Acting Captain Mobeus' log, stardate 2378,4.
Captain Sovngarde have received shore leave with the rest of the crew and has left me in charge of the USS Hamilton. With me, I have Chief Specialist Natasja Volkova and Lieutenant Skjor. Our mission, to prepare the ship for intersolar journey. We have six days before Captain Sovngarde and the others return.
Acting Captains log, additional entry.
Specialist Henderson have asked me to accompany him to the overseeing of the ships main upgrade, our new set of warp engines. A Commissioned Officer of Starfleet, Mr. Matthew Reid, is in charge of the operation. He assures me that the delay shall not be of importance and that we will still be able to fly by the end of the week. Specialist Henderson does not share Mr. Reid's enthusiasm.
Acting Captains log, additional entry.
I have assigned Lieutenant Skjor to help Specialist Henderson locate the reason behind the problems with the construction of the navigator control panel, as it does not yet comply with the ships newly installed engines. The Lieutenant, being a Vulcan, have made me sure that his expertise of logic shall be of great assistance in this matter. However, I have more pressing matters to attend to as I am late to present my report on the ships progress to the Captain.
lørdag 18. februar 2012
lørdag 11. februar 2012
In The Time Of Night / Orion Still Shines
Min bror, the Stormcloak, var ikke til stede da Dolkedronningen sang til meg i hodet mitt. Selv svarte jeg henne, men ord og stemme kan ikke måle seg med hva som ble sagt, forblir usagt og ikke vil sies. Ikke enda, i alle fall.
Selvsagt er ikke dette hva som egentlig hendte. Prøv heller å sammenligne det med samtalen Harry og Humlesnurr har i siste bok og ha sistnevntes avskjed friskt i minnet. Da vil du kanskje forstå hva jeg mener.
beleSt er sulten og som alltid på flere språk. Gadd vite hvorfor, men samtidig ikke. Mystikken rundt det gir et skjær av sjarm jeg misunner.
Nye fornærmelser, nye forbannelser og nok en økende interesse for et tema som ser ut til å overta mer og mer av vår kollektiv bevissthet. De kommer til å ta over jorden og spise hjernene våre, det er bare et spørsmål om tid. Forhåpentligvis vil jeg ikke være rundt om her når det skjer.
Pillar of Faith.
There are many ways to go down and mine is one of them.
Selvsagt er ikke dette hva som egentlig hendte. Prøv heller å sammenligne det med samtalen Harry og Humlesnurr har i siste bok og ha sistnevntes avskjed friskt i minnet. Da vil du kanskje forstå hva jeg mener.
beleSt er sulten og som alltid på flere språk. Gadd vite hvorfor, men samtidig ikke. Mystikken rundt det gir et skjær av sjarm jeg misunner.
Nye fornærmelser, nye forbannelser og nok en økende interesse for et tema som ser ut til å overta mer og mer av vår kollektiv bevissthet. De kommer til å ta over jorden og spise hjernene våre, det er bare et spørsmål om tid. Forhåpentligvis vil jeg ikke være rundt om her når det skjer.
Pillar of Faith.
There are many ways to go down and mine is one of them.
søndag 5. februar 2012
Skills
Så, jeg snublet over en kort sammenligning av film-romskip og var imponert over at jeg hadde sett åtte av ti tidligere (ni av ti hvis du teller at jeg har lest om det ene også). Spesielt glad for at de tok med det fra Sunshine. Personlig ville jeg hatt Nostromo, hvis jeg kunne velge meg ett.
The Walking Dead er ute med ny sesong, men for å være ærlig, så setter jeg mer pris på tegneserien.
Dam-dam-dam.
Trondheimstur blir det, hyttetur blir det og min søster er på motsatt side av verden. Selv trekker jeg bare til Skyrim, til lett snø og sverdslag, til orker og alver, til islenderinspirerte varulver og stormkapper flagrende i vinden, til drageskrik og vingeslag, til piler i mørket og stillhet blandt brødre, til tyver i natten og hamrende smier, til guder og mennesker, til en verden ganske så ulik min egen, men dog så fristende lik fantasien.
Også blitt fortalt at jeg er Bernadette i TBBT, noe som egentlig var litt overraskende, men etter nærmere ettertanke likevel ganske logisk. Dessverre. Dumme internett-test.
The Walking Dead er ute med ny sesong, men for å være ærlig, så setter jeg mer pris på tegneserien.
Dam-dam-dam.
Trondheimstur blir det, hyttetur blir det og min søster er på motsatt side av verden. Selv trekker jeg bare til Skyrim, til lett snø og sverdslag, til orker og alver, til islenderinspirerte varulver og stormkapper flagrende i vinden, til drageskrik og vingeslag, til piler i mørket og stillhet blandt brødre, til tyver i natten og hamrende smier, til guder og mennesker, til en verden ganske så ulik min egen, men dog så fristende lik fantasien.
Også blitt fortalt at jeg er Bernadette i TBBT, noe som egentlig var litt overraskende, men etter nærmere ettertanke likevel ganske logisk. Dessverre. Dumme internett-test.
fredag 3. februar 2012
Darkness rises when silence dies
"Sweet mother, sweet mother, send your child on to me for the sins of the unworthy must be baptized in blood and fear"
The Black Sacrament ritual.
Så, slik er det. Klart å være på nett og oppdatert seg litt. Vesentlig å merke seg ordet "litt" i denne setningen.
Subber også rundt i nye tøfler - ull er bra. Ull og sort er også en fin kombinasjon. Ull og sort når du spiller Skyrim er enda bedre.
The Black Sacrament ritual.
Så, slik er det. Klart å være på nett og oppdatert seg litt. Vesentlig å merke seg ordet "litt" i denne setningen.
Subber også rundt i nye tøfler - ull er bra. Ull og sort er også en fin kombinasjon. Ull og sort når du spiller Skyrim er enda bedre.
lørdag 21. januar 2012
Non sequitor.
Det startet med Sylvia's Mother og unevnelige omstendigheter på jobben, deretter uoverstemmeligheter med Dolkedronningen etter noe som endelig skulle være en bedre avsluttning på ukens utfordringer. Hjemme ventet spor 3 den ene dagen og Only Sixteen den andre. Min tur til å være litt nedfor, skulle jeg tro. Som den hardt skadede jenta i "Vampire: the Masqurade" du kan få til å drikke blodet ditt hvis du vil.
I just need some rest.
I just need some rest.
fredag 13. januar 2012
I don't know where we're going, but Sovngarde awaits.
Kafka.
Førpremiere.
Trettende fredag.
beleSt kommer til å like stykket. Selv opplevde jeg katarsis.
Skyllt.
Sett tilbake.
Gjør rent.
Gjenta.
lørdag 31. desember 2011
Avsluttning 2011
Så, i dag har jeg stått opp til anstendig tid, spist frokost med familien, vært på butikken og handlet, bakt kake, passet ovnen, skrevet blogg, vært på facebook, dusjet og stelt meg, skiftet til pent antrekk, pakket, spist igjen, tatt toget inn til byen, jobbet ekstra noen timer og så benyttet banen opp til siste fellesstasjon for samtlige baner i østlig retning, gått til Jeni og feiret nyttårsaften der sammen med Dolkedronningen og andre folk. Og vet du hva det verste er? Mesteparten av tiden har jeg bare hatt lyst til å skru på maskinen og spille Skyrim.
søndag 25. desember 2011
"Men alle andre sier jo at det er så bra!"
Det å sitte og se på at speilbildet i vinduet beveger seg i forhold til stormkastene utenfor er en delvis ubehagelig følelse, særlig når du egentlig skulle vært i seng og sovet. Beklageligvis gjør vinden det litt vanskeligere og siden jeg allerede har en tendens til å våkne rundt klokken ti på kvelden hvis jeg legger meg før den tid, er jeg oppe og fordriver gjøremål: Det vil si se på demo-klipp av Skyrim og liker det jeg ser. Planen var å gjøre ferdig Fallout 3 før jeg startet på noe nytt.
Vel, så mye for den planen.
Laiv skal det også bli i dette universet. Best å forbrede seg, er det ikke?
Bortsett fra å finne nye fascinasjoner innen spill har jeg også en ny bokidè jeg holder på med.
Vel, så mye for den planen.
Laiv skal det også bli i dette universet. Best å forbrede seg, er det ikke?
Bortsett fra å finne nye fascinasjoner innen spill har jeg også en ny bokidè jeg holder på med.
lørdag 24. desember 2011
...og så ble det jul igjen.
Etter å ha synkronisert synging av julesang med herr Gresskar og hatt et nytt nivå av bespisning på jobben må jeg innrømme at det å arbeide julaften ikke er så ille som det høres ut som.
The Warlockian Party er nå på Facebook.
Hadde vært hyggelig om du ville være med.
Det er behagelig å være hjemme igjen, jeg skal gladelig innrømme det. Såpass hyggelig at jeg ikke får til å blogge heller. Uansett, jeg ville bare etterlate en liten beskjed om at jeg har det bra og ønsker alle andre det samme.
God jul. (Jeg lover å ikke kaste papirlapper på de som sier det samme tilbake også.)
The Warlockian Party er nå på Facebook.
Hadde vært hyggelig om du ville være med.
Det er behagelig å være hjemme igjen, jeg skal gladelig innrømme det. Såpass hyggelig at jeg ikke får til å blogge heller. Uansett, jeg ville bare etterlate en liten beskjed om at jeg har det bra og ønsker alle andre det samme.
God jul. (Jeg lover å ikke kaste papirlapper på de som sier det samme tilbake også.)
lørdag 17. desember 2011
Reiseblogg, del 3
Dag 5
(fortsettelse)
Vaert i Gaupedalen mesteparten av dagen, til tross for stoey fra naboens arbeidsplass. Har ogsaa besoekt Midcyru og verre steder. Dorian Frostsoenn ble foedt.
"Hundeoeyene" ble disse oeyene en gang kalt. Naa har jeg sett min foerste "el gato negro" her ogsaa.
Dag 6
Into the sea
Opplever du ogsaa av og til barnslig glede? Ikke gleden av aa gjoere noe barnslig, men gleden et barn foeler naar det er glad? Aa svoemme i havet har den effekten paa meg. Det er skremmende og fantastisk og ubeskrivelig og goey og stoeyende og stort og herlig og det gir meg lyst til aa skrike og plaske og hoppe og bakse og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde det ut aa vaere i det og jeg vil ikke at det skal stoppe for alt i verden og det gjoer meg lykkelig.
En skjoennhet lignende en jeg kjente for lenge siden hviler ved siden av meg. Hun er alene, men langt fra forlatt. I det store intet finnes liv saa vel som doed. Av de sjeleloese og sjelesvergede er jeg ei intet. Vulkanen er ikke doed, den bare sover. Sover lik en loeve av sand. Gull og Gud er ikke nok for aa holde min interesse. Gi meg heller soelv og groenne skoger. Stikk fingrene i varm sand og si det er sant. Fortell meg at det er sant.
En doerlig Western er paa TV. Tror det er Clint, men ser ikke tydelig nok til aa vaere sikker. Gjoer ikke saa mye, jeg bare ser paa skjermen for aa holde av leggetid. Faar ikke sove.
Undforgiven. Unforgettable.
Jeg tar det tilbake. Filmen blir bedre etterhvert som jeg blir mer paavirket av alkohol.
Dag 7
Jakten paa nytt lesestoff
...bringer meg selvfoelgelig ikke en gang ut av hotellet. Godt jeg skal forlate det snart og godt er det at jeg har andre planer for dagen i dag...
