tirsdag 11. mars 2014

En Fisk i mitt hav.

Så, Tim døde. Uventet. Og jeg har fått reagert.
Tror jeg.
En tilfeldighet, fulgt av et annet delvis tilfeldig månedsjubileum.
Det fikk meg tilbake til et sted jeg holdt meg unna. Det fikk vekk faren, de potensielle fallgruvene. En form for avreagering og skjelving på hendende som kan komme av mange ting. Å konfrontere sine redsler. På en måte. Og få bekreftet informasjonen som setter standarden for videre møter med nevnte person; Fisk.
Tim, enda en med et tidligere navn, to vidt motstridende følelser, begge på en gang i løpet av den tiende. Og hennes nærvær har effekt på meg. Og jeg har igjen klart å være den ubehagelige personen. Uten å forutse det. Selvsagt. Typisk meg.
Now I see the light.

Enda en grunn til å begynne å røyke.

Jeg skjelver, både på hender og venstre arm. Sittende på en barkrakk, skrivende i en sort, liten bok mens en bartender hvis historie om våre møter er både legendariske og episke forblir akoholbaserte.
Kortene mine er gjennomsiktige. I alle tilfeller er de synlige. Syrlige. Skadelige. Men jeg vil ikke gjøre noe som kan være ødeleggende.

Og midt i all denne selvmedlidenheten vil jeg presentere min sent (dog etterlengtede) Eliot Lefebvre. Den siste posten avsluttes, en blogg begynner. Ironisk.

Stoler du virkelig på løgner?

Ingen kommentarer: