Osteklokken tikker, den tikker for deg.

Vel, siden vi har så mange som følger så spente med på hva det er som egentlig foregår, stiller jeg meg helt uforstående til det som tar sted i verden, i dag, i vår tid. Jeg tror det kan ha noe med min søte lille tvangstanke om å alltid skille meg ut, være vepsen i sukkerskålen, strikketøyet i regnfrakken, marken på taket og jekken i pipa. Fortsette kunne jeg gjøre, men det vil ikke gavne andre enn Tiden, og da er det best å stoppe.

Begrensinger er som regel noe komplett menneskelig ikke kan settes på en pinne. Selve konseptet, selve ideen, om å ikke la det være fullt ut, appelerer til meg. Kjenn dine begrensinger.

Sverdsvingeren

En eventyrer er som oftest utrustet med et slags våpen, eller mangel på sådan. Enten det er pil og bue, kniv, dolk, pistol, rifle, kampteknikk, stategi, hell og lykke, kårde, øks, spyd, maskingevær, AK-47, Uzi, slynge... Listen er for lang til å ha i sin fullstendighet da det ville være å ramse opp samtlige saker i det menneskelige arsenal opp gjennom tidene, noe jeg selvsagt ikke kommer til å gjøre her. Noe som derimot kommer som standar utstyr hos de fleste eventyrere er sverdet.

Sverd, et typisk symbol på krig og makt, kan det sies ufattelig mye om. Beklageligvis har jeg ikke tid til å utbrodere særlig mer enn dette.

Helten har som regel sverd. Du har den som plukker fienden ned en etter en på avstand, rolig og kalkulert. Du har den som griper første og beste gjenstand som kan gjøre skade og kaster seg inn der fienden er tettest, ofte uten tanke på egen sikkerhet eller allierte. Så har du den med sverd. Dette er som oftest alltid kommandøren, krigeren, kongen og den som holder gruppen samlet. Ubevisst gjør dette at du forbinner sverd med høy rang og lederskap. En person du kan se opp til. En person som inspirerer deg. En person du lar deg lede av.

Om jeg har et sverd? Joda, men jeg kan ikke bruke det.

Det er tydelig at kvaliteten på flere av de alt for mange løftene jeg har gitt meg selv denne måneden er sykende. Dette er ett av dem. Dessverre.

Som så mange andre mørketider virker lyset mer sparsomt, mer prisverdig, mer vesentlig, om du forstår hva jeg mener. Du strekker en arm ut for å tenne på i peisen, blir sittende foran flammene og stirre, borte i mer enn bare et øyeblikk. Ikke aner du at du nå er del av en tradisjon som går lenger tilbake enn til det vi kan regne oss frem til av historisk betydning for homo sapiens.

Om du har fulgt denne bloggen nøye, kan du se avvik som følger dette innlegget. Har du ikke... Gjett!

Beklager, prøv igjen senere.

*gjentatt opptattsignal*

Firkantøyne, eh?

Det var vinter. Det var kaldt. Så jeg tok et glass ekte sammen med Rachel. Vi har nå funnet grunnen til 3. verdenskrig, som i og for seg var festlig.

Praktisk å ha flere mennesker å ringe til når Z kommer, ikke sant? Kan ærlig si at om jeg skulle være i fare for å bli spist, ville Rachel vært en perfekt kandidat til å bli spist sammen med. Men det er selvfølgelig ikke plan A heller, da. Synd det mest sannsynlig er dette som kommer til å skje i steden for.

Vi flyr langs landegrenser, søppelfyllinger og bjørneklør uten så mye som en skramme. Chuck!

Dette nydelige stedet er oversvømt av varulver, marsboere og vandrende lik (rangert etter stigende grad av mislikbarhet). Og laiv skal det bli, laiv skal det bli!

To ord:

Cataclysm. Fri.

Lag tid, knekk linjer.