Det aa see venner som du med sikkerhet vet ikke kan vaere der du ser dem for deg til aa tenke paa dem og savne dem. Det minner meg ogsaa paa at jeg snart skal hjem. Jeg kan knapt vente.
Dag 8
Hjemreise
Det er snart jul, selv om det ikke foeles som det.
Mitt neste innlegg blir forhaapentligvis skrevet paa et norskt tastatur. Ikke det at mangel paa vaare norske bokstaver har vaert uoverkommelig, men jeg har merket at de ikke har vaert tilgjengelig for meg. Mer lettere irritasjon enn noe annet, egentlig. Naa vil dette endre seg, selv om jeg fortsatt er glad jeg ikke brakte med meg min egen maskin ned hit.
Vel, til neste gang, trofaste leser.
Reiseblogger ut.
(fortsettelse)
Vaert i Gaupedalen mesteparten av dagen, til tross for stoey fra naboens arbeidsplass. Har ogsaa besoekt Midcyru og verre steder. Dorian Frostsoenn ble foedt.
"Hundeoeyene" ble disse oeyene en gang kalt. Naa har jeg sett min foerste "el gato negro" her ogsaa.
Dag 6
Into the sea
Opplever du ogsaa av og til barnslig glede? Ikke gleden av aa gjoere noe barnslig, men gleden et barn foeler naar det er glad? Aa svoemme i havet har den effekten paa meg. Det er skremmende og fantastisk og ubeskrivelig og goey og stoeyende og stort og herlig og det gir meg lyst til aa skrike og plaske og hoppe og bakse og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde det ut aa vaere i det og jeg vil ikke at det skal stoppe for alt i verden og det gjoer meg lykkelig.
En skjoennhet lignende en jeg kjente for lenge siden hviler ved siden av meg. Hun er alene, men langt fra forlatt. I det store intet finnes liv saa vel som doed. Av de sjeleloese og sjelesvergede er jeg ei intet. Vulkanen er ikke doed, den bare sover. Sover lik en loeve av sand. Gull og Gud er ikke nok for aa holde min interesse. Gi meg heller soelv og groenne skoger. Stikk fingrene i varm sand og si det er sant. Fortell meg at det er sant.
En doerlig Western er paa TV. Tror det er Clint, men ser ikke tydelig nok til aa vaere sikker. Gjoer ikke saa mye, jeg bare ser paa skjermen for aa holde av leggetid. Faar ikke sove.
Undforgiven. Unforgettable.
Jeg tar det tilbake. Filmen blir bedre etterhvert som jeg blir mer paavirket av alkohol.
Dag 7
Jakten paa nytt lesestoff
...bringer meg selvfoelgelig ikke en gang ut av hotellet. Godt jeg skal forlate det snart og godt er det at jeg har andre planer for dagen i dag...
Det aa see venner som du med sikkerhet vet ikke kan vaere der du ser dem for deg til aa tenke paa dem og savne dem. Det minner meg ogsaa paa at jeg snart skal hjem. Jeg kan knapt vente.
Dag 8
Hjemreise
Det er snart jul, selv om det ikke foeles som det.
Mitt neste innlegg blir forhaapentligvis skrevet paa et norskt tastatur. Ikke det at mangel paa vaare norske bokstaver har vaert uoverkommelig, men jeg har merket at de ikke har vaert tilgjengelig for meg. Mer lettere irritasjon enn noe annet, egentlig. Naa vil dette endre seg, selv om jeg fortsatt er glad jeg ikke brakte med meg min egen maskin ned hit.
Vel, til neste gang, trofaste leser.
Reiseblogger ut.
torsdag 15. desember 2011
Reiseblogg, del 2
Dag 3
"Do you think comming here was a bad idea? I`m beginning to think so to."
Hele stedet ser ut (og foeles som) Los Angeles. Ikke det at jeg selv har vaert der, men det minner. Litt som Miami og San Fransico ogsaa. Naa kan jeg ikke huske hva tivolibyen midt ute i oerkenen heter, men stedet har kvaliteter derfifra ogsaa. Og alt jeg kan tenke paa er Casablanca.
Det poetiske blodet synger.
Dag 4
By the power of the books.
Boekenes makt er en forundelig sak, selv om du ikke leser dem.
I dag har jeg vandret, helt til byen jeg ble beskrevet paa flyet. Lukten av fisk i vinden gjoer det verd turen. Endelig kan jeg smile avslappet igjen. Det er streskuter ute i bukta. Seilskuter, som fra en annen verden. Jeg glemmer hvor jeg er og droemmer meg vekk. Goodbye, mister Todd. Bortenfor bukta ser jeg taket til huset Saito bygde foer Cob ble skylt opp paa stranden hans. Et fly med flere haapefulle lander. La oss haape de vil gjoere det bedre enn de som landet foer dem. Jeg har biet her for lenge. Avsted, avsted, mine venner. Maatte veien baere meg vel.
jeg foeler meg fredfyllt. Kirker og boelger har den effekten paa meg. Deilig. Behagelig. Fredlig. Jeg venter en stund paa vulkanisk sten foer jeg reiser meg for aa finne en spesiell en. Men ikke i dag.
Moerket tar meg. Men det er et moerke jeg kjenner og stoler paa, saa jeg lar det ta meg. naar jeg vaakner er det til et nytt moerke. Heller ikke det nye moerke er meg ukjent, saa jeg vet hvordan aa te meg.
Dag 5.
Soevnloes.
Jeg faar ikke sove, derfor blogger jeg.
"Do you think comming here was a bad idea? I`m beginning to think so to."
Hele stedet ser ut (og foeles som) Los Angeles. Ikke det at jeg selv har vaert der, men det minner. Litt som Miami og San Fransico ogsaa. Naa kan jeg ikke huske hva tivolibyen midt ute i oerkenen heter, men stedet har kvaliteter derfifra ogsaa. Og alt jeg kan tenke paa er Casablanca.
Det poetiske blodet synger.
Dag 4
By the power of the books.
Boekenes makt er en forundelig sak, selv om du ikke leser dem.
I dag har jeg vandret, helt til byen jeg ble beskrevet paa flyet. Lukten av fisk i vinden gjoer det verd turen. Endelig kan jeg smile avslappet igjen. Det er streskuter ute i bukta. Seilskuter, som fra en annen verden. Jeg glemmer hvor jeg er og droemmer meg vekk. Goodbye, mister Todd. Bortenfor bukta ser jeg taket til huset Saito bygde foer Cob ble skylt opp paa stranden hans. Et fly med flere haapefulle lander. La oss haape de vil gjoere det bedre enn de som landet foer dem. Jeg har biet her for lenge. Avsted, avsted, mine venner. Maatte veien baere meg vel.
jeg foeler meg fredfyllt. Kirker og boelger har den effekten paa meg. Deilig. Behagelig. Fredlig. Jeg venter en stund paa vulkanisk sten foer jeg reiser meg for aa finne en spesiell en. Men ikke i dag.
Moerket tar meg. Men det er et moerke jeg kjenner og stoler paa, saa jeg lar det ta meg. naar jeg vaakner er det til et nytt moerke. Heller ikke det nye moerke er meg ukjent, saa jeg vet hvordan aa te meg.
Dag 5.
Soevnloes.
Jeg faar ikke sove, derfor blogger jeg.
mandag 12. desember 2011
Reiseblogg, del 1.
Dag 1.
Gate 42. Sete 28. Turen virker lovende saa langt. Dessverre blir jeg sittende foran en person av sorten som, hvis vedkommende hadde vaert representant for menneskeheten, faatt oss utryddet for lenge siden. Den norske verdensmesteren, stordrikkeren, altviteren og gudenes gave, da spesielt til de av hunkjoenn. Mitt sovende Terminator-uttrykk dukker opp. En maske av kjoerlig likgyldighet. Dette er ikke dagen aa vaere flyvertinne. Neste destiansjon maa vaere mindre attraktiv for allmenhetens berme.
