"Er cashen din gul?"

Et sitat tatt ut av sammenheng er alltid litt morsomt så lenge det ikke skader. Det er derfor jeg gjør det. Lettere uskyldig underholdning, ikke sant?

Etter sist uke er det mye som har hendt, både på godt og ondt. Det verste som fortsetter denne uken er det nåværende søvnmønsteret mitt. Og det gjør meg sliten. En natt i løpet av en uke sov jeg ca åtte timer uten avbryteleser av våken art. På en annen side, jeg har større forutsetninger for å klare situasjonen nå enn jeg har hatt tidligere. Det betyr ikke at jeg har lyst til å la ting være slik de er heller. Nei, jeg gjør heller noe med situasjonen. Så i morgen jeg drar nordover for å sove sammenhengende og uforstyrret med en som kan våke over meg.

I tretten dager og tretten netter har parfymen vært spart. Nå skal seglet brytes og godlukten slippe ut. Og hvilken duft det er! Jeg himler med øynene, sikler med munnen, peser med strupen og kjenner hjertebanken i brystet.

Betavideo til the Elder Scrolls Online.
Need I say more?

A note

Goodbye dear friend
I'm losing you today
Goodbye
Goodbye
Goodbye
Goodbye and best wishes
There's nothing left to say
To make you change
Your mind
Goodbye.

La oss være ærlige.

Du husker kanskje det jeg sa på lørdag om at best case scenario var at jeg byttet ut depresjonen min med en ulykkelig forelskelse? Vel, jeg tror jeg er forelsket, men jeg vet ikke om den er ulykkelig eller ikke.

Om steinveier og motorbiler i Sør-Australia og Egans hjørne

Etter noe som har vært, er forfatteren tilbake med hva som krever respekt for det det er, langt mer enn det det kan bli. Hvor lenge det varer, det vet jeg ikke, men vi får nyte det mens vi kan.

De irske har vekket det som sov; Dolkedronningen pleiet det gjennom den første perioden mens det enda var svakt, trøtt og grettent; de medsammensvorende hjalp til på sin måte; et varemerke kom tilbake sammen med en OOTS-situasjon (som faktisk fungerte, til min egen og andres store tilfredshet); en opplevelse utenom lignende sidestykket i undertegnedes histore tok sted, både på godt og ondt; en kald glede, strupestrup, gult og rød, jordgrødens søte, bitre, elskede og hatede, beryktede og påskyldte, men akk så utskjellte. Og Minx. Må ikke glemme Minx (som indirekte gav meg en paladins posisjon og satte seg selv i dødens sete med rom til meg ved siden av seg). Og jeg husker byen i den sjeldne gamle tiden, den gangen den var min. Det er den ikke lenger. Nå er det en annen by som er min. Og jeg som skulle bo på landet...

Hva som var før, det var. Vi er her og nå. Og her og nå er ikke så verst, er det vel?

Hjem, gutter, hjem!

Ended

Så, vi overlevde 2012, gjorde vi ikke?
Får håpe det samme for 2013.

Eksposjonene ruller over åsene. I tåken kan jeg verken ikke se nedslagene eller de falne. Pokker ta befalet som sendte meg hit! Jeg griper buen min og prøver å hindre meg selv i å se opp. Må ikke glemme treningen nå.
Bygningene er enten sprengt eller i flammer. Ingen beskyttelse eller mulighet til å gjemme seg der. Skygger beveger seg rundt om meg. Om det er venn eller fiende, det kan jeg ikke si. Et skudd er alt jeg trenger. Ett skudd, så er det over.
Jeg huker meg sammen igjen. Bakke spruter opp rundt meg. Jord, sand, asfalt eller hva nå det enn var her i utgangspunktet før krigen kom. Jeg rister på hodet. Prøver å klarne ørene og øynene mine. Det piper. Det rister. Det svømmer av muligheter til å bli værende her. Bli værende. Likevel karrer jeg meg opp.

Research, både på godt og ondt.

Etter å ha lest litt, har jeg måttet endre på et par småting. Som en (ekte) sønn av Ascalon er det min ære, hvis ikke plikt, å befinne meg på Piken Square. Beklager, Underworld. Forhåpentligvis er det mer min type rolle som blir spilt der.

Jeg har også sagt adjø til en annen kjær skikkelse som står meg nær. Nå får vi bare se om jeg ikke angrer.
Ikke for tidlig, i det minste.

Om ikke annet, så sees vi kanskje i en annen verden.
Det hadde vært fint, hadde det ikke?

Rettferdighet er uansett ikke hva man forventer seg.

Begravelsesmusikk.

Den nederlandske klinikken dukker opp i tankene. Å leve for visjonen ville vært ironisk som opphavsmann, hvis man da ikke er den første. I denne sammenhengen ser jeg begge deler som like logisk og sannsynlig. Kulturelle forskjeller, taushetspliktdokument og metoder er allerede under inspirasjon og utbrodering. Prossedyre for døden er aldri helt slik man forestiller seg at det skal være. Særlig ikke når det er min.

Apokalypse uten bindingstid og fremtidsutsikter

Etter å ha hørt det, vurderer jeg å slenge på en femmer i karusellen fra helvete. En frydelig og fryktelig forandring, til tross for at ansvar nå vil være byttet ut med instinkter og det som verre er. Likevel er det en endring jeg har hatt lyst til å sette i gang med produksjonen av.

Maskinen spiller videre på det som er platen jeg glemte hjemme. Dette er fordi jeg ikke er sikker på om Meresti faktisk er hjemme. Meresti er, vel, et hobbithull. Altså er det et koselig og hyggelig hull, men jeg vet ikke om det er noe mer. Ikke enda.

Apokalyps meg. Apokalyps meg nå, er du snill.
For den andre, det er meg, det.
Og den andre er ikke alltid det som er ønskelig å være.

Bastard.

Parfyme på hånden?

Jeg hater og elsker zombier.

Tenkte jeg skulle la den setningen stå for seg selv en liten stund før jeg skriver den om igjen.

Jeg hater og elsker zombier.

Hvorfor? Vel, hvis vi ser bort i fra at det er en fin setning i seg selv og går på betydningen og i dybden, fokuserer på selve budskapet som forfatteren forsøker å formidle her, er det tydelig en del informasjon som ligger bak dette ganske så sterke utsagnet.

Okei, jeg har lest for mye pedagogikk her nå, merker jeg. Og Massively. Og Undead Labs. Burde koble av med noe annet enn Guild Wars 2 også.

Så, jeg har vært utlplassert i praksis to uker. Vel å nevne at jeg mistet mobilen min i toalettet mandagen jeg skulle starte. Altså kunne dette bare gå en vei, enten oppover eller nedover. Ingen mellomstasjon her, nei.

Fikk ufortjent skryt av praksislærer etter endt periode, noe jeg satte pris på, men fortsatt har litt vanskeligheter med å forstå. Greit nok at det ble sagt at jeg var reflektert, men... Skeptisk, merker jeg. Litt skeptisk.

Å, vet du hva som ville vært en god laiv? Escape from City 17. (Vært innom Half Life 2? Se del I og del II, så forstår du hva jeg mener.) Eventuellt Black Mesa.

Sølv er bra. Sølv for Meresti er også bra. Guild Wars 2, Half Life 2, Ringenes Herre (Ja, for Hobbiten kom først, og nei, vi snakker ikke om filmene her.), den andre biten av et godt måltid (du vet hvor godt det er og har derfor forventninger som kommer til å bli innfridd)... Listen er lang, så jeg gir meg nå.

Avsluttning? Ja vel, da.

Fire and smoke
melt and render.
I see infidel warriors
weak and tender.

I'll scorch your fur;
I'll cook your bones.
I'll burn your souls
in a cauldron of stone.

Welcome to Meresti. My people call me Vance.

