Jeg vil være seriøs.

Det jeg nå kommer til å fortelle, har faktisk hendt.

Sist lørdag var jeg hos Minx. Invitasjonen hadde vært til teselskap, korrekt antrekk og en stor porsjon galskap. Nesten som sist gang, altså.

Dessverre skulle det vise seg å være langt fra slik som sist gang.

Mitt kostyme var inspirert av spesialagent for FBI Dale Cooper, Twin Peaks, men resultatet ble mer lignende Albert Rosenfield. Likevel gikk jeg rundt med stor, hvit kopp til kaffe (som jeg ikke hadde kaffe i), FBI-solbriller (som jeg tok av og på hele tiden), et vinnende smil med bare en linse på venstre øye og gjorde thumb-up hele tiden: Dale Cooper-style. Mange andre var også der, få jeg kjente, mange jeg møtte for første gang. Flere hadde aldri vært hos Minx tidligere, så jeg fartet til busstopp og bussterminal flere ganger i løpet av kvelden, en gang helt frem til jernbanestasjonen i Døden By*. Gjester ble hentet og gjester ble fulgt til sine destinasjoner, når vi da ikke var samlet i små, samtalende grupper.

Så, under en av disse turene, løp jeg for å rekke en buss på vegne av de jeg fulgte. Dessverre rakk jeg ikke denne, jeg snublet. Og ble liggende. Pesende. Så kom de andre til og hjalp meg opp. Knærne sved og det var hull på buksebeina mine, men oppdraget skulle fortsatt utføres. Bussen var dratt, så da var det bare å snu og sette kursen mot toget. Vi kom frem, jeg forlot Minx’ gjester i god behold og returnerte til festlighetene, hvorpå jeg spurte Minx pent om å få låne en bukse og om å deretter sende Doktoren inn på badet. Doktoren kom, så mine knær og utførte sykepleierjobb. Dronningen var også der (Merk: må ikke forveksles med Dolkedronningen!), så en full rapport om ble gitt til tross for at jeg tydelig var i sjokktilstand og rablende delirisk, så Doktoren måtte oversette til hennes majestet for meg.

Senere på kvelden ble jeg også sminket som havmann. Denne sminken glemte jeg å fjerne før jeg la meg, så jeg vandret ned til hotellfrokost og fikk mange merkelige blikk, en del hevede øyebryn og kommentarer jeg ikke skal gjenta her. Jeg traff også en tidligere kollega av meg, Hero. Gjensynet foregikk gjennom solbriller og uten linser for min del, samt mer feilreplikkvekslet enn det burde ha vært. Etter hjemreisen brukte jeg resten av søndagen til å tusle rundt på Korriban sammen med en jeg enda ikke har funnet ut hva jeg skal kalle her.

Knærne plager meg fortsatt, helbredelse til tross. Trapper og sko har med ett blitt mye vanskeligere å håndtere og jeg har måttet bruke superlim for å få fikset brillene mine (de lå i lommen min på daværende tidspunkt og knakk i fallet på lørdag).

Jeg skal også få sjekket synet mitt denne uken.

*Dødens By er den byen i landet som dytter vekk sjelen din hvis du er der for lenge. Etter et kortere opphold kan sjelen din finne veien tilbake, men hvis det tar for lang tid risikerer du å miste den. En av teoriens opphavsmenn kommenterte med at jeg måte ha mye sjel fordi jeg alltid endte opp med dem uten. Jeg er fortsatt usikker på om han har helt rett, men jeg ser poenget hans i at jeg ønsker å dele av min sjel til andre som kanskje ikke har like mye.