Min sidemann, av noe jeg anslaar som et eksempel paa vennskapelig sympati, forsoeker aa faa meg aktivisert i small-talk. Etter noen faa fraser om reisemaal, planer og losji stopper samtalen opp. Min skyld. Selv om mannen er opprinnelig hyggelig og proever gjentatte ganger aa fortsette vaar kommunikasjon, forholder jeg meg kort og lite meddelsom. Los Cristianos blir nevnt som et mulig turistmaal. Jeg er trett. La meg hvile, om ikke annet for en liten stund.
Etter en lettere lur lenger fremme i flyet foeler jeg meg forfrisket nok til aa returnere til mitt opprinnelige seteselv om et fravaer var av behagelig art. Om stearinlys er den raskeste maaten aa reise paa, er soevn den desidert deiligste.
Mitt foerste inntrykk av rommet er positivt. jeg har kjoeleskap med drikkbart og kaldt vann, ovn, mikroboelgeoven, kaffetrakter, tekoker, bestikk, stue, veranda, soverom i andre etasje (to senger satt sammen til en dobbeltseng), stort klesskap, walk-in closet, eget bad (dusj holder, sjoen, er like ved) beliggenhet, luftig plass, god romloesning og toppetasjen (rom 55D, for aa vaere eksakt). Personalet fremsaar som behagelig og hjelpsomme etter beste evne.
Dag 2.
"Som vampyren sa: det blir kaldt saa fort."
Den andre dagen har vaert hendelsesloes da jeg bare forlot hotellet for middag. Selvsagt kunne jeg ikke finne stedet de reklamerte for i hotellinformasjonen, saa det var heller ikke av eget valg jeg gikk ut. Tilfeldigheter foerte meg til en ung servitoer av den asiatiske, androgyne sorten. Da vedkommende loep etter en gjest som hadde glemt vesken sin hadde jeg egentlig ikke lenger noe valg. Dessuten er jeg svak for pent antrukkede personer, da spesielt med vest. Maten er, boede dessverre og logisk nok, tilpasset nordiske ganer. Den serveres raskt, feilfritt og med et smil. Det minner meg ogsaa paa at det er en halv evighet siden jeg jeg sist saa, langt verre snakket med, Soelvtunge.
Bare synd kelneren ser ut til aa vaere gift. Vel, bra for kleneren; jeg haaper det er lykkelig og jeg er ikke saa smakeloes at jeg legger an paa servicepersonalet mens de er paa jobb. Bakgrunnsmusikken minner meg om en bar i Serenity, omtrent rundt der River ankommer. Ettersmaken av maaltidet er bitrere enn jeg liker (selv om jeg bestilte kylling med annanas) da jeg ikke har noen aa dele dette med. Ansiktene og navnene til Dolkedronningen, Jeni, Soelvtunge og den navnloese dukker opp i tankene mine. Bare kvinner. Der er foerste dag i en uke og jeg er ensom allerede.
Selv maanen er annerledes her nede. De nordiske spraakene er overalt. Roeykeloven er for liberal etter min smak. Uttrykket smertefullt. Vinde kjoerlig.
Mr. Long Island Ice Tea, hva? Sorry, Killmaster, ikke min stil. Omtrent som Stevie Wonder med panfloeyte. I det minste er de rundt meg glade og jeg sparer lesestoff p`denne maaten. Men er melankolien verd det? Jeg tror ikke det.
Og naa klager en av hotellets gjester paa noe som har blitt stjaalet paa rommet mens hun har vaert ute av det. En Ipad. Resepsjonisten er proffesjonell. Heldigvis. Og slutter til samme tid som oss.
Prates.
Gate 42. Sete 28. Turen virker lovende saa langt. Dessverre blir jeg sittende foran en person av sorten som, hvis vedkommende hadde vaert representant for menneskeheten, faatt oss utryddet for lenge siden. Den norske verdensmesteren, stordrikkeren, altviteren og gudenes gave, da spesielt til de av hunkjoenn. Mitt sovende Terminator-uttrykk dukker opp. En maske av kjoerlig likgyldighet. Dette er ikke dagen aa vaere flyvertinne. Neste destiansjon maa vaere mindre attraktiv for allmenhetens berme.
Min sidemann, av noe jeg anslaar som et eksempel paa vennskapelig sympati, forsoeker aa faa meg aktivisert i small-talk. Etter noen faa fraser om reisemaal, planer og losji stopper samtalen opp. Min skyld. Selv om mannen er opprinnelig hyggelig og proever gjentatte ganger aa fortsette vaar kommunikasjon, forholder jeg meg kort og lite meddelsom. Los Cristianos blir nevnt som et mulig turistmaal. Jeg er trett. La meg hvile, om ikke annet for en liten stund.
Etter en lettere lur lenger fremme i flyet foeler jeg meg forfrisket nok til aa returnere til mitt opprinnelige seteselv om et fravaer var av behagelig art. Om stearinlys er den raskeste maaten aa reise paa, er soevn den desidert deiligste.
Mitt foerste inntrykk av rommet er positivt. jeg har kjoeleskap med drikkbart og kaldt vann, ovn, mikroboelgeoven, kaffetrakter, tekoker, bestikk, stue, veranda, soverom i andre etasje (to senger satt sammen til en dobbeltseng), stort klesskap, walk-in closet, eget bad (dusj holder, sjoen, er like ved) beliggenhet, luftig plass, god romloesning og toppetasjen (rom 55D, for aa vaere eksakt). Personalet fremsaar som behagelig og hjelpsomme etter beste evne.
Dag 2.
"Som vampyren sa: det blir kaldt saa fort."
Den andre dagen har vaert hendelsesloes da jeg bare forlot hotellet for middag. Selvsagt kunne jeg ikke finne stedet de reklamerte for i hotellinformasjonen, saa det var heller ikke av eget valg jeg gikk ut. Tilfeldigheter foerte meg til en ung servitoer av den asiatiske, androgyne sorten. Da vedkommende loep etter en gjest som hadde glemt vesken sin hadde jeg egentlig ikke lenger noe valg. Dessuten er jeg svak for pent antrukkede personer, da spesielt med vest. Maten er, boede dessverre og logisk nok, tilpasset nordiske ganer. Den serveres raskt, feilfritt og med et smil. Det minner meg ogsaa paa at det er en halv evighet siden jeg jeg sist saa, langt verre snakket med, Soelvtunge.
Bare synd kelneren ser ut til aa vaere gift. Vel, bra for kleneren; jeg haaper det er lykkelig og jeg er ikke saa smakeloes at jeg legger an paa servicepersonalet mens de er paa jobb. Bakgrunnsmusikken minner meg om en bar i Serenity, omtrent rundt der River ankommer. Ettersmaken av maaltidet er bitrere enn jeg liker (selv om jeg bestilte kylling med annanas) da jeg ikke har noen aa dele dette med. Ansiktene og navnene til Dolkedronningen, Jeni, Soelvtunge og den navnloese dukker opp i tankene mine. Bare kvinner. Der er foerste dag i en uke og jeg er ensom allerede.
Selv maanen er annerledes her nede. De nordiske spraakene er overalt. Roeykeloven er for liberal etter min smak. Uttrykket smertefullt. Vinde kjoerlig.
Mr. Long Island Ice Tea, hva? Sorry, Killmaster, ikke min stil. Omtrent som Stevie Wonder med panfloeyte. I det minste er de rundt meg glade og jeg sparer lesestoff p`denne maaten. Men er melankolien verd det? Jeg tror ikke det.
Og naa klager en av hotellets gjester paa noe som har blitt stjaalet paa rommet mens hun har vaert ute av det. En Ipad. Resepsjonisten er proffesjonell. Heldigvis. Og slutter til samme tid som oss.
Prates.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
