Dette er bare et innlegg, men fortsett med å lese videre etterpå. Det vil lønne seg.

Gjennom en gård av roser står jeg og venter. Sove i en liten jentes seng i natten som var hos min søster av valg. Sove alene med bare den lille jentas ekstra pute å holde rundt. Sove med sammen med vissheten om savn etter sushi og sake. Moderate mengder, Nothing Hill og venner, seks av dem i tallet. Seks venner. Skjønt, så langt er grenser mellom venner og bekjente uviss, for jeg vet ikke lenger hvor den går. Rebecca, er det lurt å la meg regne alle jeg møter som venner? Er det smart å legge til side min skepsis over fremmede og nye? Er det klokt å glemme hvordan det er å bli såret?

Den grimme sangen.

Min faders røst. Min faders røst er stille. Ingen gud, ingen far, ingen som kan ta vare på meg. Min Mio.
Hvis det eksisterer eksos av en hilsen – så er jeg i Landet i det Fjerne. Marit har Narnia, jeg har Landet i det Fjerne. Jeg har intet håp, intet spor av drøm eller illusjon om hva som vil skje, men jeg har ingen fornektelse heller. Hva som skjer, det skjer. Slik har det vært så langt, og slik vil det vil fortsette å være også. Landet Utenfor. Flyr flaskeånden meg dit jeg ber han om?

Min fugl kan fly, men jeg blir igjen. Er det fuglen eller meg som er virkelig? Er det en virkelighet jeg avfeier?

Fløytespill og sølvbobler. Silke og høye tårn.
Fugl.

1987 ble Top Gun, Mio, min Mio og jeg til. Kan det unngå å tenkes at -87 var et godt år? Regner en med at man er ett år når man blir født, så er jeg snart 22 år og 86kull. Noen Beatelsfans fant ut at på det cover av platen der gruppen går over veien (det bildet Ruter har adoptert som reklamasjon for at man skal huske å stoppe før trikken kommer, vet du) fantes det ”bevis” for Pauls død. Derav også henvisningen til den hindusistiske teorien om fødsel av ettåringer. Jeg er uansett noe og tyve, hvor enn en vender på det, snur og rister ut sannhet. Eller forsøker så godt man kan i alle fall.
Mio, min Mio.

Elsk meg to ganger – en i morgen og en for nå.
Gråtende knær gjør seg ikke i brudeklær eller skumle barnebøker. Marte? Fortsett å gi meg godt lesestoff, er du snill. Og det selv om jeg får frysninger nedover ryggraden, ut gjennom skoene, og inn i en taxi til flyplassen (sitat Terry Prachtett).

Gol og glam. Hane og hund. Fløytespiller, mister Morrison?


En hver hensiktsfull handling blir meningsløs hos meg nå. Tanken på å tvangsinnlegge meg selv på et lite hvitt rom hvor leger og psykiatere holder meg fanget for ”å forstå meg” er det eneste som vekker positive følelser. Alt annet kan besvares med et skuldertrekk og svaret ”det betyr ikke så mye”. Jeg hadde lyst til å gå hjem, krølle meg sammen på teppet til en ball og gråte. En dårlig dag, kan du si. Også trenger jeg en klem.