det er ikke en kroppsdel, det er en kjensgjerning, en tilstand og takket være et godt menneske).

Badet har jeg også for første gang på lenge. Svømmehall, Bøler, varmere i vannet enn i andre basseng. Og for første gang i mitt liv har jeg ligget i en solariumseng. Placeboeffekten er på plass allerede – brunfargen sitter enten i hodet mitt eller på skinnet mitt. Ikke det at andre skal få se det på en stund. Anstendighet er noe jeg er blitt mer var på enn det som tidligere fantes hos meg. Englefjes og undertegnede har nemlig byttet roller, plass, stilling og funksjon. Delvis og stykkevis, totalt og hemningsløst, til bedre og verre. Uklart? Jeg forstår det ikke selv en gang.

I need you, you, you. Nei, ikke kjærlighet. Kjærlighet leter jeg ikke lenger i dens typiske form mellom to elskede. Kjærlighet er så mye mer enn det. Jeg TRENGER ingen andre enn meg selv, det ville bare vært en stor bonus å ha noen andre.

Å få beskjed om at mobilen din ikke har plass til flere meldinger uten å faktisk få en melding er trist, merkelig og uvant.

Jeg taster uten annen hensikt å fortelle meg selv at jeg ikke kan dekke oppmerksomhetssuget på andre måter enn å skrive videre. Da er det på tide å avslutte bloggingen for kvelden og krype til andre etasje av sengehalmen.

Where do you go

Where do you go
Where do you do go
Where do you go
Where do you do go
Without me

Where does the sunshine go
Where does the fine weather go
Where does the wild flowers blossom
And the trees singing in the wind

Where do you go today
My lover and my heart
Where will you go today
Any way you want

Leave me
Let me leave you
Let leaving be the only thing we do
Let leaving be the last thing we do

Where do you go
Where do you do go
Where do you go
Where do you do go without me

Where the sun is up
And the mood is good
And you know for sure
That this is the day
And you cannot help thinking
That this is not it
And the news is not true

Just let it go
Yes, just let it go now
Where to let it go
Just let it go by it self
And you will be better

I cannot help you
I cannot help you
Any more

Where do you go
Where do you do go
Where do you go
Where do you do go
Without me

Yes, where do you go
And where do you do go
Where do you go now
How do you go on
Without me

Det innlegget som egentlig var skrevet rundt klokken to natten som var

Jeg tror tastaturet har noe i mot meg, da jeg til stadighet kommer bort i en knapp som gjør at jeg hopper en side baklengs og selsagt mister alt jeg har sittet og rablet ned den siste halve timen. At jeg ikke husker slikt jeg har brukt tid på, det får så være, men når en er genuint fornøyd med ett innlegg - det er da det smeller! Det har en hensikt, det er jeg sikker på, alt har en hensikt for at det skal bli godt til slutt. Sikkert derfor jeg glemte å spørre Ronja om å lakke neglene mine sorte.

Siden jeg stadig påpeker min manglende struktur i hverdagen lar jeg tema ligge uberørt da det ikke er noe nytt å formidle som ikke allerede har blitt skrevet eller sagt minst tre ganger. Status er med andre ord uendret til en forandring.

A season in Hell heter boken jeg leser. Min type bok. Jack Higgins, om noen lurer.

Nytt medlem i DVDhylla - Quentin Tarantino. Nå befinner både Reservior Dogs og Jackie Brown (to av fem, nr. 1 og nr. 3) stolt sammen med diverse andre cover i æreshylla (Pulp Fiction venter på tur da jeg ikke har satt den på listen over JEG VIL HA før nå).
Så langt er jeg mer glad i Reservior Dogs enn Kill Bill I/II, jeg foretrekker hans tiligere arbeid og ikke utviklingen. Hver sin lyst, er det ikke det en sier?

Jo, Ronja har fått besøk, så nå er neste dagspunkt å skrive jobbsøknad og gjøre rent før englefjes kommer hjem (hvis hun da kommer hjem i kveld, noe jeg ikke setter håp eller tro ved). Som forelsket har hun all mulig grunn til å abedisere hverdagen og kreve unntakstilstand. Jeg skylder henne det, om ikke annet.

Mine lår er støle etter å ha løpt/jogget fra Briskeby ned til Bristol med et stykke Discman, min selvtilredshet bedre enn på lenge. Kan ha noe med at Ronja alltid setter meg i godt humør også. Nei, jeg savner ikke så mye, bare en dypere hensikt og beskjed - en god grunn til å komme gjennom dagen.

En klok man kom med følgende påstand;
"Men det går bedre hvis me går i lag
hvis me bare tar dag for dag"
Den påstanden er jeg villig til å støtte meg til.
Takk til Ottesen.

Når himmelen er grå og skinnjakken fylles med dråper uten impregnering, da kommer solbriller til kort og du blir tvunget til å se de andre som også er der for å dele verden med deg. "Goodbye, cruel world, I'm leaving you today. There's nothing you can do that can make me change my mind. Goodbye, goodbye. Goodbye." Av en eller annen grunn appelerer denne sangen, teksten til meg, helt siden jeg først lot øre slippe den inn. Jeg tror det burde være en passende en til begravelsen min. Nei, ingen planer om å dø helt enda. Dere blir ikke kvitt meg på enda en stund, ser det ut til.

Det finner uansett bedre mennesker enn meg som klarer mer enn det jeg har gjort. Det er en god tanke. Takk til Ronja. Å bryte en forlovelse for å bli sammen med hennes beste venninne og fortsatt være det man kan være for hverandre er mer enn jeg noen gang vil kunne drømme om å vise av storsinn. Ergo er jeg ikke så god som dere vil ha det til. Heldigvis.

"Ingen vil ha en St. St.'er er kjedelige." Hugh Grant kom med den setningen i en eller annen film. At jeg er mer interessant enn noen St. er helt klart noe jeg er stolt over. Dessuten er det bare en jeg kjenner som kan stå til den beskrivelsen, og det er ikke meg.
Engel? Kall meg gjerne engel, men presiser at noen har klippet av meg vingene. Likevel kan jeg fortsatt reise meg og gå.

Goodnight Moon. Skyene hindrer meg i å hilse deg i kveld og.

Die Polizei og besøk på resistansen

For dem som ikke forstår henvisningen, så var, ER, Kaizers i hovedstaden, i skrivende stund. Sentrum Scene, Maskineri (deres etterlengtete nye album), ny turnè og nytt sceneshow, allsang og gåsehud, stagediving og overrekkelse av champagne til lydmann Berntsen som takk for sin konsert nr. 500 med bandet. Dessuten var det en fyr som minnet om Ambros der også. Det var han som kom med flasken alkohol til the Jackal og prøvdekjørte gitarene.

Resistansen er verd et besøk og minst 41 nye etter det. Becksen-Chan og Marte-Chan har virkelig gjort det til noe stort. For Marcello sin kjeller er ingen vanlig kjeller, som dere må huske på. En uforglemmelig aften.

Die Polizei, fellesskapet, Fellesskapet. Av og til kunne jeg trengt en jerk i hodet mitt som styrte verden for meg. Sjokoladeboller fra Deli må spises oftere, helst sammen med Oreokjeks.

Det er en grå dag. En grå og slisom dag. En dag uten revolver, bare støt. Tatt i betrakting tidligere form er denne dagen en treer.

...

Herr Poizei
Herr Polizei
Du finner meg aldrien
For eg har gått av stien
Herr Polizei

...

Bake boller. Bake mange boller og spise dem ferske med sjokolade i. Fissk!

De dødes tjern

av Bernard Borge. En dramatisering fra Radioteateret, NRK.

En deilig følelse av det skremmende, det overmystifiserte, ord fra tredvetallet, glemte setninger og uttrykk sammen med sjeldent stykke musikk, en sekvens som spinnes om og om og om igjen. Diverse mistanker når en liten gruppe venner og bekjente drar av sted til å lete og løse en mulig mordgåte - hvis bror av en av de fremmede i skogen er meldt savnet. Psykologi, okulte krefter, mangel på forklaringer, en gal morder som har greid å rømme.
Og midt i det hele står tjernet.

"Hvem er det som roper?"

ganske anminnelig

Hvis hensikt har vært å la dagen gå, uten annet mål, så lå jeg lenge våken, mangel på en grunn til å stå opp. Jeg kan forklare hva det var som fikk meg til å handle slik fremfor meg selv, men for ingen annen kan jeg si til hva som beveger min tanke og handlingen bak den.

En lang, langsom en. Seigpining, en bevisst valgt stykke masochisme. Nei, jeg søker ikke smerten for å vise at jeg er levende. Smerten driver meg til intetheten, til en slett ikke dårlig oppservasjon, hvis ønske og lyst er en annen. En annen.

Ren misunnelse og sjalusi, men fortsatt glad for hennes lykke. Likevel, det er overkant av negativ påvirkningskraft, to av tre er på den gale siden. Fortreffelig, nær sagt. Forferdelig, vil jeg si.

Åndelig formørket. Det er sotmagien som har tatt meg.

Det virker som om jeg ikke lenger har en hensikt lenger

Da jeg sto opp i dag morges, var jeg for sent ute til å holde et godt døgn på plass. Dessuten sølte jeg blåbær på kjøkkenet og har begynt den lange prosessen med å vaske klorin på veggene. Dagen hadde en hensikt til å begynne med. Sol var det også. Strålende, hett og hensiktsmessig, en begynnende ny æra på overlevelse. Nå;

Tårer. Masse gråting.

BDSM'er fremfor homofil og biseksuell er jeg også. Slikt er ikke koselig når en har påstått en er begge deler i så lang til heller. Hykler, det er det jeg er.

Tårer.

Å vite at en er et lite barn uten mulighet til å takle sin egen tilværelse, ingen trygghet, ingen som kan bry seg uten å ta totalt ansvar og tilstedeværelse, hjelpe og trøste, indikere at det faktisk kommer til å bli bra til slutt.

Tårer, snørr og risting.

Hulking og hamring i bordet.

Og i morgen er Kaizers på scenen.

Høy jamring.

Marit er forelsket.

Et smil og ukontrolerbar risting, hulking og høye hyl nede fra gulvet.


Det eneste som hindrer meg er min egen feighet.


Nice for a change sier:
Varm klem. m
Elandria sier:
det høres greit ut.
Elandria sier:
*klemmer godt på*
Elandria sier:
ha en god natt..
Elandria sier:
*poff*

Den første uken.

En ting du kan gjøre, er å smile. En annen er å forstå. Sette deg selv inn i den andres situasjon og gjøre ditt beste for å ikke ødelegge for noen. Skal en gjøre alle til laks kan det lett bli for mye sur sild i innsjøen din.

Min samboer, englefjes, har ikke før kommet til en fantasi om en stålende hverdag før jeg i det hele tatt får ristet på hodet og åpne munnen for å fortelle henne at jeg kom inn med alt mitt rask lørdag hvorpå hun hadde en uke før meg, og at dagelige rutiner er litt for tidlig å justere enda. Utenom det, så er hun lykkelig.

Bokhyllen nærmer seg system og røukvarsleren er skrudd opp. Nå kan NRK bare komme!

Er det ingen vei tilbake? (novelle)

Jeg mister meg selv, litt etter litt.

Nei, det er nok ikke eget valg. Det er ikke mye jeg kan gjøre for å stoppe det heller.

Jeg pleide å være en grei person. Nå symboliserer jeg meg selv med tap, sjalusi og bitterhet. Ikke godt for noen, egentlig.

Jeg skriver. Ja, jeg skriver igjen. Ergo må jeg ha en virkelighet å flykte fra.

Klokken er syv, og jeg har våknet et kvarter før den skulle vekke meg. Det er ikke vanlig. Synd at jeg ikke gjør slikt til vanlig, da ville det dagene begynt bedre enn det de gjør nå.

Jeg står opp og går inn på badet for å ta morgenpisset og ser etter hvor våken jeg virker i speilet. Håret er flatt og fettete, ikke direkte ille, men det viser at det er to dager siden sist dusj. Søvnen sitter fortsatt igjen når jeg beveger meg ut i stua med et barberblad i hånden, bort til der sengen min står. Det er en køyeseng, så jeg har plass til en sofa under den. Ideen er å la to madrasser ligge under, kombinert sengeplass til overnattingsgjester og fritidsarea. Så langt har en lenestol og et lite bord, mitt lille bord, hvis plass de tar opp for de ikke tilstedeværende madrassene. Jeg kryper opp i sengen igjen. Ingen grunn til å begynne dagen så tidlig.

I stedet henter jeg pc’en min, en laptop av Torsciba varemerke. Salg. Nok plass for min del for øyeblikket, en skjerm som gir god tilgang til filmer og spill uten flimmer, tastaturet som ligger så godt under fingrene mine, den koselige frustrasjonen over noe som er mitt. Intet webcam, jeg må ty til et eksternt jeg fikk meg på Clas Olson. Billig og uforståelig sak.

Jeg åpner en pulsåre med barberbladet og lar blodet renne ut over maskinen. Ingen forsøk på å skjule det eller dekke til elektronikken. Når bare en annen enn meg selv kjenner inngangskoden, er det lite hensiktsmessig å bry seg om det fysiske etterlatte.

Ikke vil jeg lese heller. Jeg sitter i sengen med pc’en på fanget og lar blodet renne. Uten å gjøre noe. Jo, jeg har valgt å ikke skru av en spilleliste med Nine Inch Nails. Litt selskap har jeg. Men det er det eneste kompaniet jeg har også.

Alle klisjeer om at livet forlater meg sakte i takt med blodet, forsvinner mellom fingrene mine. Er det en vei tilbake? Selv nå, selv uten å tilkalle hjelp, vil jeg kunne redde meg selv hvis jeg vil? Jeg velger å ikke prøve.

Nevnte sang Only (eller var det The Hand That Feeds? Jeg husker det ikke nå lenger. Kanskje de spilte begge) var klesbutikken Carlings, der jeg sto lenge og prøvde størrelse smal og medium. Jeg endte på smal. De spilte mye av det albumet der inne i butikken. Hovedsakelig hvorfor jeg tok meg så god tid også. Ekspeditørene måtte vel tro at jeg var usedvanlig kritisk eller noe slikt, hva vet vel jeg.

Endelig renser jeg øynene for nattens etterlatenskaper. Søvn, englebæsj, kall det hva du vil. Jeg tørker det vekk med venstre pekefinger og passer på å ikke skitne til brillene. Hensiktsløst, de er skitne allerede. Høyre hånd ligger stille og rød på dynetrekket ved siden av meg. Den har begynt å miste farge.

Uten å ville det setter jeg i å gråte. Ganske stille, uten mer enn smerten lar jeg tårer fosse på innsiden av sjelen. Ansiktet får ingen. Jeg pleier ikke å gråte. Ikke mye. Ikke mye før. Dagen og natten i går gråt jeg masse. Mer enn jeg har gjort på lenge. Dette er muligens ikke annet enn en reaksjon. Tåretretthet. De grønne sjelespeilene blir våte. Våte, men ikke nok til å flyte over. Ikke enda.

Stille tårer. Som oftest hulker jeg, hulker tørre og våte hikst, bryter ut i ul og rister med lyden på hulking. Ikke nå. Nå er jeg mer anstendig enn menneskelig. Jeg håper det ikke alltid var slik. Jeg ønsker jeg en gang var livlig, levende og leende. En kontrast til det som er nå. En forhåpning om å vite at det mistede er nostalgi og borte, uten mulighet for å returnere. Blodet har kommet til beinet mitt og gjør det mer enn fuktig, det blir kaldt også. Selv om vinduet er lokket, så har jeg ikke satt på varme eller trukket fra gardinene. Det får de som finner meg gjøre. Om jeg ville ha gjort det, så er jeg uansett for slapp nå.

Strømmen holder på å gå. Ingen ledning til mer strøm. Da er dette farvel.

Er det ingen vei tilbake?

Kveldsmat med tente lys

En kald frokost. Jeg hadde ventet for lenge igjen.

Tre tente lys. Tre enslige, tente lys.
Jeg hater min egen musikk.

Varmt vann. Varmt vann i munnen min.

Tre nanominutter.

Den eneste ilden jeg leker med er min egen.

Nattesvar

Dette, min venn leser, er skrevet nattetid. Gode tekster og ord har oppstått ved denne tiden av døgnet. Denne teksten er ikke en av dem.

Hva en får vite av hva som foregår mellom to andre mennesker kan være mer enn du burde tåle. Ingen kan være nøytrale i all evighet heller.

Ah, den mørke siden av ambisjoner, den ødeleggende smerten en kan påføre andre ved en forbannet velsignelse, ugitt og utkastet med hese ord og rallende frykt for tap hengende igjen...

Det finnes sikkert en mening bak det meste. At vi skal se den, det er for mye å be om. Å glede seg, totalt og hemingsløst, ovenfor noe annet vesenb enn deg selv, det tør jeg påstå jeg ikke er i stand til. Nei, egosimen rir meg såpass enda at ingen lykke skal være større enn min egen lykke.

Tanken på å overlate seg selv til undertegnede, alene, alene i fellesskapet, alene - bundet til tortur av å være vitne til det en selv ikke kan ha, å så - men ikke få. Å vite at an ikke akn få dette. Å lete i seg selv etter feil, etter tapet, etter en bro. Bare brente broer og et fortiet og forgitt fremtidsløfte, et forgjeves håp.

SIN.

Undertegnede ber om forlatelse og tilgivelse for sine synder, hva de enn måtte være (for jeg vet jeg er langt i fra perfekt). Til alle det måtte befinne seg sannhet ved disse order; Jeg beklager.

En ny person har steget inn i mitt liv, en person jeg er nødt til å forholde meg til. En person jeg ikke stoler på. Hvem er denne gutten, denne likhetstrekkende ungdommen som så åpenbar og flyktig lykkes der jeg aldri strakk frem eller til. Hvem er dette mennesket jeg frykter og mistror? Er han god? Er han god nok? Ah, min kjære venn, jeg er redd jeg bare har tid til rådighet. Tid, og mangel på valg.

Jeg har lurt på hvordan det er å ikke ha fred og ro rundt seg. Nå trenger jeg ikke lure på mine manglende fregner lenger heller.

Hår. Slangehår. Grønt dragehår. Lyseblått englehår. Hår som bølger og skriker. Måkehår. Hår, tegnet på den konstante forandringen, den nådeløse endringen og rullende mursteinsperiode uten ende eller stopp.

Jeg savner Kine. Jeg savner en venn.
Jeg savner kjærlighet.