Pink Sone, Shadowdancing, ØYA

Jeg har tenkt en stund. Potensielle kandidater, både gamle og nye, for en ny allianse er under vurdering og spekulering fra min side. Flere av scenarioene vil ikke forløpe seg som annet enn tankespinn, men muligens, kanskje, vil det være et glimt av hvordan ting en gang vil være.

Så kom jeg fram til at en beskrivelse Styx uttalte om min tidligere laivsøster i Bergen mens førstnevnte og undertegnede var sammen passer nå ganske så godt på meg selv. Dette var mens jeg tenkte på Styx, Dolkedronningen og andre som ikke er verd å nevne ved navn om hvordan det var å være en involverende person og påvirkende kraft i deres liv, hvorpå en forklaring Styx kom med på hvordan det er mulig å være som studinen som så vidt meg bekjent fortsatt residerer på Vestlandet. Det at hennes ord kan brukes om meg, tar jeg egentlig ikke så tungt. Det forteller mer om meg selv i nuet, den behagelige akseptheten rundt tema og konsekvensene som følger med den.

Så, ut av det blå tok frøken S kontakt med meg igjen. Med dette i bakhode ble selvsagt nok et fantasifoster skapt, logisk nok. Likevel, selv om det er en fremtid jeg kan ønske meg og finne behag i, er det lite trolig for at situasjonene vil utspille sine roller til forslagets fordel. På en annen side, så kan det tenkes at en annerledes form for utvikling tar sted. Slikt som frøken S og jeg har snakket sammen tidligere, vil et kompaniskap innenfor gitte rammer ikke være utelukket. Dessverre har vi flere hindringer som vil sørge for en meget langsom felles reise til sådan et mål, det vil ta både tid, krefter, planlegging og vilje fra samtlige sider, noe jeg er usikker på vil holde etter hvert som vi beveger oss i den retningen de fleste andre velger å kalle forover. Personlig er jeg åpen for negativ utvikling, så vel som positiv tilbaketrekning, hopp til siden og lignende.

Og på toppen av det hele går jeg nå rundt og prøver å tenke meg til hva en kollega av meg har i hodet sent på kvelden. Som om jeg virkelig trengte enda en digresjon i topplokket.

Å, ja, digresjon. Jeg vil ha pannekaker. Fornøyd nå?

 Fine girl you are the girl I do adore
And still I live in hopes to see
The holy ground once more, fine girl you are

The damage I have done

For fem år siden satte jeg meg ned og startet denne bloggen. For å være ærlig hadde jeg ikke trodd jeg ville fortsette å skrive etter så lang tid. Jeg håpet, selv om det også var kun et lite håp. Etter å ha tenkt tilbake på perioden som har vært, er min første tanke at jeg ikke har endret meg så mye. Vel, noe må en regne med, men likevel vil jeg si at jeg er i relativt stor grad den samme personen jeg var. Blant annet ønsker jeg fortsatt å være noe som ikke er så ulikt fra den tiden.
Årene har vært gode mot meg, det kan jeg ikke benekte. Mangt har hendt, mye blitt forandret, erfaringer er tilegnet på godt og ondt, men i bunn og grunn er jeg fortsatt den samme.
En annen tanke som slo meg var at etter fem år burde jeg kanskje føle meg eldre. Gammel, til og med. Dette var en passerende følelse, delvis dvelende, men flyktig likevel. Mer moden, kanskje. Sikrere på hva jeg vil. Det gjør det nødvendigvis ikke lettere å få det, men jeg har en klarere liste av prioriteringer å gå etter. På godt og ondt.

Mitt lille område av Internett kommer nok fortsatt til å leve. Hvor lenge, det vet jeg ikke. Forhåpentligvis en stund til.
Vi får se.

Tradisjonelt skal en blogger takke alle de som har vært med vedkommende i løpet av denne tiden. Vel, folk har kommet og gått, lest og ikke lest, så hvem som fortsatt følger mine ord etter så lang tid vet jeg ikke, og for å være ærlig, bryr meg heller ikke om. Denne saken her er for min egen del, min og min egen, så hvorfor skal jeg lovprise folk som ikke er en del av verken prosessen eller produktet? Mitt hjerte har ikke annen plass til slike enn et publikumsforhold sett fra scenen. På en annen side, det er kanskje slik det skal være også. Og jeg klager ikke.

Så, fem år. Vi får se hva som skjer i løpet av de fem neste. Gleder du deg?

En dans over blokken blant penn og papir, Roses in the Sockets, fra helg til fri og På en annen side...

En måned gryr.
En fersk stemme synger om det gamle.
Olivia har ikke oppført seg pent i kveld.

Tro verdner møtes. To små sjeler klamrer seg til meg, den ene modigere enn den andre. F og E har hun navngitt dem. Jeg har fortsatt merkene i nakken.

Sysselsetting av hobbitter har aldri vært et særlig stort tema for meg og det er mitt ønske å ikke måtte starte med det nå heller. Gammelt brød smaker meg ikke nå lenger.

En livsstil og løgn ikke så ulik min egen er egentlig ganske forståelig, må jeg innrømme.

Nakkemark! Nattemakk!
Og trollet tok en hatt på hodet.

Etter en dump i blodet ble en tidligere suksessfull redningsmanøver gjentatt. Oppskriften beholdt sin gyldenhet og glans. Jeg er stor takk skyldig et Individ. Og Snøstjerne.

"Is it not a strange fate that we should suffer so much fear and doubt for so small a thing?"

Sykehus får meg alltid til å reagere på min egen måte. Vel, jeg er sikker på at det er flere som har samme reaksjonsmønster når de er på på det geografiske området som kalles sykehus, men selv om denne beskrivelsen kan falle på så mange, så er det fortsatt jeg som opplever det fra mitt synspunkt. Og det er ikke nødvendigvis en god opplevelse.

Og dansen går fortsatt videre på den grønne øy...

"Er cashen din gul?"

Et sitat tatt ut av sammenheng er alltid litt morsomt så lenge det ikke skader. Det er derfor jeg gjør det. Lettere uskyldig underholdning, ikke sant?

Etter sist uke er det mye som har hendt, både på godt og ondt. Det verste som fortsetter denne uken er det nåværende søvnmønsteret mitt. Og det gjør meg sliten. En natt i løpet av en uke sov jeg ca åtte timer uten avbryteleser av våken art. På en annen side, jeg har større forutsetninger for å klare situasjonen nå enn jeg har hatt tidligere. Det betyr ikke at jeg har lyst til å la ting være slik de er heller. Nei, jeg gjør heller noe med situasjonen. Så i morgen jeg drar nordover for å sove sammenhengende og uforstyrret med en som kan våke over meg.

I tretten dager og tretten netter har parfymen vært spart. Nå skal seglet brytes og godlukten slippe ut. Og hvilken duft det er! Jeg himler med øynene, sikler med munnen, peser med strupen og kjenner hjertebanken i brystet.

Betavideo til the Elder Scrolls Online.
Need I say more?

A note

Goodbye dear friend
I'm losing you today
Goodbye
Goodbye
Goodbye
Goodbye and best wishes
There's nothing left to say
To make you change
Your mind
Goodbye.

La oss være ærlige.

Du husker kanskje det jeg sa på lørdag om at best case scenario var at jeg byttet ut depresjonen min med en ulykkelig forelskelse? Vel, jeg tror jeg er forelsket, men jeg vet ikke om den er ulykkelig eller ikke.

Om steinveier og motorbiler i Sør-Australia og Egans hjørne

Etter noe som har vært, er forfatteren tilbake med hva som krever respekt for det det er, langt mer enn det det kan bli. Hvor lenge det varer, det vet jeg ikke, men vi får nyte det mens vi kan.

De irske har vekket det som sov; Dolkedronningen pleiet det gjennom den første perioden mens det enda var svakt, trøtt og grettent; de medsammensvorende hjalp til på sin måte; et varemerke kom tilbake sammen med en OOTS-situasjon (som faktisk fungerte, til min egen og andres store tilfredshet); en opplevelse utenom lignende sidestykket i undertegnedes histore tok sted, både på godt og ondt; en kald glede, strupestrup, gult og rød, jordgrødens søte, bitre, elskede og hatede, beryktede og påskyldte, men akk så utskjellte. Og Minx. Må ikke glemme Minx (som indirekte gav meg en paladins posisjon og satte seg selv i dødens sete med rom til meg ved siden av seg). Og jeg husker byen i den sjeldne gamle tiden, den gangen den var min. Det er den ikke lenger. Nå er det en annen by som er min. Og jeg som skulle bo på landet...

Hva som var før, det var. Vi er her og nå. Og her og nå er ikke så verst, er det vel?

Hjem, gutter, hjem!

Ended

Så, vi overlevde 2012, gjorde vi ikke?
Får håpe det samme for 2013.

Eksposjonene ruller over åsene. I tåken kan jeg verken ikke se nedslagene eller de falne. Pokker ta befalet som sendte meg hit! Jeg griper buen min og prøver å hindre meg selv i å se opp. Må ikke glemme treningen nå.
Bygningene er enten sprengt eller i flammer. Ingen beskyttelse eller mulighet til å gjemme seg der. Skygger beveger seg rundt om meg. Om det er venn eller fiende, det kan jeg ikke si. Et skudd er alt jeg trenger. Ett skudd, så er det over.
Jeg huker meg sammen igjen. Bakke spruter opp rundt meg. Jord, sand, asfalt eller hva nå det enn var her i utgangspunktet før krigen kom. Jeg rister på hodet. Prøver å klarne ørene og øynene mine. Det piper. Det rister. Det svømmer av muligheter til å bli værende her. Bli værende. Likevel karrer jeg meg opp.

Research, både på godt og ondt.

Etter å ha lest litt, har jeg måttet endre på et par småting. Som en (ekte) sønn av Ascalon er det min ære, hvis ikke plikt, å befinne meg på Piken Square. Beklager, Underworld. Forhåpentligvis er det mer min type rolle som blir spilt der.

Jeg har også sagt adjø til en annen kjær skikkelse som står meg nær. Nå får vi bare se om jeg ikke angrer.
Ikke for tidlig, i det minste.

Om ikke annet, så sees vi kanskje i en annen verden.
Det hadde vært fint, hadde det ikke?

Rettferdighet er uansett ikke hva man forventer seg.

Begravelsesmusikk.

Den nederlandske klinikken dukker opp i tankene. Å leve for visjonen ville vært ironisk som opphavsmann, hvis man da ikke er den første. I denne sammenhengen ser jeg begge deler som like logisk og sannsynlig. Kulturelle forskjeller, taushetspliktdokument og metoder er allerede under inspirasjon og utbrodering. Prossedyre for døden er aldri helt slik man forestiller seg at det skal være. Særlig ikke når det er min.

Apokalypse uten bindingstid og fremtidsutsikter

Etter å ha hørt det, vurderer jeg å slenge på en femmer i karusellen fra helvete. En frydelig og fryktelig forandring, til tross for at ansvar nå vil være byttet ut med instinkter og det som verre er. Likevel er det en endring jeg har hatt lyst til å sette i gang med produksjonen av.

Maskinen spiller videre på det som er platen jeg glemte hjemme. Dette er fordi jeg ikke er sikker på om Meresti faktisk er hjemme. Meresti er, vel, et hobbithull. Altså er det et koselig og hyggelig hull, men jeg vet ikke om det er noe mer. Ikke enda.

Apokalyps meg. Apokalyps meg nå, er du snill.
For den andre, det er meg, det.
Og den andre er ikke alltid det som er ønskelig å være.

Bastard.

Parfyme på hånden?

Jeg hater og elsker zombier.

Tenkte jeg skulle la den setningen stå for seg selv en liten stund før jeg skriver den om igjen.

Jeg hater og elsker zombier.

Hvorfor? Vel, hvis vi ser bort i fra at det er en fin setning i seg selv og går på betydningen og i dybden, fokuserer på selve budskapet som forfatteren forsøker å formidle her, er det tydelig en del informasjon som ligger bak dette ganske så sterke utsagnet.

Okei, jeg har lest for mye pedagogikk her nå, merker jeg. Og Massively. Og Undead Labs. Burde koble av med noe annet enn Guild Wars 2 også.

Så, jeg har vært utlplassert i praksis to uker. Vel å nevne at jeg mistet mobilen min i toalettet mandagen jeg skulle starte. Altså kunne dette bare gå en vei, enten oppover eller nedover. Ingen mellomstasjon her, nei.

Fikk ufortjent skryt av praksislærer etter endt periode, noe jeg satte pris på, men fortsatt har litt vanskeligheter med å forstå. Greit nok at det ble sagt at jeg var reflektert, men... Skeptisk, merker jeg. Litt skeptisk.

Å, vet du hva som ville vært en god laiv? Escape from City 17. (Vært innom Half Life 2? Se del I og del II, så forstår du hva jeg mener.) Eventuellt Black Mesa.

Sølv er bra. Sølv for Meresti er også bra. Guild Wars 2, Half Life 2, Ringenes Herre (Ja, for Hobbiten kom først, og nei, vi snakker ikke om filmene her.), den andre biten av et godt måltid (du vet hvor godt det er og har derfor forventninger som kommer til å bli innfridd)... Listen er lang, så jeg gir meg nå.

Avsluttning? Ja vel, da.

Fire and smoke
melt and render.
I see infidel warriors
weak and tender.

I'll scorch your fur;
I'll cook your bones.
I'll burn your souls
in a cauldron of stone.

Welcome to Meresti. My people call me Vance.

Du vet den følesen du kan få av familieliv? Vel, du vet kanskje ikke hvordan jeg opplever det, så jeg skal prøve å forklare. For min del er det en av de sterkeste opplevelsene og følelsene som finnes. Jeg tror faktisk du kan sammeligne den med det å være lykkelig.
Jeg fikk opplevd denne følelsen igjen i dag. Det var ikke min familie jeg tilbrakte tid sammen med, det var ikke noe annet enn aksept av en utenomforstående og velkommenhet fra mor og barn. Nå, hjemme hos meg selv, legger jeg merke til følgende begreper.
Alene.
Trist.
Kaldt.
Og dette beskriver bare bostedet mitt, ikke min sinnstilstand.

I am a creature of the night, but do I need love it?