tirsdag 8. april 2008

Er jeg hjemme? Det oppleves ikke som dette er mitt rette sted å være. Ikke nå lenger.

Westlife. Det er første gang jeg har tatt boybandmusikk på som førstevalg siden jeg ble sjef over egen musikk, til tross for at det var Hanne som la den over ved innflyttningsfesten. Nå minner Westlife meg om henne og en annen, samt glemte minner fra en tid jeg sjelden lar vandre gjennom hukommelsen. På den tiden satt jeg og nabojenta på rommet hennes mens vi lyttet (og danset) til Spice Girls. Jeg var som regel Mel C (den rødhårede/den ”slemme”, om det sier dere noe som helst) eller Poch (beklager eventuell skrivefeil), kan jeg huske, for min venninne på den tiden foretrakk å være Emma.

When You’re Looking Like That.
Am I supposed to leave you now?

Også gjør det vondt! Det er noe med musikken som gjør meg vondt, ikke flashbackene, nei, det er selve lyden og hva de synger som presser tårene på, direkte og med strupen i vranglås, tristhet på innsiden, blurrete syn og knute i brystet, lydløst og smertefullt, uten noe annet enn at hun som bor i rommet ved siden av Kine sitt må tro diverse saker om meg som nettopp har satt denne sangen på repeat med intensjon om å spille vondskapen ut av meg, på enten godt eller ondt. Enter.

Gjesp. Trøtt også. Nå stopper jeg avspillingen på gjentagelse. Dørene står for tur. Nei, gi deg! Er det mulig å ha noe rent for påvirking av tidligere tider og oppleve noe for første gang? Nope og ”I don’t think so” med Pheebestemme matcher den arrogante negativiteten jeg kjenner på kroppen nå. Såpass at jeg glemmer å sette på CDen jeg legger over på leketøyet mitt. For arbeidsverktøy er ikke helt det jeg vil kalle det. Arbeid er noe en er tvunget til å gjøre uansett hvor lystbetont oppgaven fremstår som, og jobben er noe en legger fra seg når man går hjem. Derfor denne betegnelsen. Derfor denne filmen. Derfor den hobbyen jeg ikke kan legge fra meg. Nettopp fordi det er FRIVILLIG! You got that?

The Amityville Horror. Jeg er glad det var overskyet sollys bak gardinen og mennesker trampende over meg.


Mommy, I’m scared. Scared of the little girl. She scares me, mommy, she scares me. I want her to go away. Can’t you make her go away, mommy? Can’t you make her go away? Please, mommy? Please?

I’m scared.

En enslig natt og et menneske ute i regnet. Det regner alltid når høydepunktet når seg, eller lavpunktet, avhengi av hvordan en ser det. Jeg er ikke ute i regnet, jeg ser personen gjennom PCskjermen i hodet mitt. En fantasi, en forestilling jeg ikke kan dele med andre. Men jeg kan skru på telefonen. Den nye telefonen min. Min brors gamle mobiltelefon. Nå med ubesvarte anrop også. Jøss, jeg må være populær siden noen tar seg bryet med å kontakte meg.

En gang var jeg mindre filosofisk og mer lengtende. Nå lengter jeg ikke, for jeg har gitt opp søken. Jeg bare er.

Minner meg om en telefon jeg må ta. Lovet å ta. Bedre å ringe lørdag enn søndag, slik jeg ser det. Ta med PC og motta gaven av World Web.

I’m scared no more now, mommy. I’m scared no more now.

Søndag. Klokken er slagen for kokken på kjøkkenet med grønt eple i munnen. Også denne gangen går teksten over dager. Dessuten har jeg stiftet bekjentskap med ei jente som lærte meg noe om nordnorsk humor, at massasjeolje som ikke er massasjeolje fungerer dårlig uansett hvor plettfri ryggen din er og at det går an å prate to timer i strekk uten å si så alt for mye. Legg på en sykemelding til januar (det stemmer, du leste riktig, til JANUAR!), en pusekatt, de mest teknologiske brillene jeg har sett, kjemi/fysikk-flørting og du har et godt bilde av den kommende nittenåringen. Joda, også fikk hun seg leilighet sentralt i byen (Trondheim, altså) på under tre timer etter at jeg første møte denne personen med ryggrad, ærlighet og varme med et navn jeg ikke tar sjansen på å skrive i frykt for å bomme der jeg vet annerledes er rett.

Tordenskral og sekkepipe.

Frøken E er tilsynelatende et nettmenneske, har jeg funnet ut. Brev har jeg skrevet, sender det mandag. Samt lagt merke til minst en side ved henne jeg ikke før tok for gitt. En lærer å kjenne mennesker, litt etter litt.

I min verden er det bare meg. Og det er godt, det er det. Min variasjon jeg trekker med meg rundt, min systematisering av hendelser og mennesker jeg støter borti og opplever. Men mitt sted? Nei, det har jeg ikke.

The man is a legend. Ethan Hunt, that is. Mission Impossible III. And a beautiful scene where mister Hunt makes an inappropriate use of a hand speaker system. Lovely. As well as the wife is in this one. Did I mention the bad guy? An coldhearted fishy face – Philip Seymour Hoffman. Nice guy for a bad one.

I en verden der over og undertoner har mye å si, er det ganske mye som passerer usett, uhørt eller urørt gjennom våre sfærer.

Mandag, snart tirsdag. Tirsdag om morgenen når jeg våkner opp i hovedstaden, langt vekk fra denne byen jeg fant så behag i. Når 25 timer tilbrakte jeg med Siri i strekk. Min takknemmelighet rettes mot E som inviterte henne på søndag middag (som jeg sto for, by the way). Vi spiste sammen, vi sov sammen, vi våknet opp sammen, jeg masserte henne og hun returnerte favøren på sin måte (takk, takk, takk!), vi gikk ved siden av hverandre i regnet med en paraply og godt selskap. Besøk rakk vi også hos en likesinnet. Apokalypsen selv kunne ikke lagt mer godtgjørelse i selen for å tilfredsstille meg og likeså lykkes så meget som dagen jeg dro ned sørover. Frøken E hintet frem til en ordning som, hvis det ikke er for sent, vil bli gjort noe med. Hvem andre enn deg ville gjort nettopp det? Angår det deg om jeg faktisk studerer i Norges fremste studentby når jeg før første gang har endt opp med noe jeg kunne kalle hjem i to uker? Et nytt miljø, en ny by, nye venner, gode venner, mennesker jeg kan kalle venner, et hjem for meg selv, en ordning jeg har lengtet etter, et liv jeg har tilsidesatt av andre hensyn, en periode jeg burde være innom, en jeg kan lengte etter.

Klynk. Frøken S er nok den eneste leser som vil smile. Klynk. Takk.

Hvorfor får jeg slike seter som lager lyd og ikke er fullt fungerende på tog? Fordi jeg tar det for gitt at turen skal være behagelig og bare husker de gangene dette ikke er tilfelle. Granskauen også.

I min båt er det ikke hull i ripen, mest fordi jeg ikke har en båt eller tanker om å bruke oransje slips i den. Post blir det den 8. Ikke skyld på meg; jeg har faktisk kost meg! Og da har jeg lov til å være litt egoistsk, har jeg ikke? Utvikling av ryggrad, kaller jeg det.

De fleste jeg kjenner setter pris på å være frøken eller Frøken. De fleste jeg kjenner er jenter. De fleste jeg liker er ikke som meg, men når en lett blir betatt… Pokker også. Svart maskineri.

Jeg har få venner. Frøken Styx, frøken Wester, frøken Becca og frøken Internett. Av mine bekjente er det Frøken E, herr Ambros, frøken Puro, Frøken S, frøken Gran, frøken Haram, frøken Becca’s samboer, herr bror og frøken mor pluss alle andre jeg ikke fant på midt i togsusets duvende berusning. Hva vil det bety om jeg ikke får sett alle disse personene som ikke bor i Tryggvasons by på en basis bestående lengre enn normal vennetid, men i ferier og når noen finner det for godt å be om en plass i min seng, hjem eller ekstramadrass som overnattingsgjest? Jeg tror ikke det. Men beslutningen er ei tatt enda. Og vil den kunne rettes om på som studieønskeliste?

Onde ånder ta Frøken E og Frøken S og filleriste dem vennskapelig for å sette tanker i mitt hode og lengsel i min kropp! Glad i dem vil jeg fortsatt være, men… Å gjøre den usikre mer tvilende er ikke til det bedre.


Og i den høye hånd, et kart som viser vei.

I den venstre, ingen ting.

2 kommentarer:

Maria sa...

Du kan forandre det helt fram til en gang i sommer.

Og frk. Wester vil du ikke se på en jevnlig basis uansett hvilken by du velger, men mindre du returnerer til den regntunge stad, naturligvis.

Jeg hører du har møtt min fars ekskone. Gratulerer med jobb.

Abusos sa...

Jeg smiler så absolutt, og minnes lange samtaler fra søndagen og mandagen. Hyggelige var de!

Ønsker deg en videre flott uke, vi ses nok om ikke lenge vi=)