La meg ta deg tilbake til en tid hvor menn var menn, kvinner var kvinner og små, hårete vesner fra Alpha Sentury var små, hårete vesner fra Alpha Sentury. En tid med brukne spyd og spintret skjold. En tid hvor dagen blir til natt. En sverddag. En rød dag over lavalandskapet. En tid for å svinge periskopet og rifleløpet mot ville horder av levende bevegelse. En tid for å gjøre jobben du blir betalt for.

Et blaff av mørkelampe langs vinduet. Mørkelys.

Callsign: Mobeus.
Romeo og Gresskar som tar over videre. For nå.
Siste callsign: Papa. Endelig!

Benyttelse er neste post. Benyttelse, beskyttelse og brukbar behagelighet. Alt dette er hva som forventes av meg. Frivillig, vel å merke. Jeg gjør dette for en venn. Og det utgjør hele forskjellen.

Knatringen av automatvåpen synger i ørene mine. Jeg dukker ned, hiver glisende etter pusten, tar ladegrep og fyrer av kuler i fiendens retning. En eksplosjon følger like ved. Tanks ruller forbi, de store maskinene haster av sted, så er de borte. En rakett fyker over hodet på meg og fortsetter uten å stoppe. Jeg slenger et par skudd mot der jeg tror den kom fra før jeg krøker meg sammen bak restene av en mur. Bakken rister, et dumpt drønn ruller over oss. Artilleri. Om det er vårt eller fiendens vet jeg ikke. Alt jeg ber om er å ikke bli truffet. Fienden! Jeg lukker fingeren om avtrekkeren. Salve etter salve følger. Bakken ved siden av meg blir levende og sluker meg. Halvt begravet ser jeg de andre storme mot meg. En kraftig knitring river dem i filler. Gjør meg døv en stund også. En bygning kollapser tilsynelatende av seg selv. Ikke en lyd høres. En enslig soldat kommer innenfor synsvidde og snur seg. Forgjeves forsøker jeg å grave meg frem før han får øye på meg. For sent. Det rykende våpenet er nesten tomt da fienden synker sammen.

Fuel? Rage.

Dra som mann alene på Ikea

Særlig når det bare er rotmos på kjøkkenet ditt og to uker igjen til jul.

Flatt batteri.
Batterisyre i magen.
Cookie cut me.

I am the storm.

Soundtrack - do you dare?
. .. With no place to go.
I dare you. I do.

Etter å ha blitt sagt "du skulle vært diplomat" til som respons på et unvikende svar ble jeg i godt humør. Diplomat... En kanal, en kurer av informasjon. Ambasadør? Fristende. Ansatt i vårt lands tjeneste... Hvorfor klarer jeg å få det til å lyde romantisk?

Gjester som leter og jakter på troll.

Kaos.

Ville tilstander.

Vanskelige mennesker.

Katastrofe.

Max Payne på vei til toget.

Jack with the hat and Jaina with a box of bronze.

Cathy, Kate, Cathrine, the Cat and Carrot.

Fragmentariske blink, daglig gjennom sort tøy, holdbart uten virkelighet.‏

Etter avtale med Ekorn har jeg pålagt meg selv sølibat frem til jeg ser en bestemt person igjen. Hvorfor? Fordi jeg har lyst til å teste selvkontrollen min. Fordi jeg aksepterer og ikke blokkerer når forslag kommer på bordet. Fordi jeg har andre måter å få brukt seksuell energi på som jeg vet jeg bare har godt av å overføre andre steder og utføre istedenfor. Gleder jeg meg? Nei. Kommer jeg til å hate dette ute underveis i prosessen? Å, ja da. Gjennomførbart? Definitivt, jeg setter jo pris på en utfordring i ny og ne. Reel prognose? Dette skal jeg klare!

Tobias reddet meg i kveld. Flere ganger.
Og dette da jeg kom hjem.

Grant me the serenity
To accept the things I cannot change;
Courage to change the things I can;
And wisdom to know the difference.

I must not (verb form of an emotion). (emotion) is the mind-killer. (emotion) is the little-death that brings total obliteration. I will face my (emotion). I will permit it to pass over me and through me. And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path. Where the (emotion) has gone there will be nothing. Only I will remain.

Pain... Agony... My hatred burns through the cavernous deeps.

Nok en snøstormreferanse. Kudos til den som gaper (eller har gapt) over denne godbiten.

Soundtrack - Wuthering Heights av Kate Bush. Jeg var i den type humør da jeg skrev dette og har lengtet lenge etter å slippe denne linken. Musikkvideoen fra da sangen ble sluppet i USA befinner seg her. Den britiske versjonen har bedre lyd, men jeg liker den andre bedre rent visuelt. Mest fordi den minner meg om en liten heks fra Tellus Anima... Men det har ingen ting med saken å gjøre, har det vel? *kremt* La oss gå videre til neste avsnitt, skal vi?

Jeg er en kjøtteter. Dette er ikke noe jeg skammer meg over å innrømme. Tvert om, jeg er stolt av å kunne si til meg selv (og alle andre som tilfeldigvis befinner seg innenfor informasjonsradiusen (Selve ordet ”informasjonsradiusen” tok Word helt pent, men ”kjøtteter” måtte det selvfølgelig komme en rød strek under. Av og til forstår jeg virkelig ikke logikken bak Wordbaserte mailsystemer.)), jeg spiser kjøtt. Tross alt ble jeg oppdratt til det.

Det slo meg da jeg var på butikken i går morges og tittet tilfeldig ned i handlekurven at nærmere halvparten av varene hadde dyrisk opprinnelse. Etter et kort overblikk kunne jeg konstantere at vi hadde hest, sau, kylling, kalkun, storfe, reinsdyr, pølser, servelat, vossafår, skinke, joikakaker, fårepølse – alt utenom svin var med oss på vei mot kassen. (Lang historie om hvorfor grisen er utelatt, kortversjonen er at vi ikke følger Muhammeds vei på dette punktet. Fisk, derimot, står høyt oppe på listen.) Nå var kurven halvfull, så jeg sjekket resten også. Dette besto av grønnsaker, frukt, juice, samt diverse bakevarer som egg, grov rug og fløte. Man skal da ha et sunt kosthold, skal man da ikke? Dessuten har tunge handleposer sin egen sjarm.

Først, så får du mus som advarsel!

Sagt til meg i symbolsk og bokstavelig betydning av Ekorn, dog under noe mentalt pinlige og smertefulle omstendigheter. Om det var Ekorn eller meg som fikk mest ut av situasjonen er fortsatt usikkert. Vakkert. And, if by pretty you mean ”daintily leaping about as though donned in a magenta-pink tutu”, then yes.

Varm Cola eller kald Pepsi? Om du MÅTTE velge, hva ville du valgt? Wow, selvsagt!

Well, butter my biscuit!‏

Poeng til den som tar referansen.

Nazgûl i Sithkappe. Av alle steder tror jeg Northrend er mer sannsynlig enn Hoth eller Caradhras. Så lenge det varer.

Toalettet? Rett ned trappen.
Oversettelse: I’m blind, not deaf!

And for my very own Queen of Blades…
”So she was turned away / To hide her face, her lips, her guilt among the trees, / Even their leaves, to haunt caves of the forest, / To feed her love on melancholy sorrow / Which, sleepless, turned her body to a shade, / First pale and wrinkled, then a sheet of air, / Then bones, which some say turned to thin-worn rocks; / And last her voice remained. Vanished in forest, / Far from her usual walks on hills and valleys, / She’s heard by all who call; her voice has life.”
The Metamorphoses

Well, this is it.

Nazgûl i jedikappe. Det er vintertid.

På gjensyn.