fredag 20. juli 2012

Soy triste.

En av de få tingene jeg lærte i spansken jeg faktisk husker. Synd, det.

Now, I'm not saying I'm part of your revolution. And I'm not part of the solution, either. I'm more of what you would call a problem-solver. Someone who takes care of problems, a fixer of some kind. Hoverer, I happen to do things my way. Not yours, not somebody else by my own. Got that? Good.
Now, another thing. Your organization and me, we have an understanding. We both like to do things our own way, and as long as we don't interrupt one another, things are fine. After all, we both seek the same goal, but for slightly different reasons.
So, I leave your methods to you and you leave my methods to me. You okay with that?
Oh, and one more thing. You do not, I repeat, you do not want to change this agreement. Trust me on this, just trust me, all right? If nothing else I have said makes sense, just listen to this. Please, for both our sakes, just do it.

Så, jeg skriver igjen. Det betyr, i følge meg selv, at jeg trenger å flykte fra virkeligheten. Igjen, synd, det der. Og jeg skriver på et tidspunkt jeg ikke burde skrive på også. Hvor smart må du være for å forstå hva som egentlig foregår? Jeg vet ikke, men av de som kan forstå, er jeg en av de få som velger å overse hintene. Sannhetene. Hvem ville ikke i min situasjon, egentlig? Hold fast ved det som er kjent og kjært, det kommer til å endre seg raskere enn du vil sette pris på. Alle er ute etter å skade enten seg selv eller andre, selv om de ikke mener det. Meg selv er intet unntak av denne regelen, dessverre. La meg bare skade noen andre enn meg selv - jeg har lidd nok for nå.

Vær så snill, la meg heller skade noen andre enn meg selv. Hold igjen, ikke slipp det ut, la det være. Gode råd. Gode råd jeg selv ikke kan følge. Igjen, jeg beklager. God natt, og (dessverre) lykke til.

Men liksom grantrær bringer deg fred, er mannen som synger om dem død og begravet for lenge siden. Grantrær. Fred. Begravet. For lenge siden. God natt.

Ingen kommentarer: