De tunge, de sorte og de som kler seg i bein. Mørkegrått.

Jeg fortalte min egen at jeg skulle gjøre mitt beste for å ikke blogge i kveld. Dessverre ser det ikke ut til at jeg kan ha de ordene i behold.

Blodtårer fallende sammen med hva man kan kalle musikk fra en tidligere emo’s fortid. Lys, tynn stemme. Lys, tynn stemme med knekk i. Timmy og undertegnede som vokaliserer teksten til Wonderwall. Litt bittert, mer enn bare litt sårt og på en måte nesten forløsende.

Gåsehud på baksiden av hodet, langs kantene og sakte snikende mer og mer nedover. Det kan godt være du tar feil, men jeg kjenner et kinn mot mitt kinn, et varmt og fiktivt kinn som jeg vet hvem tilhører. Mykt mot mitt eget med øynene lukket. Kan minnenes makt være så sterk?

Noen har kjørt klørne inn i skuldrene mine og gravd dem inn.

Two:thirteen anyone? En dobbel nummer tretten? Skeptisk. Veldig skeptisk.

Siden før Hallenskog hadde jeg et ønske om å heve gamle knokler, la dem fremstå som livfulle og intelligente med egen vilje, selv om deres hensikt utelukkende var å tjene meg. Denne tanken gav seg før jeg var ikledd sort. Heldigvis. Så, med korrekt kledning og stoppsignal i øyehulene, med de små grå på ventemodus og garvet lær i tøyet, beveg jeg meg opp mot der jeg skal tilbringe de neste åtte timene. Som lett påvirkelig er det ofte godt å ha humørsvigninger. Variasjoner. Konstant endring, som en væske i verdensrommet. En ubestemmelig substans som ikke klarer å bestemme seg for hvor eller hvordan.

Du blir stående og puste og puste på glassruta, vil se gjennom det lille hullet i isen du får smeltet, stirre inn før det fryser til igjen. Og da er det bare å sette seg ned med hendene i fanget og si ”Ja, ja”. Eller du kan blåse på ny og på ny. Og det hjelper. Det hjelper. Lille borgen. Velseborg.

Det gryr av håp, selv om jeg ikke finner sangen om den forviste.