søndag 13. februar 2011

Sing along, silver girl‏

Jeg må slutte å se etter deg på stasjonen. Det er ikke sunt. Overraskelsesmomentet og gleden vil nok derimot alltid være der. Forhåpentligvis.

Å på forhånd bestemme seg for å skrive er aldri en god idé. Kanskje jeg ikke burde bli forfatter likevel? Jeg mener, om det blir arbeid, forsvinner noe av gleden. Misforstå meg rett, å ha en jobb du elsker er et mål i seg selv, men det er fortsatt en jobb, et yrke, noe du gjør for å tjene til livets opphold. Om jeg kjenner meg selv rett, så kan jeg umulig ta penger for noe jeg har skapt. Det var litt det samme som å stå på scenen, det for min egen skyld. Inngangssummen gikk direkte til klaseturkontoen, så de så jeg aldri noe av. Og siden jeg verken satt og solgte billetter eller lodd slapp jeg å ha et forhold til de myntene og sedlene som kom inn. Problemet er at med en publisert bok vil jeg jo tjene på et eventuelt salg. Men vil jeg kunne leve med meg selv om jeg gjorde det? Vil jeg ikke føle at jeg prostituerer en del av sjelen min? Konklusjonen er at jeg kanskje aldri vil gi ut noe som helst så lenge jeg lever. Kanskje. Eller kanskje ikke. Vi får se, får vi ikke?

Ingen kommentarer: