onsdag 12. mars 2008

I need you, you, you!

Det obligatoriske sitatet så sent på onsdagskvelden…
Flere stykker, til og med!

“Elwood - It’s 106 miles to Chicago. We got a full tank of gas, half a pack of cigarettes… it’s dark and we’re wearing sunglasses.
Jake - Hit it.”

Jeg snakker ofte om filmer jeg har sett, skal se eller later som jeg har sett for å gjøre personen jeg snakker med mindre ukomfortabel. Kveldens film er The Blues Brothers, en av mine første store jeg kan huske når jeg ble introdusert til begrepet film, enten på TV’en (på den tiden hadde vi ikke annet enn NRK, NRK2, TV2 og TV-Norge) eller video (DVD skulle ikke komme til å slå gjennom før tre eller fire år senere). Nevnte produksjon er stappfull med blues, jazz, tørre vitser, datidens (noen få min generasjon kan relatere til også) kjente artister, religion, politisk overbevisning, en mengde ødeleggelser av politibiler, handlehus, en telefonkiosk, et hotell ”for men only” hvor Elwood bor. Det er vanskelig å summere en slik hjerteperle når en har et såpass godt forhold til den. At den er syv år eldre enn meg (innspilt i -80, om det var uklart) er ikke annet enn fakta. Trenger en å mislike noe fordi det er gammelt?

Everybody needs somebody to love.

Den tolvte skulle visst være farlig for meg emosjonelt denne måneden. Følsom dag, rett og slett. Eneste to tingene som virkelig er følsomme er den såre halsen min og noe jeg velger å holde for meg selv (nei, det er ikke en kroppsdel, det er en kjensgjerning, en tilstand og takket være et godt menneske).

Badet har jeg også for første gang på lenge. Svømmehall, Bøler, varmere i vannet enn i andre basseng. Og for første gang i mitt liv har jeg ligget i en solariumseng. Placeboeffekten er på plass allerede – brunfargen sitter enten i hodet mitt eller på skinnet mitt. Ikke det at andre skal få se det på en stund. Anstendighet er noe jeg er blitt mer var på enn det som tidligere fantes hos meg. Englefjes og undertegnede har nemlig byttet roller, plass, stilling og funksjon. Delvis og stykkevis, totalt og hemningsløst, til bedre og verre. Uklart? Jeg forstår det ikke selv en gang.

I need you, you, you. Nei, ikke kjærlighet. Kjærlighet leter jeg ikke lenger i dens typiske form mellom to elskede. Kjærlighet er så mye mer enn det. Jeg TRENGER ingen andre enn meg selv, det ville bare vært en stor bonus å ha noen andre.

Å få beskjed om at mobilen din ikke har plass til flere meldinger uten å faktisk få en melding er trist, merkelig og uvant.

Jeg taster uten annen hensikt å fortelle meg selv at jeg ikke kan dekke oppmerksomhetssuget på andre måter enn å skrive videre. Da er det på tide å avslutte bloggingen for kvelden og krype til andre etasje av sengehalmen.