Du vet den følesen du kan få av familieliv? Vel, du vet kanskje ikke hvordan jeg opplever det, så jeg skal prøve å forklare. For min del er det en av de sterkeste opplevelsene og følelsene som finnes. Jeg tror faktisk du kan sammeligne den med det å være lykkelig.
Jeg fikk opplevd denne følelsen igjen i dag. Det var ikke min familie jeg tilbrakte tid sammen med, det var ikke noe annet enn aksept av en utenomforstående og velkommenhet fra mor og barn. Nå, hjemme hos meg selv, legger jeg merke til følgende begreper.
Alene.
Trist.
Kaldt.
Og dette beskriver bare bostedet mitt, ikke min sinnstilstand.

I am a creature of the night, but do I need love it?

Newsflash

I love ArenaNet.

Hvis jeg får en sønn, så skal jeg kalle han Osvald.

Dette utsagnet har sitt utløp dypt i meg, men går via flere underjordiske strømmer til en elv, en vill og brusende elv under uopplyste huler og hvelvinger. Osvald; en Ibsen-figur jeg selv har påtatt meg skikkelsen til for en kort stund på videregående. Oswald; en NPC i det første MMO-spillet jeg så vidt holdt på med den sommeren da jeg måtte ha min dagelig dose av the Dark Side of the Moon. Osvald; etter Osvald-gruppa fra 2. verdenskrig. Osvald, et navn jeg nå ikke kan få ut av hodet eller hjertet uten å rive det smertefullt ut. Osvald.

Tanken var å blogge om rollen og hendelser fra laiven De Fortapte Pikers Øy under tittelen "Laurits Aarrestad; kreativ i en vanskelig situasjon". Grunnet hva som har hendt, både under laiven og i ettertid, kommer jeg ikke til å skrive dette innlegget. Selv om forståelse er viktig, burde enkelte ting forbli usagt.

Om ikke annet møtes vi vel ved neste korsvei, for husk, vi har alltids Beethoven.

Soy triste.

En av de få tingene jeg lærte i spansken jeg faktisk husker. Synd, det.

Now, I'm not saying I'm part of your revolution. And I'm not part of the solution, either. I'm more of what you would call a problem-solver. Someone who takes care of problems, a fixer of some kind. Hoverer, I happen to do things my way. Not yours, not somebody else by my own. Got that? Good.

Now, another thing. Your organization and me, we have an understanding. We both like to do things our own way, and as long as we don't interrupt one another, things are fine. After all, we both seek the same goal, but for slightly different reasons.

So, I leave your methods to you and you leave my methods to me. You okay with that?

Oh, and one more thing. You do not, I repeat, you do not want to change this agreement. Trust me on this, just trust me, all right? If nothing else I have said makes sense, just listen to this. Please, for both our sakes, just do it.

Så, jeg skriver igjen. Det betyr, i følge meg selv, at jeg trenger å flykte fra virkeligheten. Igjen, synd, det der. Og jeg skriver på et tidspunkt jeg ikke burde skrive på også. Hvor smart må du være for å forstå hva som egentlig foregår? Jeg vet ikke, men av de som kan forstå, er jeg en av de få som velger å overse hintene. Sannhetene. Hvem ville ikke i min situasjon, egentlig? Hold fast ved det som er kjent og kjært, det kommer til å endre seg raskere enn du vil sette pris på. Alle er ute etter å skade enten seg selv eller andre, selv om de ikke mener det. Meg selv er intet unntak av denne regelen, dessverre. La meg bare skade noen andre enn meg selv - jeg har lidd nok for nå.

Vær så snill, la meg heller skade noen andre enn meg selv. Hold igjen, ikke slipp det ut, la det være. Gode råd. Gode råd jeg selv ikke kan følge. Igjen, jeg beklager. God natt, og (dessverre) lykke til.

Men liksom grantrær bringer deg fred, er mannen som synger om dem død og begravet for lenge siden. Grantrær. Fred. Begravet. For lenge siden. God natt.