Overskriften er hentet fra en skolelærende bergenser. En mann med stor humorsans og en forkjærlighet til det skrevne ord.
Jeg får ikke sangen ut av hodet mitt. Slikt hender når en går i vandring inne der hvor fortiden oppbevares. Gjennom rosegården, ut blant den klare blå himmelen, gjennom livets sirkel, under ulvens tann. Inn i fjellets grotte, over livets vann. Bruk rødsteinen, blodsteinen, blodvakten vil hjelpe deg. Bannor, du vil hjelpe meg, vil du ikke?
Farens ånd.
Pinnsvinet med den døde vingen.
Jeg merker jeg blir depressiv. Ikke veldig, bare nok til å ikke bry meg helt om hva som foregår rundt meg. Om du ikke kjenner min sinnstilstand vil du sikkert kalle det likegyldig sløvhet. Det er i og for seg korrekt også, skulle jeg tro. Ikke det at jeg vil ta det så særlig godt opp om du skulle nevnt det for meg, men jeg har ikke lyst til å fortelle eller redegjøre for meg nå. Jeg er trøtt og sliten og vil mest krølle meg sammen og gråte bare for å få det hele ut av systemet mitt, bli kvitt det, ferdig med det, hente seg tilbake til det å faktisk kunne være tilfreds med situasjonen, se de bedre sidene igjen. Men en sorgprosses er og blir en sorgprosses.
Med min hese ånde pakker jeg nok sammen flere felles bord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar