Mine kjære venner og elskede fiender

Oslo by om morgenen egner seg til storslått musikk og sikker gange – irsk, vel å merke. Den enslige unge helten som vandrer nedover gatene til fløyte, slagverk og gitar, stemmefull av stemning. Med bestemte skritt fører veien han inn blant trærne, forbi de sovende endene, forbi porten av metall, forbi vakten uten rytme, forbi det trafikkerte krysset, forbi barene og hotellet. Legg tiden til 1930-tallet eller tidligere før århundreskiftet. Med de lange våpne dragne kom de i land, in the land of foggy dew.

At some times it makes me think.

Tåken, eller elvens vannfordampning, alt ettersom hvor klinisk du vil være, ligger tykt over mennene. Den klamme fukten får de av dem som ikke er døde til å fryse. Brunkledde i frakker og båter skvulper mennene med harde ansikter under luene nærmere elvebredden, så nær de kan komme det engelske fortet. Med våpen og stille årer i hånd beveger lettbåtene seg oppover.

And with they’re long lost buns and they’re army guns, they fought in the foggy dew

Det er sangen om en soldat, som forlot sin kone og barn, gikk ut i krigen for å sloss, og han tapte. Men før han tapte, skrev han et brev hjem, til sin frue, og hans navn var – mr. 170.

Det hvite ved hodebunnen er nok flass og ikke lopper, men det klør likevel.

It was better to die under the Irish sky, far beneath the foggy dew

Som den andre jeg er finner jeg springing interessant. Springing i ord, stemning, av glede og på sjakkbrettet. Variasjonen over tema sprining. Facinerende, synes du ikke?

Jenter kan være så uforståelige i blant. Den ene vil kose, og siden hun er jente VET jeg det ligger mer bak. Men hva? Den andre vil forstå meg, men jeg skjønner meg ikke selv, og tenk om det ikke er noe bakom forståelsen? Den tredje vil ha meg til å gjøre ting for henne, men det er på jobben, så det er greit. Den fjerde påpeker det hun mener er typiske trekk ved meg, men som jeg selv bare gjør på impuls av og til, og at det var sammen med henne, var ren skjær tilfeldighet. Den femte kunne få meg til å spise av gulvet om hun ville, men som hun aldri gjorde. Til tross for alt dette er det jenter jeg kommer best over ens med.
Damen med nøklene vekker meg til virkeligheten igjen, før jeg lett befinner meg midt i mellom fantasi og det 21. århundre, der den lille jenta med vinger alltid vil elske meg, selv når hun ikke er der.