onsdag 5. mars 2008

Er det ingen vei tilbake? (novelle)

Jeg mister meg selv, litt etter litt.

Nei, det er nok ikke eget valg. Det er ikke mye jeg kan gjøre for å stoppe det heller.


Jeg pleide å være en grei person. Nå symboliserer jeg meg selv med tap, sjalusi og bitterhet. Ikke godt for noen, egentlig.

Jeg skriver. Ja, jeg skriver igjen. Ergo må jeg ha en virkelighet å flykte fra.

Klokken er syv, og jeg har våknet et kvarter før den skulle vekke meg. Det er ikke vanlig. Synd at jeg ikke gjør slikt til vanlig, da ville det dagene begynt bedre enn det de gjør nå.

Jeg står opp og går inn på badet for å ta morgenpisset og ser etter hvor våken jeg virker i speilet. Håret er flatt og fettete, ikke direkte ille, men det viser at det er to dager siden sist dusj. Søvnen sitter fortsatt igjen når jeg beveger meg ut i stua med et barberblad i hånden, bort til der sengen min står. Det er en køyeseng, så jeg har plass til en sofa under den. Ideen er å la to madrasser ligge under, kombinert sengeplass til overnattingsgjester og fritidsarea. Så langt har en lenestol og et lite bord, mitt lille bord, hvis plass de tar opp for de ikke tilstedeværende madrassene. Jeg kryper opp i sengen igjen. Ingen grunn til å begynne dagen så tidlig.

I stedet henter jeg pc’en min, en laptop av Torsciba varemerke. Salg. Nok plass for min del for øyeblikket, en skjerm som gir god tilgang til filmer og spill uten flimmer, tastaturet som ligger så godt under fingrene mine, den koselige frustrasjonen over noe som er mitt. Intet webcam, jeg må ty til et eksternt jeg fikk meg på Clas Olson. Billig og uforståelig sak.

Jeg åpner en pulsåre med barberbladet og lar blodet renne ut over maskinen. Ingen forsøk på å skjule det eller dekke til elektronikken. Når bare en annen enn meg selv kjenner inngangskoden, er det lite hensiktsmessig å bry seg om det fysiske etterlatte.

Ikke vil jeg lese heller. Jeg sitter i sengen med pc’en på fanget og lar blodet renne. Uten å gjøre noe. Jo, jeg har valgt å ikke skru av en spilleliste med Nine Inch Nails. Litt selskap har jeg. Men det er det eneste kompaniet jeg har også.


Alle klisjeer om at livet forlater meg sakte i takt med blodet, forsvinner mellom fingrene mine. Er det en vei tilbake? Selv nå, selv uten å tilkalle hjelp, vil jeg kunne redde meg selv hvis jeg vil? Jeg velger å ikke prøve.

Nevnte sang Only (eller var det The Hand That Feeds? Jeg husker det ikke nå lenger. Kanskje de spilte begge) var klesbutikken Carlings, der jeg sto lenge og prøvde størrelse smal og medium. Jeg endte på smal. De spilte mye av det albumet der inne i butikken. Hovedsakelig hvorfor jeg tok meg så god tid også. Ekspeditørene måtte vel tro at jeg var usedvanlig kritisk eller noe slikt, hva vet vel jeg.

Endelig renser jeg øynene for nattens etterlatenskaper. Søvn, englebæsj, kall det hva du vil. Jeg tørker det vekk med venstre pekefinger og passer på å ikke skitne til brillene. Hensiktsløst, de er skitne allerede. Høyre hånd ligger stille og rød på dynetrekket ved siden av meg. Den har begynt å miste farge.

Uten å ville det setter jeg i å gråte. Ganske stille, uten mer enn smerten lar jeg tårer fosse på innsiden av sjelen. Ansiktet får ingen. Jeg pleier ikke å gråte. Ikke mye. Ikke mye før. Dagen og natten i går gråt jeg masse. Mer enn jeg har gjort på lenge. Dette er muligens ikke annet enn en reaksjon. Tåretretthet. De grønne sjelespeilene blir våte. Våte, men ikke nok til å flyte over. Ikke enda.

Stille tårer. Som oftest hulker jeg, hulker tørre og våte hikst, bryter ut i ul og rister med lyden på hulking. Ikke nå. Nå er jeg mer anstendig enn menneskelig. Jeg håper det ikke alltid var slik. Jeg ønsker jeg en gang var livlig, levende og leende. En kontrast til det som er nå. En forhåpning om å vite at det mistede er nostalgi og borte, uten mulighet for å returnere. Blodet har kommet til beinet mitt og gjør det mer enn fuktig, det blir kaldt også. Selv om vinduet er lokket, så har jeg ikke satt på varme eller trukket fra gardinene. Det får de som finner meg gjøre. Om jeg ville ha gjort det, så er jeg uansett for slapp nå.

Strømmen holder på å gå. Ingen ledning til mer strøm. Da er dette farvel.

Er det ingen vei tilbake?


1 kommentar:

MaritSyux sa...

Hvor mye av dette er virkelig?

Merker sammenhengen mellom virkelighet og fantasi. Skummel. Skremmer meg. Bekymrer.

Klem.