lørdag 17. mai 2008

Nattens musikk og vindens forandringer

Vend ansiktet ditt bort fra solen, og du vil se forlokkelsen. En stemme, en følelse, et bilde, en skjult foråpning du ikke våger å forfølge.

Vend tungen og strupen bort fra drukkenskapen i år 21. En prøvelse, en øvelse, en test av vilje og et håp om kontroll.

Mangel på kontroll, men fortsatt VALGET om tap av grepet. Så lenge jeg selv utsetter meg for det burde det være overlevbart.
Greit.

Når mørket faller venter et lys på deg. Morgenkjærligheten.

Et år har gått, og det raskere enn beregnet. Alder tilsier at tiden ikke lenger venter, selv om jeg ikke trenger å holde følge eller tritt med tiden hele tiden. Trass i alt som kan skje vil det ikke hende at jeg unnslipper klokken. Intet menneske jeg kan forestille meg vil vel kunne påstå at han eller hun forstår og kan tenke seg begrepet "tidsløshet". Jeg vet jeg ikke kan, og derfor vil etthvert forsøk på å fremme en slik forståelse virke som et dødfødt illeluktende lik av et prosjekt. Ikke ville jeg hatt tiden til det heller.

Ei lenge vil jeg være deg, o Romeo.
"O Romeo, o Romeo, hvor er du, min Romeo?"

Jeg sitter på taket og ser ut. Sitte er det jeg gjør når jeg skriver. Det er da logisk, er det ikke? Skjønt, hvem er du til å argumentere mot min oppfattelse av logikk etter eget hode eller personlige lyster hvis utfoldelse ikke skader andre av stor grad, da som små ubevisste stikk, ei ment til onde.

Langsomt hører jeg meg selv sove. Drømmende, snorkende uten å plage andre, den avslappenheten bare ren uskyldighet kan frembringe og fremskaffe - kjærlighetssøvn. Drømmeløs kjærlighetssøvn.

Ingen kommentarer: