søndag 2. mars 2008

Nattesvar

Dette, min venn leser, er skrevet nattetid. Gode tekster og ord har oppstått ved denne tiden av døgnet. Denne teksten er ikke en av dem.

Hva en får vite av hva som foregår mellom to andre mennesker kan være mer enn du burde tåle. Ingen kan være nøytrale i all evighet heller.

Ah, den mørke siden av ambisjoner, den ødeleggende smerten en kan påføre andre ved en forbannet velsignelse, ugitt og utkastet med hese ord og rallende frykt for tap hengende igjen...

Det finnes sikkert en mening bak det meste. At vi skal se den, det er for mye å be om. Å glede seg, totalt og hemingsløst, ovenfor noe annet vesenb enn deg selv, det tør jeg påstå jeg ikke er i stand til. Nei, egosimen rir meg såpass enda at ingen lykke skal være større enn min egen lykke.

Tanken på å overlate seg selv til undertegnede, alene, alene i fellesskapet, alene - bundet til tortur av å være vitne til det en selv ikke kan ha, å så - men ikke få. Å vite at an ikke akn få dette. Å lete i seg selv etter feil, etter tapet, etter en bro. Bare brente broer og et fortiet og forgitt fremtidsløfte, et forgjeves håp.

SIN.

Undertegnede ber om forlatelse og tilgivelse for sine synder, hva de enn måtte være (for jeg vet jeg er langt i fra perfekt). Til alle det måtte befinne seg sannhet ved disse order; Jeg beklager.

En ny person har steget inn i mitt liv, en person jeg er nødt til å forholde meg til. En person jeg ikke stoler på. Hvem er denne gutten, denne likhetstrekkende ungdommen som så åpenbar og flyktig lykkes der jeg aldri strakk frem eller til. Hvem er dette mennesket jeg frykter og mistror? Er han god? Er han god nok? Ah, min kjære venn, jeg er redd jeg bare har tid til rådighet. Tid, og mangel på valg.

Jeg har lurt på hvordan det er å ikke ha fred og ro rundt seg. Nå trenger jeg ikke lure på mine manglende fregner lenger heller.

Hår. Slangehår. Grønt dragehår. Lyseblått englehår. Hår som bølger og skriker. Måkehår. Hår, tegnet på den konstante forandringen, den nådeløse endringen og rullende mursteinsperiode uten ende eller stopp.

Jeg savner Kine. Jeg savner en venn.
Jeg savner kjærlighet.

1 kommentar:

Styx sa...

sukk...

Kan jeg gjøre annet enn å be om tilgivelse? Jeg har like lite en forklaring som du, min venn.
Livet skal ikke være lett.

Rart å se deg skrive at du savner Kine, forresten. Tror ikke du ville skrevet det i November :P