La luna del cacciatore

Det er ikke hver dag en blir spurt om en er over eller under 16 på et offentlig transportmiddel, spesielt ikke når det er jeg som får spørsmålet rettet mot min person. Jeg tok det faktisk utelukkende positivt at jeg kan virke så ung. Ærlig som alltid svarte jeg nei, slik sant er. Å lyve for statlige ansatte er ikke noe jeg kan gjøre uten å være forbredt, og da grundig også. Alt i alt var det en hyggelig opplevelse, å virke hele fire (nesten fem, kanskje flere) år yngre i en tidlig middelaldrende manns øyne. Kan andre si det samme og være glade? Jeg har mine tvil. Vil noen andre som har sett tyve vintre være takknemmelige for ikke la fire av dem vises på sin kropp, sitt fjes og sin holdning? Jeg har, som tidligere sagt, mine tvil. Men en kan aldri vite for sikkert.

Ja, jeg har tvil. For få nyter det jeg nyter, og færre deler mine syn på nytelse. At det skulle være en der ute som vil være ett speil til min sjel og mitt selvsyn, det håper jeg ikke på. Av all den matten jeg har lagt bak meg er sannsynlighetregning noe jeg fortsatt til tider tar meg lov til å praktisere. Nei, å ha to av meg på jorden samtidig ville ikke være til å holde ut. Skjønt, det kan hende det er to av oss. Mitt valg er å ikke lete.

Månen er hvit i kveld. Ikke gul, ikke rød, men hvit. Skinnende hvit, som om den vil vise meg mer enn det jeg har sett før. Hunter's Moon.
(for den som ikke kan lese italiensk er dette den engelske oversettelsen av tittelen, på godt norsk "jegermåne", brukt i en film som omhandler predatorer) Den var, helt til en lav sky la seg over åsen jeg befinner meg på for å skjule den. Nesten full. Nesten. Men jeg akter ikke å følge slik en sang (Up Al Night, en Racorlight’s bedre album og sanger). Ikke i kveld. Nei, i kveld er det tid for andre formål. Og når en tidlig natt har tjent sin hensikt, er det annet som venter meg enn våkne drømmer.

Er det noe du ønsker å fortelle meg?

Søvn. Søvn. Søvn. Evig søvn. Dødens søvn. Ah, den barmhjertige glemselen. Nei, jeg søker den ikke, nei, jeg trenger den ei. Viten står meg ikke bi, men hvem gjør så det? Lykken? Eller det jeg velger å se på som lykke? ”Only the chosen ones may enter”. *flirer*
Nei, det skulle de kanskje ikke gjort. Bare en melankolsk og nytelsesverdig tid på døgnet for en varulv hvis tanker dreier i langsomme, lange sirkler. Forvirrende? Alltid. En venner seg til det. En kan tilvenne seg alt. Alt.