onsdag 1. oktober 2008

I materiellet.

Jeg befinner meg i en tilstand utenfor meg selv. En tilstand uten sorg, uten søvn, og mest av alt, uten andre. Uten andres forståelse for denne tilstanden, som i og for seg ikke betyr noe i seg selv, kan jeg ikke helt bevege meg rundt andre mennesker, selv om det er nødvendig. Er det kraftig og helt nødvendig, er det mulig å overstyre denne tilstanden. Men selv om det er mulig betyr ikke at jeg liker det, har lyst til det eller i det hele tatt gjør det. Enten skal situasjonen være alvorlig, eller så skal jeg bry meg godt om mennesket som behøver assistanse. Jeg er for eksempel ganske sikker på at om bil som nettopp hadde kjørt forbi meg og eksploderte foran meg med mange nok meters mellomrom til direkte fysisk skade vil jeg kunne være tilbake på et nanosekund og et halvt.

Ett av disse menneskene er
min søster.

Tilstanden ruller videre. Jeg vet ikke når den griper meg, rister meg, stryker meg over hodet, eller når den lar meg gå, slipper taket og lar meg falle ned på jorden igjen, svimmel og blodig forslått. Innvendig, aldri synlig. Denne tilstanden sier aldri på forhånd hvor lenge den skal være. Den kunne komme en skoletime, en eksamen, mens jeg går på gaten, på bussen (spesielt på bussen), på toget (der også ofte), når jeg har lite å gjøre, under en bok jeg har nesen oppi, mens jeg fører fingrene over tastene og trykker mykt på dem. Med ett er den bare der. Den tar tak i meg, løfter meg, løfter meg høyt, høyt opp, så høyt at jeg lett mister oversikten over hva som skjer nede på bakken. Noen ganger flyr den lett og sakte, andre ganger hardt og raskt. Noen ganger lar den meg lette ubekymret. Andre ganger ikke. Som oftest holder den seg i nærheten av der jeg er, så den kan slippe meg ned for en liten stund når jeg kaller på den til å gjøre så. Kan være jeg trenger å være til stede for noen rundt meg.

Liten tro har jeg på at denne tilstanden noen gang kommer til å forlate meg, andre stunder tror jeg den har gjort det for godt. Men den kommer alltid igjen. Alltid. Og hver gang før den har meg i sin omfavnelse, når jeg kjenner den ømt setter tentaklene i meg, da er jeg redd for hva jeg går glipp av her nede, hva som kanskje trenger mitt fokus og min konsentrasjon. For jo lenger den holder meg, jo mer forsvinner jeg fra denne verden. Så langt har jeg alltid vendt tilbake. For nå. En gang kan det hende jeg ikke gjør det. Ikke lenger kan. Og det både skremmer og forlokker meg. Skremmer fornuften og forlokker fantasien.

Skremmer, forlokker. Skremmer, forlokker.
Skremmer. Forlokker.


1 kommentar:

Styx sa...

klem?

gleder meg til fredag...