Når naboen sikrer seg mot weblånere...

Siden jeg skriver dette uten å ha tilkobling til verdensweben, har jeg få intensjoner om lesere før jeg poster det senere enn denne natten. Skriveren har gitt seg selv manglende mål en gang for mye og vel så det. Kropp og sjel forfaller. Hjernen slutter å fungere optimalt. Humoren blir platt og innpåsliten selv i mine ører. Selvtilliten synker som en dukkende ubåt, regulert og fast bestemt på å nå bunn. Lavt sikte er kanskje ikke min sak.

Flere bekjente har nå sett meg påvirket av følelser og alkohol enn før, takket være innflyttningsfesten på fredagskvelden. Da særdeles mot hattavtagning til Hanne, Marte og CC. Også vennlige nikk rettet mot Marius, Alexandra og Rebecca. Spesielt takk til Rebecca.

Lørdag. Stilt klokken, så nå er den ett og ikke tolv. Betryggende. Neste dag i uken. Og jeg som må skulke søndagsritualet mitt to ganger på rad! Unntakstilstand eksisterer ikke lenger, den har blitt permanent. Mitt liv er en unntakstilstand, en havsens avgrunn, og en umoralsk bespottelse mot det jeg ikke tror på. Ifølge Marit er jeg kristen og påtvunget en elendig selvtillit. Ifølge Alexandra er jeg unormal. Ifølge Rebecca er jeg ufornuftig i mine beslutninger til enkelte tider og stunder. Ifølge meg selv er jeg konstant variert, ustabil, sårbar, følelsesmessig i ubalanse, kroppslig ugale, uvel og Kaizersfan. Ellers vandrer ordene over papiret jeg ikke fører håndskrift på.

Ifølge Kim er han perfekt siden han er skapt i Guds bilde. Ifølge meg er han arrogant som kommer med slikt en uttalelse. Men vafler, pannekaker og oppvask kan han klare. Relativt greit over gjennomsnittet også.

Ingen hammer har jeg til å svinge med eller en far til å ta meg inn. Ei heller noen Lykke*. Svart og hvitt er gråtonenes trøst. Stripet er jeg. Flerret.


*Be meg om historien en annen gang, for jeg har verdens beste digresjon på ordet.


Dette var den innlimte delen av bloggen grunnet manglende internett om natten helgen som var. Dette er meg på Majorstuens Deichmanske filial. Men siden jeg bare har ti prosent batteri igjen, blir dette så alt for kort. Eneste jeg vil gi er et livstegn.

Siden damen som hadde lagt beslag på strømkontakten kan jeg nå fortstette å skrive en stund til. Da vil jeg advare deg, min lille leser, at dette innlegget kan bli lenger enn fem minutter lesetid.

En merkelig glad og ikke-resignert barnesmak av vår denne dagen som startet med å titte ned i toalettskålen og leggetid når solen sto opp (halv syv, for den som liker å vite slikt). Det er en særdeles godt luktende toalettskål siden den ble vasket for ikke så lenge siden at bruken har begynt å gjøre seg tilstedeværende i enten lukt eller farge. Jeg tror den er grønn. Nei, gul er det den er. Grønn er det håndkle mitt fra Ikea som er. Ikea selger skohyller.

"Men de klarte ikkje følga med."

MSN er lett vanedrivende. Nordal Grieg sa en gang at en vet hva en har når en ikke har det lenger. Nå siktet han til frihet og nazi-okkupasjonen og ikke min sporadiske trang til å samtale med mennesker jeg ikke får se på dagelig basis. Ergo går det ikke an å sidestille de to behovene annet enn i teorien, nettopp fordi setningen passer såpass godt til begge deler.

Nei, jeg var ikke forbredt på en ny vår, det var jeg ærlig talt ikke. Men så er spørsmålet, hvem er egentlig klar for en ny sjanse når den bestemmer seg for å dukke opp? Steg for steg beveger jeg meg mot en apokalypse (det vil alltid være en apokalypse før du trekker siste pust av hvitløksluktende slektninger sittende rundt deg på sykeleiet), en avslutning. Døden vil avslutte ethvert liv, det er det eneste som er sikkert her i tilværelsen på Jorden. Tellus gir enkelte lengre forløp enn andre, men vi møter fortsatt den smilende snert av tidsåndens lange hagegaffel; delfin, delfi-lus, maneter, sjøhester, mennesker, utenomjordiske vesner og planeten selv. Det eneste som er ulikt er måten vi lever våre liv på, måler tid og mening med hensikten (type dette perfekte spørsmål-eksemplet "hvor skal vi ha lunsj?").

"Han som var din mann ga deg en drøm
Det som var en drøm ga deg en løgn"

Sorthvitt i helgoland, men uten snø. Derimot var damen skinnkledd med en bar stripe hud på begge lårene i Seoul. Også snødde det. Snø på hvit kake.

Ond sirkel til å bryte ut av. Eller er det bare en gnist for å gjøre det verre etterpå?

"Og på min gravstein skal det stå gravert
Meg og min mojo har levert!"