39 kroner til London!? Det lyder for godt til å være sant…?

Det er det også.

Jeg har lett meg frem til noe jeg ikke kan forstå, men noe jeg liker mer enn jeg har godt av. Dette ”noe” er en serie. En Tv-serie. En Tv-serie jeg følger med på, godt krøllet oppi senga med en pute under PC-en og med noe snacks på nattbordet. Så lener jeg meg bakover til ryggstøet og ser på Battlestar Galactica. Til nå har jeg gjort meg ferdig med tre sessonger og venter spent på utgilvelsesdatoen til den fjerde.
I frykt for å røpe noe av det som skjer ovenfor folk som ikke har sett noe av Battlestar Galactica, kan jeg ikke uttale med om hendelser fra serien. Men jeg kan likevel beskrive et par av karakterene og selve begynnerplottet.

Lee Adama, sønn av Bill Adama, er Viperpilot. Han har fått i oppdrag å dra til Battlestar Galactica for å delta i dette stolte skipets avsluttingsseremoni der hans far er kommandør. Om bord på Galactica finner Lee Kara Thrace, en annen Viperpilot (Viper er navnet på et lite romskip, omtrent det samme som et jagerfly, om du forstår hva jeg mener). Denne personen sitter i kasjotten for å ha (for å bruke hennes egne ord) – ”stricking a superior ashole”. Nevnte ”superior ashole” er nestkommanderende Saul Thigh, en mann med sans for flaska og knalltøffe replikker. Når Kara ser Lee, aner vi mer enn tydelig en brukbar bakgrunnshistorie, for ut i fra samtalen deres finner vi blant annet ut av at Lee og Kara, samt Less og hans fra har sitt å stri med. Zak, Lees bror, står sentralt i begge konflikter.
Videre spinner historien oss til Caprica by, på planeten Caprica. Her får vi treffe (i to vidt så ulike sammenhenger) regjeringsmedlem Laura Roslin, stjernegeni Gaius Baltar og en mystisk og vakker blond kvinne. Denne kvinnen vil være meget vesentlig for handlingen senere, særlig i den første sesongen av serien, da hun representerer et høyt reelt problem for menneskene om bord på Battlestar Galactica. Baltar holder på med noe dataprogram innenfor det militære, selv om han åpenlyst er sivil. Roslin har vært på legebesøk og fått ille nyheter, noe hun reagerer på når hun og hennes assistent Billy er på vei til Galactica for å overvære avsluttingsseremonien, der kommandør Adama skal gi sin avskjedstale før han går av til en (forhåpentlig) rolig pensjonisttilværelse (selv om den skarpe leser allerede har tenkt ”ja, særlig at det kommer til å skje!”).
Tilbake på Galactica får vi se nesten samtlige roller delta i avslutningsseremonien til Battlestaren, der kommandør Adama overrasker med en cylog-inspirert tale (cylogene er en gjeng tenkende maskiner, skapt av menneskene selv). Adama vektlegger hvor viktig det er å være forbredt, være klar, og å ha en hensikt. Etter det drar Lee som eskorte sammen med Rosin og et par andre på vei mot Caprica.

Det er nå spenningen starter.Helt i begynnelsen av serien får vi svar. En øde romstasjon ble bygget etter en lang og ødeleggende krig mellom cylogene og menneskene, slik at de kunne opprettholde diplomatiske forbindelser. Hvert år sendte menneskene en delegat. Cylonene sendte ingen. Mange år har gått, og få levende husker cylonene som annet en et vondt minne, en krig som ble utkjempet av fedre og mødre. Vår representant for menneskeheten går inn og setter seg til rette, gjør det komfortabelt for seg selv. For komfortabelt, for utsendingen begynner så smått å nikke med hodet. Brått går en dør opp! To maskinielle vesener som bare kan være cyloner strener inn i rommet. Så følger en tredje skapning inn. Men hva er dette? Vedkommende er jo en smellvakker kvinne! Både mannen og seeren blir forskrekket av dette. Damen går helt bort til offiseren, og setter seg utfordrende ovenfor han. Etter et øyeblikks gransking kommer hun med følgende spørsmål. ”Er du i live?” ”Ja”, svarer den forskremte. ”Bevis det”, er det han får i retur. Etter det går ting litt galt. Damen griper muligheten til å benytte seg av en herre til tungetango før en missil slår inn i romstasjonen. ”Det har begynt.” (…)